Vi trenger en klimaomstilling og vi vil eksportere den

Et kappløp mellom land om å bygge framtidens grønne eksportnæringer er i gang. Norge bør matche våre handelspartnere med klarere eksportmål og nye virkemidler.

Vår hjemlige eksportindustri står foran en formidabel trippelutfordring: levere flere klimavennlige produkter og tjenester, vokse raskere – og forbli lønnsom.

Status i dag er at norsk sysselsetting foregår i næringer som kan kategoriseres som grønne, mens eksporten i hovedsak kommer fra bransjer med høye klimagassutslipp. Næringene som har høyest utslippsintensitet står for 80 prosent av utslippene, 10 prosent av sysselsettingen, 30 prosent av verdiskapingen – og 60 prosent av eksporten.

Det viser en ny rapport fra Menon Economics som ble presentert på Zerokonferansen 7. november. Eksportkreditt Norge og ZERO er oppdragsgivere for «Klimaomstilling i norsk næringsliv – Status og muligheter for grønn, lønnsom og eksportrettet vekst».

Eksportkreditts oppdrag er å fremme norsk eksport gjennom gunstig lånefinansiering. Det vi bestilte var en så tilgjengelig og objektiv analyse som mulig for å tegne opp scenarioer for hvordan eksportindustrien vil kunne utvikle seg fram mot 2040. Hva er en sannsynlig næringssammensetning 20 år fram i tid? Hvilke næringer bør Norge derfor satse spesielt på? Og hvordan?

Eksportgapet må lukkes

Bakteppet for trippelutfordringen er dette:

  • Blant OECD-land og fremvoksende økonomier har ingen andre land enn Norge tapt større eksportmarkedsandeler i volum siste 20 år. Den trenden må snus.
  • Norsk eksportindustri er fortsatt tungt vektet mot «de fire store» eksportnæringene. Olje og gass, maritim og offshore leverandørindustri, prosessindustri og sjømat representerer 80 prosent av norsk eksport. Det betyr også at alle andre næringer til sammen står for kun 20 prosent. Norge trenger vekst i flere næringer, men en del eksportbedrifter har utfordringer med skalering og internasjonalisering. Bransjekonsentrasjonen vedvarer. Den trenden må også snus.
  • Olje og gass har stått for omlag halvparten av eksportinntektene de siste 20 årene. Fra midten av 2020-tallet faller produksjonen på norsk sokkel. Denne framtidige trenden kan ikke snus. Andre næringer må doble eksporten innen 2040 for å fylle opp for fallet i oljeinntektene.

Vi har gitt problemstillingen samlebetegnelsen «eksportgapet».

Tre kriterier for framtidens eksportnæringer

For å kunne peke på eksportnæringene med størst potensial for å lukke eksportgapet, ba vi Menon vurdere 12 næringer opp mot tre kriterier:

  1. Potensial for lave utslipp. Klimakrisen vil tilta i styrke, men representerer samtidig en voksende forretningsmulighet.
  2. Potensial for høy verdiskaping. Framtidens eksportnæringer må som dagens gi størst mulig avkastning til eiere og lønnsinntekter til arbeidstakere – og i forlengelsen høye skatteinntekter til fellesskapet.
  3. Komparative eller naturgitte fortrinn ut fra Norge og dermed med høyt potensial for å møte internasjonal konkurranse.

Rapporten konkluderer med at sjømat, fornybar energi, maritim næring og prosessindustrien har størst potensial for grønn, lønnsom og eksportrettet vekst i Norge. Av disse fire er maritim næring og prosessindustrien i gang med det som vil bli en enorm teknologisk og forretningsmessig omstilling for å kunne levere på klimamålene. Fornybar energi er i dag en liten norsk eksportnæring, men vi mener den har stort vekstpotensial, særlig innen havvind. Sjømatnæringen har ikke høye utslipp (men egne miljøutfordringer).

Også andre næringer, som for eksempel helse, har vekstpotensial. Og selvsagt inneholder en slik analyse flere «ifs and buts». Framtiden vil bringe teknologier, verdikjeder, forretningsmodeller og selskaper som vi ikke kan forutse i dag.

De siste årenes svake kronekurs og moderate lønnsoppgjør har styrket eksportindustriens konkurranseevne. Lavere aktivitet i olje- og gassnæringen utpå 2020-tallet vil frigjøre kompetanse og kapital til andre næringer. En kraftfull driver for grønn omstilling er enkeltbedrifter og enkeltnæringer som griper nye forretningsmuligheter.

Økt aktivisme for grønnere eksportnæringer

Allikevel mener jeg at en «det-ordner-seg»-tilnærming til trippelutfordringen innebærer høy risiko for Norge. En viktig grunn til det er at våre handelspartnere fører en stadig mer aktiv politikk som kobler klima med næringsutvikling og eksport.

Danmark, for eksempel, har satt som mål å doble eksporten av energiteknologi fra 70 milliarder danske kroner til 140 milliarder (nærmere 200 milliarder norske kroner) i 2030. Danmarks eksportstrategi likner på en forretningsstrategi for et stort konsern. En rekke markeder er prioritert, og det er satt av ressurser til vekstrådgivere, forskning og innovasjon, samt egne eksportprogram for bl.a. Tyskland og Storbritannia.

Jeg har tidligere skrevet om den målrettede sektoravtalen for havvind mellom industrien og myndighetene i Storbritannia.

Norge har satt kvantitative klimamål – overordnet og for flere næringer enkeltvis. Hvorfor ikke det samme for eksportvekst?

Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen fortjener ros for å ha satt i gang en ambisiøs gjennomgang og opprydning av det næringsrettede virkemiddelapparatet. Den skal konkluderes i 2020. Han har allerede tenkt høyt om å sette klima og miljø som overordnet mål for alle virkemidlene. Det er en tanke som er verdt å forfølge.

«Vi trenger en klimaomstilling, og vi vil eksportere den»

Et ferskt eksempel fra Sverige viser hvordan en slik politikk kan slå ut i praksis. I oktober annonserte Røe Isaksens svenske kollega at Eksportkreditt Norges søsterorganisasjon, Svensk Exportkredit (SEK), nå skal låne ut til innenlandske klimaomstillingsprosjekter, i tillegg til å støtte eksportindustrien.

SEK vil kunne finansiere for eksempel fornybar energiprosjekter i Sverige, selvkjørende lastebiler, el-veier som lader kjøretøyene mens de kjører, og en «klimasmart» havn i Gøteborg.

Det er innovativ bruk av en eksisterende virkemiddelaktør.

«Vi behöver en klimatomställning i Sverige och vi vill exportera den. Då måste vi kunna finansiera det,» sa næringsminister Ibrahim Baylan.

«Så det här handlar om att skapa förutsättningar för svensk industri att utvecklas på hemmaplan, sedan ta sig ut i världen och hjälpa till med omställningen globalt samtidigt som det blir jobb och tillväxt på hemmaplan.»

Så klart kan det sies.