På oppdrag fra Parlamentet og medlemslandene utarbeidet Kommisjonen en "verktøykasse" mot de høye prisene. Tiltakene er i tråd med den grønne given – Kommisjonen peker blant annet på behovet for å øke investeringene i fornybar energi, og tettere integrering av det indre markedet for strøm.

– Energiprishoppet ga et veldig trykk på Green Deal, men Kommisjonen har stått støtt på at Green Deal ikke er problemet – tvert imot, det er løsningen, sier direktør i Statnett Tor Eigil Hodne. Han har ansvar for samfunnskontakt i Europa.

Prissjokket er en type utfordring EUs grønne giv vil møte flere av. Annika Hedberg, senioranalytiker i tankesmien European Policy Centre, peker på at politiske ledere har en viktig rolle å spille når det gjelder å mobilisere støtte i offentligheten til det store omstillingsprosjektet. Det synes også i prissjokk-debatten.

– Noen sier at det er dette som skjer når vi har ambisiøse klimatiltak. Andre fremholder at økningen i energipriser heller bør anspore oss til å akselerere energiomstillingen. Jeg er glad for å se så mye diskusjon om driverne bak dette og erkjennelse av at prisøkningene ikke er drevet av klimatiltak, men særlig av vår avhengighet av fossil energi, sier Hedberg.

Det er viktig å ta diskusjonen nå om hvorfor Europa så sårt trenger omstillingen til ren energi, mener hun.

– For forbrukere vil investeringer i energieffektivisering og fornybar energi gi lavere strømpriser og bedre energisikkerhet. Det er absolutt en positiv historie som kan fortelles, sier hun.

Siden den grønne given har vist seg motstandsdyktig, er det nå grunn til større optimisme om at den vil lykkes? Det er fortsatt for mye som er usikkert til at det er mulig å konkludere, mener Hedberg. Hun viser til reformen av EUs landbrukspolitikk som mangler ambisiøse klimatiltak, pengene i gjenreisingsfondet som må brukes på rett måte før vi vet om det blir en suksess, og de politiske forhandlingene om "Fit for 55"-pakken.

– Alt i alt er det en erkjennelse blant beslutningstakere om at det haster, at vi må gjøre mer. Det jeg frykter, er at mange nasjonale politikere og ledere likevel heller utsetter beslutninger enn å handle proaktivt. Vi hører ikke nok positive fortellinger på regionalt og nasjonalt nivå om at vi ønsker å gå i front på løsninger som det er desperat behov for både innen- og utenfor EU, sier Hedberg.

– Taksonomien er alfabetet

Prissjokket peker frem mot det som med stor sannsynlighet vil prege debatten om den grønne given utover 2020-tallet: Økonomi og investeringer. Betydelige midler, så mye som 350 milliarder euro ekstra hvert år mot 2030, må sluses til investeringer for at klimamålene skal nås.

Så gitt at "Fit for 55"-pakken bringes noenlunde helskinnet gjennom den politiske behandlingen, har da EU rammeverket og virkemidlene på plass for å mobilisere investeringer både fra offentlig sektor og bedrifter? En stor andel må komme fra næringslivet.

Simone Tagliapietra, seniorforsker i tankesmien Bruegel, spesialiserer seg på klimapolitikk og energimarkeder. Han peker først på EUs kvotemarked. Prisen på utslipp i sektorene som er med – kraft, industri og luftfart – har mer enn doblet seg det siste året.

– Det du først og fremst trenger, er en klar retning. Og den gis av karbonprising. Europa har nå et kvotemarked der prisen ligger rundt 80 euro per tonn CO₂, som er den klart høyeste karbonprisen i verden. Så vi sender virkelig et klart signal til investorer. I tillegg trengs reguleringer, og vi skjerper nå miljøreguleringene, sier Tagliapietra.

EU-kommisjonen har i flere år spikket på et rammeverk for bærekraftig finans (se figur). Dette arbeidet begynte før den grønne given var påtenkt, men har fortsatt parallelt og omtales etter hvert som en viktig del av hele den grønne satsingen. Et eksplisitt mål er nettopp å styre private investeringer til bærekraftige prosjekter.

Rammeverket har tre hovedelementer:

Taksonomien er selve grunnlaget for grønn finans, fremholder Tagliapietra.

– Den er alfabetet. Den forteller markeder hva som er grønt og hva som ikke er grønt – den skaper parametrene som trengs for å unngå grønnvasking og forsøke å styre investeringer til bærekraftige, grønne og sosiale prosjekter. Uten en skikkelig taksonomi kan alt i teorien bli merket som grønt. Det er nettopp for å unngå den risikoen at EU gjør denne innsatsen for å definere hva som er grønt og ikke, sier han.

Havvind: Bransje og medlemsland i forkant

Den grønne given er ikke bare avhengig av et godt rammeverk for å lykkes. Myriader av små og store beslutninger som tas fortløpende i selskaper og myndigheter, må gå i riktig retning.

Et aktuelt eksempel er utbyggingen av havvind, som må akselerere utover dette tiåret hvis Europa skal få nok fornybar energi til å erstatte kull- og gasskraft.

Her er utviklingen i Nord-Europa i ferd med å vise at både politikere og næringsliv fanger opp signalene fra den grønne given og er svært tidlig ute, sier Tor Eigil Hodne i Statnett.

I slutten av november inngikk nettselskaper med systemansvar (TSO-er) i Danmark, Belgia og Tyskland avtaler om såkalte hybride havvindprosjekter. Dette legger grunnlaget for at de store danske prosjektene med energiøyer i Nordsjøen og Østersjøen knyttes sammen med overføringskabler mellom prosjektene og de tre landene, slik at kraften kan flyte dit det til enhver tid er mest behov for den.

EU-regelverket for grensekryssende infrastruktur som dette er ennå ikke utformet. Det vil blant annet kreves et svært hurtigarbeidende plansystem for å få det til, fremholder Hodne. Det at markedsaktørene satser før reglene er klare, ser han som et godt tegn for finansieringen av den grønne given.

– Det går fortere enn det EU har tenkt seg, i hvert fall når det gjelder energiøyer. Man lager forretningsplaner allerede nå, selv om reguleringen ennå ikke er på plass, sier Hodne.

Langsiktig grunnlag: Politikere i forkant?

Debatten om klimamål og den grønne given dreier seg naturlig nok ofte om de nærmeste årene – hvordan 2030-målet skal nås, som blir vanskelig nok.

Men det er avgjørende å holde blikket også på det langsiktige målet om netto nullutslipp og rammeverket som trengs for å komme dit, fremholder Simone Tagliapietra. "Fit for 55"-pakken har to pilarer, påpeker han – tiltakene for å nå 2030-målet, den klassiske klimapolitikken som direktivene om fornybar energi og energieffektivisering, er den ene.

– Men så er det tiltakene som egentlig er utformet for å skape rammeverket for tiden etter 2030. Det er et nytt kvotemarked (for bygg og transport, red.anm.), det sosiale klimafondet og karbontoll (CBAM). Så vi starter nå med å bygge klimapolitikken som vi vil trenge etter 2030 for å levere på de vanskelige utslippskuttene, sier Tagliapietra.

CBAM-forslaget går ut på å innføre en grenseavgift på import av varer som er blitt produsert i land med slakkere klimapolitikk enn EU. Forslaget er omstridt, ikke minst hos EUs handelspartnere, men Tagliapietra føler seg sikker på at det blir gjennomført. Det neste store skrittet fra EUs side vil være å invitere land som USA, Canada, Japan og til og med Kina med i en "klimaklubb" – en allianse der medlemmene samarbeider om karbonprising slik at grenseavgifter kan unngås. Tagliapietra ser at mye må klaffe for at noe slikt skal bli virkelighet, men:

– Jeg mener det er essensielt å ha denne diskusjonen nå, fordi dette er akkurat den formen for institusjonelt oppsett som vi trenger mellom 2030 og 2050 for å være i stand til å levere på netto null, sier han.

Med andre ord har den grønne given potensielt noen virkelig fremsynte innslag.

– Det er bra at politikere for en gangs skyld ligger i forkant, vel vitende om at det vil kreve tid å få disse tiltakene på plass. Det er virkelig en veldig god ting, sier Tagliapietra.