Grønn vekst er mulig og ønskelig

I tillegg til at noen protesterer, krever stopp, stans og kutt i de grå selskapene, så er det antagelig enda mer effektivt at nye grønne aktører utkonkurrerer dem. Det kan skje ved at de oppnår langt raskere vekst i grønn verdiskaping som fortrenger og skaper konkurser i den grå verdiskapingen. Slik kreativ destruksjon har allerede skjedd med kullindustrien, og har begynt i bilindustrien. Som mange grønn vekst-kritikere påpeker, så har det ikke skjedd i alle sektorer eller land ennå. Men det er ikke noe argument for at det ikke kan skje fremover, i stadig økende grad.

En nedgang i ressursintensivt, materielt forbruk, kan i prinsippet kombineres enten med en nedgang i nasjonal verdiskaping (resesjon), en moderat økonomisk vekst (0-2%/år) eller maksimal vekst (>2%). Det gir fire mulige vekstmodeller, slik figuren viser.

Men resesjon (degrowth) er uønsket for oss av mange grunner; særlig fordi man da får raskt økende arbeidsledighet, mer sosial ulikhet, brått fallende investeringsnivåer og uhåndterlige gjeldssituasjoner. En politikk som forårsaker resesjon ved brått å nekte borgere flytrafikk, bilkjøring, kjøttspising eller petroleumsproduksjon, vil slik gi massivt sosialt og politisk tilbakeslag for grønn politikk. På den annen side, er maksimal vekst i Norge verken ønskelig eller realistisk (rike land verken trenger eller får lenger til høye vekstrater over tid, når de har brutto verdiskaping på over 400.000 kr per person). En moderat økonomisk vekst gir bedre handlingsrom til å gjøre flere grønne investeringer og til sosial utjevning.

Derfor er reell grønn vekst-modellen en svært håpefull og realistisk modell for grønn utvikling i tiårene fremover. Den gode nyheten er at mulighetene – både av sosial, økologisk, finansiell og teknologisk art – for å realisere reell grønn vekst finnes i hundretall allerede i dag. Sustainia i www.goexplorer.org dokumenterer 100 nye ledende cases hvert år. Project Drawdown viser hvordan vi kan reversere klimaendringene på en – konservativt estimert – lønnsom måte de neste 30 årene. Og Ellen MacArthur Foundation demonstrerer lønnsomheten i sirkulære forretningsmodeller. Nå handler det om å skalere disse løsningene opp så fort som mulig.

Den historisk omfattende omleggingen av økonomien vi står overfor, krever imidlertid både investeringsvilje og -evne. Evnen er best når verdiskaping er jevnt, moderat økende, med lav rente og inflasjon. I resesjon er det lite vilje til å investere i nye løsninger.

Det er dette jeg jobber for, og håper at alle klima- og miljøinteresserte kan samles om: At vi er klare for å bevege oss forbi den posisjonen hvor grønn utvikling skal oppstå ved politisk å tvinge folk til lavere personlige forbruksnivåer (økonomisk resesjon). Dette støter folk flest (>90%) fra oss, og skaper unødvendig mye sosiale konflikter. Og om vi skulle lykkes, så rammes særlig folk i de lavere inntektsklassene. De rikes velstand er det som blir minst berørt av resesjon; de sikrer lett sine eiendeler. Da står vi igjen med en lite attraktiv politikk som i tillegg er ineffektiv med tanke på å få ned ressursoverforbruket, og å løse de enorme miljøutfordringene vi har.

Dersom noen blant oss misliker ordet "vekst", og vil kalle dette "grønn utvikling" isteden, er det helt fint for meg. Men den grønne næringsutviklingen kan uansett skje raskest når den bygger på – og kombineres med – en reell grønn vekst (målt i verdiskapingskroner, ikke tonn), slik våre kjære naboland Sverige og Danmark allerede har levert siden 2000-tallet. Da forlater vi grå-vekst- retningen, og legger kursen 90^o om.