Styringspartiene Ap og Høyre taper tillit – hva blir klimaeffekten?

Ellers om Storbritannias Rishi Sunak som gjør et «grått skifte» i klimapolitikken og om FN-sjefens strev for å holde klima høyt på agendaen.

NORGE I OMSTILLING

Vi har akkurat lagt bak oss et kommunevalg der Arbeiderpartiet gjorde det historisk dårlig og der Senterpartiet tapte betydelig oppslutning. Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedums regjeringsprosjekt har fått tommelen ned fra velgerne.

Klimalederen er et samarbeid mellom Norsk klimastiftelses nettavis Energi og Klima og Skift – næringslivets klimaledere. Klimalederen analyserer og kommenterer viktige nyheter på klima- og energifeltet, både globalt, i Europa og i Norge.

Klimalederen er spesielt rettet mot beslutningstakere som trenger kunnskap om de viktigste nyhetene som beveger det grønne skiftet.

Energi og Klima er ansvarlig for innholdet, og Klimalederen er skrevet av Energi og Klimas redaktør Anders Bjartnes. Klimalederen vil det neste halvåret komme ut hver tredje uke. Det sendes ut i Skift-nettverket og publiseres på Energi og Klima.

Så kommer avsløringene rundt Sindre Finnes’ aksjehandel for dagen og mye peker i retning av at Erna Solbergs dager som leder i Høyre kan være talte.

Situasjonen er altså at Arbeiderpartiet og Høyre, de to dominerende styringspartiene i Norge, er i krise. Årsakene er ulike, men for begges vedkommende handler det om tap av tillit. Skandalesakene gjennom sommeren – der Sindre Finnes’ aksjehandel er i sin egen divisjon – forsterker et bilde der folks tillit til politikerne og det politiske systemet er dalende.

Hva betyr dette for politikkens gjennomføringsevne i et landskap der konfliktsakene innen klima- og energifeltet står i kø og veldig mye er i spill, slik vi beskrev i forrige #Klimaleder?

Uten tydelig og sterkt lederskap er det umulig å se for seg at alle disse sakene lar seg håndtere.

Klima-, miljø- og energipolitikken har utviklet seg til å bli det sentrale omdreiningspunktet i politikken. Dette vil trolig bare forsterke seg fremover. Nær alle tenkelige konfliktakser blir synliggjort i mange spørsmål som på en eller annen måte støter mot klima- og miljøagendaen.

Uten tillit og støtte fra befolkningen vil klimapolitikken kjøre seg fast i en endeløs rekke små og store konflikter, med handlingslammelse som resultat.

Derfor blir evnen til å håndtere hele dette sakskomplekset stadig mer avgjørende for partienes evne til å få oppslutning i valg og for å sikre en stødig omstilling som peker mot netto null.

Arbeiderpartiet og Høyre har ofte stått sammen om en del tunge størrelser i politikken, enten det handler om Nato, EØS eller for eksempel pensjonsreformen. Den grønne omstillingen er et sakskompleks av liknende karakter. Det kreves stor mobilisering over tid for å få samfunnet til å trekke i samme retning. Politikken må gi langsiktige rammer for å legge grunnlag for investeringene som er nødvendige, for eksempel i ny fornybar energi og karbonfangst. Det blir ingen satsing på havvind hvis rammebetingelsene endres et par ganger i året.

De store partiene kan – hvis de holder seg store – virke som kompromissmaskiner. Det er vanligvis Arbeiderpartiet som tildeles en slik rolle, men det er gyldig også for Høyre. I kommunevalget gjorde Høyre det veldig godt i mange byer og tettbygde strøk, noe som underbygger partiets evne til å favne bredt. Høyres lokalpolitikere, som nå overtar makten i mange kommuner, har stort ansvar.

I spørsmål om utviklingen av petroleumspolitikken har Arbeiderpartiet og Høyre stort sett stått sammen. For å få til en liknende stabilitet rundt klima- og energipolitikken – ikke minst når det gjelder utbyggingen av fornybar energi – er det også nødvendig med brede og langsiktige kompromisser. Hensynet til natur vil måtte veie tyngre enn i perioden vi har bak oss, men konfliktfritt blir dette aldri.

Det er vanskelig å se for seg at vi frem mot valget i 2025 vil se en politisk situasjon der ikke Arbeiderpartiet og Høyre står i spissen for hvert sitt regjeringsalternativ. Men spørsmål langs høyre-venstre-aksen er langt fra de eneste som kan mobilisere.

Synet på Norges deltakelse i internasjonalt samarbeid og særlig forholdet til EU ligger som et bakteppe for mange av de politiske konfliktene det grønne skiftet representerer. Det nye Industri- og Næringspartiet, som vil ha Norge ut av både EØS og Paris-avtalen, står for et ytterpunkt.

En svekkelse av Arbeiderpartiet og Høyres samlede posisjon gjør at evnen til å holde fast og videreutvikle samarbeidet med EU blir dårligere. Uenighet internt i Ap/Sp-regjeringen gjør at dette feltet er en bombe som kan tenkes å springe også i inneværende periode. Arbeiderpartiet og Senterpartiet representerer to ulike grunnholdninger. Når spriket internt i regjeringen er så stort, er det vanskelig for Ap og Støre å bygge økt forståelse i opinionen for at det er i Norges egeninteresse å samarbeide tettest mulig med nabolandene om klima- og energipolitikken.

Å ta del i det europeiske samarbeidet om klima- og energipolitikken vil være en grunnmur i Norges omstilling ut av oljealderen. Markedene er i endring. Det som kommer til å bli etterspurt fremover, vil være miljøvennlig og grønt. Derfor ligger også vekstmulighetene og arbeidsplassene på den grønne siden av likningen. Det er et tungt veddemål å satse på at EU ikke vil lykkes med sin omstilling i retning netto null.

Arbeiderpartiet og Høyre har for alle praktiske formål samme syn når det gjelder koblingene til EU. Hvis spørsmål knyttet til norsk deltakelse i europeisk samarbeid gjennom EØS-avtalen og andre avtaler settes på spissen, vil det være nær utenkelig at partiene skulle falle ned på hver sin side.

Også når det gjelder utviklingen av neste fase i petroleumspolitikken – der hensynet til klima må veie mye tyngre – er det vanskelig å se for seg at Høyre og Ap skal være motpoler.

Det internasjonale presset mot Norge vil bare øke fremover. At Norge ikke fikk taletid på FNs klimatoppmøte i New York onsdag, er et eksempel – og rimer dårlig med det norske selvbildet som klimapådriver. Norge havner i skammekroken, skriver Dagsavisen på lederplass.

Fordi klimapolitikken og energiomstillingen har blitt så sentral, er det naturlig at konflikter rundt fordeling av byrder og goder blir viktigere. Det er nødvendig med mer tenkning og handling rundt fordelingsvirkningene knyttet til klimapolitikken. Dette handler om mye mer enn fordelingen mellom ulike grupper på inntektsskalaen, det handler også om ulike næringers posisjon, og om forholdet mellom landsdeler. Det handler også om hvor de store pengene på offentlige budsjetter tar veien.

Igjen handler dette om at hovedtrekkene i politikken må ha bred støtte og tillit.

Strømprisene er et eksempel. Det har vært en ganske rolig sommer og høst, bortsett fra protester fra næringslivet i Agder og Rogaland. Men freden behøver ikke å vare.

Det er kombinasjonen mellom værforhold og prisene på kull, gass og CO₂ i Europa som avgjør hva vi betaler for strømmen i Norge. De sørlige delene av landet er på grunn av kablene mer eksponert mot Europa enn andre regioner. Samlet gir systemet Norge og norske selskaper økte inntekter, men det skjer også en betydelig omfordeling internt i landet. Penger går fra store og små forbrukere – til kraftverkseierne og staten. Uten en fordeling av disse inntektene som oppfattes som rimelig, så vil strømprisene og kraftpolitikken være en tilbakevendende konfliktarena.

Å utvikle politikk som er tilpasset en situasjon der strømprisene vil svinge mye mer enn vi har vært vant med, vil derfor være en ytterst viktig oppgave for å sikre at klima- og energipolitikken har tillit i befolkningen.

Både Aps valgnederlag og Høyres krise kan peke i retning av et generasjonsskifte før valget i 2025. Et av Erna Solbergs store fortrinn som politiker er detaljkunnskapen. Også på klima- og energipolitikkens område har hun stålkontroll på det aller meste. Dette har gitt en trygghet for at tabber unngås, slik hun slo ned forsøk på å omkalfatre Norges klimapolitikk ved å endre tellemåten for utslipp fra skog under partiets landsmøte i mars i år.

Men Erna Solberg har langt fra vært noen banebrytende radikaler på klima- og energiområdet. Hun har hverken beveget landet eller partiet i raske steg mot nullutslipp. Det har heller ikke Jonas Gahr Støre gjort. Han har snakket om «klima og natur som rammen om all politikk», men i realiteten ikke beveget politikken vesentlig.

Det vil bli spekulert mye om hvem som kan være naturlige arvtakere både i Høyre og Arbeiderpartiet. Neste generasjons ledere – de vil være femten-tyve år yngre enn Solberg og Støre – har ikke det samme eierskapet til oppbyggingen av petrostaten som folk født rundt 1960.

Oljens grep om sinnene er trolig svakere hos de yngre, mens forståelsen for behovet for omstilling er sterkere. Dette kan være et bedre grunnlag for en mer ambisiøs og troverdig politikk for klimakutt og grønn omstilling. Mye er usikkert om hvilke saker som vil være dominerende frem mot valget i 2025, men det er en trygg antakelse at klimapolitikken og den grønne omstillingen bare blir viktigere og viktigere.

Imens er det et ansvar hos alle ledere i næringsliv, forvaltning og politikk å sørge for at klimakutt og grønn omstilling holdes høyt på agendaen, slik at det hele tiden tas beslutninger som bringer oss i riktig retning. Med et vedvarende trykk så beveges også både politikken og opinionen.

EUROPAS GRØNNE GIV

Storbritannia har – tross #brexit og mye intern politisk uro – vist solid lederskap i klimastrevet. Nå ser det ut til at statsminister Rishi Sunak vil abdisere fra den rollen.

Går vi så langt tilbake som til 1989, holdt daværende statsminister Margaret Thatcher en tale i FN som fortsatt fortjener gjensyn. Siden fikk britene verdens første klimalov og det ble etablert et solid styringsverk med Climate Change Committee som en institusjon med rolle som vaktbikkje overfor parlament og regjering.

Med #brexit-avstemningen forlot Storbritannia dessverre EU. Mye politisk uro og bråk fulgte i Boris Johnsons tid som statsminister, men han holdt fanen ganske høyt i klimapolitikken. Som vertskap for Glasgow-toppmøtet i 2021 kunne også #brexit-utgaven av Storbritannia ta et lederskap på den globale arenaen.

Britene har tatt store steg gjennom utfasing av kullkraft i et imponerende raskt tempo. Ikke noe land har kuttet klimautslipp så mye som Storbritannia, og ikke siden 1757 har britene brukt så lite kull som i 2022.

Men mye har blitt dyrere enn ventet. For et par uker siden ble det gjennomført en havvindauksjon uten at noen ville by.

Så bestemmer altså Rishi Sunak seg for å gjøre ganske store endringer i klimapolitikken, slik det er annonsert denne uken. Blant annet vil han endre sluttdatoen for fossilbiler fra 2030 til 2035 og drøye utfasingen av gassbrennere til oppvarming.

Sunak sier han vil holde fast ved 2050-målet om netto null, men ønsker å gjøre en rekke tiltak som svekker målet. Han møter stor motbør både fra næringslivet og internt i eget parti. De britiske konservative har alltid hatt stort sprik i klimapolitikken. Zac Goldsmith, som er en lederskikkelse på den grønne fløyen, kalte tirsdag Sunaks utspill et «moment of shame» for Storbritannia. Alok Sharma, som var vertskap for Glasgow-møtet, sa at Storbritannia har vært en klimaleder, men at man ikke kan «hvile på sine laurbær».

Fra sentrale aktører i næringslivet som Fords UK-sjef Lisa Brankin understrekes behovet for klare og stabile mål i klimapolitikken.

Sunak mener tydeligvis at et tilbaketog i klimapolitikken vil gjøre det lettere for ham å vinne valget mot Labours Keir Starmer neste år. Klimapolitikken kan dermed bli et tungt tema når britene går til valg etter 14 års konservativt styre. Sunaks argumentasjon tyder på at han vil hevde at motparten vil «plage folk» med kostbare varmepumper og elbiler og formaninger om mindre kjøtt og færre flyturer.

Starmer ønsker også å bygge sterkere bånd til EU, men ingen omkamp om #brexit.

Det er interessant å merke seg at også den sittende britiske regjeringen nærmer seg EU på en del sentrale energi- og klimapolitiske områder. For eksempel har de igjen blitt med i havvindsamarbeidet rundt Nordsjøen.

Les og abonnér på nyhetsbrevet Europas grønne skifte som Olav A. Øvrebø skriver hver måned.
Abonnér på alle sakene fra Energi og Klimas Brussel-korrespondent Alf Ole Ask.

DET GLOBALE BILDET

FNs generalsekretær Antonio Guterres bruker stadig store ord om klimakrisen – også nylig i New York. FNs nylige statusrapport om Paris-avtalen gir ham det faglige grunnlaget.

Vi vet alle at det langt fra går på skinner når det gjelder klimakutt, slik Guterres stadig minner oss om.

Noen hovedpunkter fra FNs rapport i den såkalte globale gjennomgangen er likevel verdt å repetere – og huske på til daglig bruk.

De som vil lese mer enn disse stikkordene, kan lese denne mer grundige teksten Olav A. Øvrebø har skrevet.

De viktigste punktene:

Verden ligger ikke an til å nå de langsiktige hovedmålene i Paris-avtalen, altså å begrense global oppvarming til godt under 2 grader eller helst til 1,5 grader.
Det ligger an til en temperaturøkning på 2,4–2,6 grader i 2100. Dette er vesentlig mindre enn forventningen slik den fremsto i 2010, da utviklingen tilsa en temperaturøkning i 2100 på 3,7–4,8 grader.
Det er et stort gap mellom utslippene i scenarioer for 1,5 og 2 grader og landenes planer for utslippskutt.
Det er også et stort gap mellom hva landene har lovet og det de faktisk gjør.
Økte ambisjoner og mål for hurtigere kutt er nødvendig.
Hele økonomien må avkarboniseres, det kreves «systemtransformasjon» på tvers av alle sektorer.
Utbygging av fornybar energi, energieffektivisering, kutt av metanutslipp og stans i avskoging er billige og tilgjengelige tiltak.
Energisystemene må over tid legges om slik at all bruk av fossil energi uten CO₂-fangst fases ut.
Slutt på avskoging og gjenoppretting av økosystemer vil gi økt opptak av CO₂.
Konsekvenser av klimaendringer øker og truer alle land.
Tiltak for klimatilpasning henger ikke med de økende virkningene av klimaendringer.
Finansieringen av tilpasning må skaleres hurtig, særlig i utviklingsland.
Virkelig store penger må kanaliseres i retning klimatiltak og klimatilpasning. Offentlige budsjetter må brukes slik at private investeringer utløses. I 2019-2020 var investeringsnivået på rundt en tredel av det som trengs i scenarioer for 1,5 eller 2 grader.

Verdenssamfunnet har kjent til alt dette lenge. Den konfliktfylte geopolitiske situasjonen gjør jobben enda vanskeligere enn det ville ha vært om samarbeid og tillit var tidens ånd.

Statsminister Jonas Gahr Støre og klima- og miljøminister Espen Barth Eide snakker til «hjemmepublikumet» i dette intervjuet i VG.

På talerstolen under FN-sjefens klimatoppmøte slapp de som kjent ikke til.

Frem mot høstens klimatoppmøte i Dubai vil spørsmålet om den fossile energiens rolle være et stadig tilbakevendende tema. Energi og Klima vil gjennom høsten presentere nyheter knyttet til COP28 i et eget nyhetsbrev som vi oppfordrer interesserte til å abonnere på.

Vil du gå dypere? Energi og Klimas nyhetsbrev gir deg nyheter og bakgrunn – sammen med vår podkast, våre ekspertintervjuer – og ikke minst vår dekning fra Brussel.