100 dager med Støre

Det har nå gått drøye 100 dager siden landet fikk ny regjering. I Hurdalsplattformen strekes det opp svært ambisiøse mål for utslippskutt. Innen 2030 skal klimagassutslippene på norsk territorium kuttes med 55 prosent.

Dette er 2. utgave av Klimalederen i 2022 (se boksen). Du kan abonnere på Klimalederen på samme måte som på Energi og Klimas øvrige nyhetsbrev.

Klimalederen er et samarbeid mellom Norsk klimastiftelses nettavis Energi og Klima og Skift – næringslivets klimaledere. Klimalederen analyserer og kommenterer viktige nyheter på klima- og energifeltet, både globalt, i Europa og i Norge.

Klimalederen er spesielt rettet mot beslutningstakere som trenger kunnskap om de viktigste nyhetene som beveger det grønne skiftet.

Energi og Klima er ansvarlig for innholdet, og Klimalederen er skrevet av Energi og Klimas redaktør Anders Bjartnes. Klimalederen vil det neste halvåret komme ut hver tredje uke. Det sendes ut i Skift-nettverket og publiseres på Energi og Klima.

Så langt har det ikke kommet politikk på bordet fra Støre-regjeringen som tilsier at det er sannsynlig at dette målet nås. Skal det være mulig, trengs det et betydelig takt- og temposkifte i klimapolitikken.

Det er strømkrisen som har dominert agendaen gjennom høsten og vinteren. Den viser at det er stor risiko for at det grønne skiftet kjører seg dønn fast om ikke fordelingen av gevinster og kostnader skjer på en måte folk slutter opp om.

Dette gjelder ikke bare i Norge, det gjelder over hele verden. Klimapolitikken vil mislykkes om ikke folk er med.

Norge – business as usual utenfor landets grenser

I internasjonale og europeiske fora har Støre-regjeringen opptrådt som man kunne vente – på en måte som er lett gjenkjennelig og som ikke endres ved et regjeringsskifte. I FNs sikkerhetsråd fortsatte Norge arbeidet for en resolusjon om klima og sikkerhet. Men russerne la ned veto.

Under Glasgow-toppmøtet spilte Norge en konstruktiv rolle og bidro til at et nytt globalt rammeverk for kvotehandel kom på plass. Samtidig fikk Norge pepper for å satse for tungt i det fossile.

Vekten på interessene som olje- og gasseksportør har også preget fremstøtene på den europeiske arenaen. Støre innledet sin kommunikasjon med omverdenen gjennom et intervju med Financial Times, der han ikke ga så mye som en lillefingernegl hverken når det gjelder oljepolitikken eller -retorikken.

Statsministeren fulgte opp på samme måte under et besøk i Berlin nå i januar, og klima- og miljøminister Espen Barth Eide hadde også gassinteressene fremst på sin agenda under et møte i Brussel før jul.

Blått hydrogen – den viktigste satsingen?

Det er satsingen på blått hydrogen, produsert ved hjelp av gass og karbonfangst, som fremstår som den viktigste norske satsingen overfor nabolandene i Europa. Satsingen på blått hydrogen kan oppfattes som en slags forsikringspremie – på denne måten kan gassutvinning og -produksjon fortsette også når EU og Storbritannia slutter å brenne urenset gass i sine kraftverk og til oppvarming.

Energikrisen som nå plager Europa – og som uten tvil er koblet til Russlands aggresjon overfor Ukraina – gir Norge ekstremt mye større inntekter enn ventet. Eksportinntektene fra salg av gass overstiger alle historiske rekorder. Det er for tidlig å si om prisnivået på gass vil bli varig endret, men i så fall vil alle konkurrerende kilder til energiproduksjon vinne terreng. Dyr gass betyr at grønt hydrogen, produsert på fornybar energi, vinner konkurransekraft mot blått. Det blå hydrogenet kan vise seg å bli prohibitivt dyrt – hvis ikke gassen som brukes av en eller annen grunn er billigere enn prisene man kan oppnå i et ordinært marked. Det vil være kostnaden ved karbonfangst og -lagring som sammen med gassprisen avgjør hva blått hydrogen vil koste.

Oljepolitikken ligger fast

Det er ingenting i Hurdalsplattformen som innevarsler en endring i den norske petroleumspolitikken. Det var blant annet derfor SV marsjerte ut, og selv om Audun Lysbakken i budsjettforhandlingene fikk gjennomslag for at det ikke skal gjennomføres noen 26. konsesjonsrunde i 2022 (som uansett ikke var planlagt), deles det friskt ut nye lisenser gjennom den såkalte TFO-runden. Oljeinvesteringene kommer også til å ligge på et høyt nivå fremover, effektene av skattepakken oljebransjen fikk tvunget igjennom våren 2019 kommer nå til syne gjennom en lang rekke nye prosjekter, store og små. Opptil 25 nye prosjekter kan komme til investeringsbeslutning i løpet av 2022.

Hva som blir effekten på utslippene fra norsk oljesektor av de nye prosjektene har ingen, så vidt meg bekjent, ennå lagt frem en fullstendig oversikt over.

Hvordan kutte utslipp i Nordsjøen?

Når all ny og gammel oljeaktivitet kobles med Støre-regjeringens klimamål, oppstår et problem. Det vil være uhyre krevende å kutte petroleumssektorens klimagassutslipp med 50 prosent mot 2005 slik Stortinget har satt mål om. Det vil være svært krevende å kutte også med 40 prosent mot 2005 slik bransjen selv la frem planer om vinteren 2019, og det vil være enda mer krevende om oljesektoren skal kutte 55 prosent målt mot 1990 – slik den må hvis sektoren skal ta sin relative andel av Norges samlede klimakutt i henhold til målene i Hurdalsplattformen.

Les denne grundige gjennomgangen av Norges klimamål og status for hvor vi nå står, signert Kirsten Øystese.

Elektrifisering er nøkkelen til lavere utslipp i Nordsjøen, men vinterens strømkrise vil neppe gjøre det enklere å få til storstilt elektrifisering av oljeaktiviteten. Det vil kreve mye strøm.

Ny grønn industri

En del av klima- og energifeltet som særlig Arbeiderpartiet har lagt stor vekt på, er å få på plass store nye industrisatsinger. Næringsmininister Jan Chr. Vestre, klima- og miljømininister Espen Barth Eide og olje- og energimininister Marte Mjøs Persen skulle utgjøre et trekløver som skal få fart på ny grønn industri. Det skjer mye positivt i industri og næringsliv, uten tvil, men noe virkelig nytt har ikke de første 100 dagene gitt oss. Rause bevilgninger til hydrogenprosjekter ville ganske sikkert også kommet fra en borgerlig regjering. Enova rår over store midler til industrisatsinger.

Men både behov for utslippskutt fra oljesektoren og løftet om nye industrisatsinger støter sammen med vinterens strømkrise – og dermed med risikoen for at det grønne skiftet kjører seg fast i en kvisthaug av konflikter og folkelig motstand.

Det er behov for mye ny fornybar energi hvis alle mål om klimakutt og ny grønn industri skal nås. Det er behov for mye ny fornybar energi også om deler av planene – som de mest ambisiøse satsingene på oljeelektrifisering – skulle bli skrinlagt.

Behovet for mer grønn strøm er bredt erkjent, men hvordan vi skal få det til er ikke blitt noe klarere på Støres første 100 dager. Riktignok er en Energikommisjon på trappene, men det er dessverre stor fare for at mye stopper opp.

Vind på land er så politisk «giftig» at det er vanskelig å se hvordan man kan komme i gang igjen.
Å åpne vernede vassdrag for kraftutbygging vil gi store konflikter.
Havvind kan kjøre seg fast i en strid om kobling mot andre land og motvilje mot subsidier.
Energieffektivisering snakker alle om, men forsterket virkemiddelbruk uteblir.
Solenergi blir det nok noe mer av, men ingen politisk storsatsing er i sikte.

«Ordentlig» politikk nødvendig

Olje- og energimininister Marte Mjøs Persen har blitt etterlatt ganske alene i forsvarsjobben for tiltakene mot strømkrisen. Trygve Slagsvold Vedum skylder på kabler og Fremskrittspartiet, og prøver å holde seg unna debatter i radio og fjernsyn. Aps Terje Aasland gir også Frp skylden, mens realiteten er at alle de store partiene, både i den nåværende og forrige regjeringen, har stått sammen om de viktigste grepene som er foretatt i energipolitikken.

På hver sin ytterkant har Rødt og Frp gode dager – med overbud og lettvinte løsninger.

Støre og hans statsråder hadde nok tenkt at de ville ha bedre tid til å utvikle ny politikk, men de har hastverk. Det gjelder både for kraftforsyningen og nye tiltak for kraftigere klimakutt.

Politikken de legger frem, må virke på «ordentlig», altså faktisk føre til forandringer som merkes. Det holder ikke med symboler og 100 millioner ekstra til Enova. Det trengs større og mer omfattende grep som både gir økt fart i klimaomstillingen og sikrer bred folkelig oppslutning. Å innføre støtte til energirenovering av kommunale boliger er et tiltak som kom denne uken. Det er et riktig grep. Mer sånt!

Et krafttak for energieffektivisering og lokal energiproduksjon kunne, sammen med en god gammeldags holdningskampanje for ENØK, vært et bidrag. Det grønne skiftet trenger lokale ambassadører som får ting til å skje.

Både politikk og retorikk må bringes i samsvar med statsministerens utsagn fra valgkampen om at klima skal være rammen om all politikk.

Strømkrisen har satt spørsmålet om fordeling på spissen. Det er ikke rart folk er opprørte. Ordninger som sikrer bedre fordeling av superprofitten i kraftsektoren må komme på bordet, kanskje etter modell fra ideen om karbonavgift til fordeling. Også alminnelig næringsliv må sikres gode og forutsigbare regimer. Det kan være klokt å puste litt med magen, ikke gjøre noe overilt, men den politiske oppslutningen om det grønne skiftet forutsetter løsninger i etterkant av strømkrisen som virker på «ordentlig», og som folk flest er for.

Dette er en nødvendig forutsetning for alt det andre man skal gjøre på klima- og energifeltet de kommende årene.

I løpet av de neste 100 dagene må Støre-regjeringen komme atskillige steg videre. Regjeringen må legge frem en tydelig plan om som forteller velgerne hvordan den har tenkt å nå egne, ambisiøse, klimamål.

Takt- og temposkiftet må være godt synlig – i hele politikkens bredde.

Det er bare åtte år til 2030.

Vil du gå dypere? Energi og Klimas nyhetsbrev gir deg nyheter og bakgrunn – sammen med vår podkast, våre ekspertintervjuer – og ikke minst vår dekning fra Brussel.