Klimautvalget 2050 utfordrer ideen om at alt kan fortsette som før – bare vi sørger for nok «tekno-fiks»
Klimautvalget 2050 leverer mange konkrete forslag, men også en metode som kan brukes på tvers. Vi må «unngå, flytte og forbedre» for å få til en omstilling som er tilstrekkelig dyp og bred.
Å verne natur mot inngrep er et tiltak som gjør at utslipp unngås. Bildet viser den nye nasjonalparken i Østmarka. (Foto: Ole Berg-Rusten / NTB)
Les også om tendenser til klimapolitiske sprekkdannelser i det brede politiske sentrum i mange europeiske land, og om tap og skade som et stort og kontroversielt tema foran COP28.
NORGE I OMSTILLING
Under ledelse av Martin Skancke har ekspertene i Klimautvalget 2050 i et par år arbeidet med sikte på å finne ut hvordan Norge kan nå målene om 90–95 prosent utslippskutt i løpet av de neste 25 årene, slik målene i klimaloven tilsier. Utvalgets anbefalinger om kutt i oljeletingen fikk mye oppmerksomhet ved lanseringen, men her er meget mer. Utvalget er innom nær sagt alle samfunnsområder og viser at omstillingen må være både dyp og bred.
- Se opptak fra #Klimafrokost der Martin Skancke presenterer hovedpoengene i rapporten.
Mens troen på at skifte av teknologi kan løse «alt» har vært fremtredende i tenkningen rundt norsk klimapolitikk, kommer Klimautvalget 2050 nå med en helt nødvendig dreining. Tiltak som kan unngå utslipp skal prioriteres øverst, dernest tiltak som kan flytte aktivitet i utslippsreduserende retning, og til sist tiltak som kan forbedre gjennom teknologiskift.
Klimalederen er et samarbeid mellom Norsk klimastiftelses nettavis Energi og Klima og Skift – Næringslivets klimaledere.
Klimalederen analyserer og kommenterer viktige nyheter på klima- og energifeltet og er spesielt rettet mot beslutningstakere.
En ny versjon av Klimalederen distribueres til Skift-nettverket hver måned og publiseres på Energi og Klima og Skift sine hjemmesider. Energi og Klima er ansvarlig for innholdet.
Bli kjent med UFF-rammeverket!
Denne analytiske verktøykassen kalles UFF-rammeverket og bør gi viktige impulser både til politikk, forvaltning og næringsliv. Det kan bli uvant for veibyggerne når idealet er lavere transportbehov, mens entreprenører og eiendomsaktører får beskjed om at det er best at vi bygger minst mulig. For handelsnæringen skurrer det nok for budsjetter og salgsmål når det vises til at «høyt privat forbruk av fysiske ting» gir store utslipp fra godstransport.
Folk som i femti år har vært kritiske til «økonomisk vekst» som saliggjørende, vil kjenne seg igjen. For eksempel slår utvalget fast at «kjernen i både klima- og naturkrisen er verdens overforbruk av ressurser». Den erkjennelsen brukes til å fremme et resonnement som går på tvers av den bærende tanken for eksempel bak Energikommisjonens rapport, der mantraet er «mer av alt, raskere».
Energikommisjonen hadde som premiss at kraft fortsatt skal være billig. Klimautvalget 2050 snur på dette og slår fast at «kraftpriser må tillates å reflektere at kraft er en knapp ressurs», og sier videre at «kraftproduksjon ikke kommer uten kostnader for samfunnet og naturen».
«Å gjøre lave kraftpriser til et hovedmål i energipolitikken, er ikke et godt svar på denne utfordringen», heter det.
Derfor ønsker utvalget at prissignalene må få virke. Det koordinerer behovet for nye investeringer og gir insentiver til lønnsomme investeringer både i kraftproduksjon og energieffektivisering.
Det er en kombinasjon av samfunnsøkonomisk snusfornuft og miljøvernets vekstkritikk som kommer til uttrykk.
Det blir spennende å se hvordan industrien og kraftsektoren møter Klimautvalgets argumentasjon, men UFF-rammeverket vil være et utmerket verktøy: Kan vi unngå kraftforbruk ved ulike former for energieffektivisering eller si nei til nytt forbruk med lav samfunnsnytte, så fjernes behov for utbygging. Utvalget vil for eksempel som «hovedregel unngå kraft fra land som utslippsreduserende tiltak (i oljesektoren), og vurdere dette opp mot knappe kraftressurser og ønsket om å prioritere formål som er forenelig med et lavutslippssamfunn i 2050.»
Oppsummert kan budskapet formuleres slik: Sørger vi for mer effektiv energibruk, og unngår energikrevende aktivitet, trengs det færre vindmøller og kraftlinjer. Vi unngår naturinngrep og unødige investeringer. Men dette fungerer ikke om strømmen er for billig.
«Klima-, miljø- og energipolitikken ville henge bedre sammen om energipolitikken baserte seg på et slikt rammeverk», mener utvalget.
Samtidig viser utvalget til at «et kraftsystem der ny produksjon setter prisene vil gi store gevinster til produsentene av vannkraft. Legitimiteten til et slik system vil være avhengig av mekanismer for tilbakeføring av overskudd til forbrukerne», skriver utvalget videre.
Man kan med andre ord ikke være blind for klima- og energipolitikkens fordelingsvirkninger.
Det er knapphet på alle ressurser
Som det fremgår i utvalgets innstilling kan UFF-rammeverket anvendes på alle samfunnssektorer, enten vi snakker om forbruk, arealbruk, transport, industri, energi eller landbruk.
- Utslippsbudsjettet vil være uhyre knapt. 90–95 prosent kutt til 2050 betyr at utslipp må ryddes vekk over alt hvor det er mulig.
- Fornybar energi er ingen ubegrenset ressurs. Det er heller ikke natur, dyrket mark, annet areal eller arbeidskraft. Derfor må vi tenke svært nøye gjennom hvordan vi bruker ressursene, og derfor unngå aktiviteter som gir utslipp eller unødig ressursforbruk.
For å nå 90–95 prosent utslippskutt innen 2050 må selvsagt tiltak innen alle UFF-rammeverkets kategorier gjennomføres. Men det blir mye lettere å oppnå målet hvis vi i tillegg til nødvendige teknologiskift unngår utslippsdrivende aktiviteter og slik demper etterspørselen etter det vi ønsker å bli kvitt.
På folkelig språk handler det om å slutte å sløse – fordi ressursene er knappe.
Et eksempel på troen på at «alt» kan løses gjennom tekno-fiks er Norturas talsmann Kjell Rakkenes kommentar til Klimautvalget 2050 om at han vil ha Tesla-kuer. Rakkenes sa til Nationen at han er «drittlei utredninger og rapporter som konkluderer med at vi må kutte rødt kjøtt. Hvorfor kan vi ikke heller bruke kreftene på å kutte klimagassutslippene i kjøttproduksjonen heller enn å mase om at vi må redusere produksjonen».
En «Tesla-ku» har lavere metanutslipp fordi fôret tilsettes metanhemmende ingredienser. Dette er vel og bra, men både lavere kjøttforbruk og metanhemmende fôrtilsetninger er bedre. Da kommer utslippene lengre ned og det samlede ressursavtrykket blir lavere. Spiser vi litt mindre kjøtt, og sørger for mindre svinn, trengs det færre dyr, og utslippene går ned.
Å unngå unødige utslipp er også et bud om å tenke mer ressurseffektivt når det handler om bruken av arbeidskraft og tid. NVE ba nylig om å få legge vekk saker, for eksempel innen vindkraft, som er så konfliktfylte at utbyggingene helt sikkert ikke blir noe av. Det vil frigjøre ressurser hos myndighetene og hindre uproduktive konflikter.
Mindre veibygging og mer gjenbruk
Enda mer illustrerende enn i landbruket blir det når UFF-rammeverket anvendes på transportsektoren og i arealpolitikken. Unngår vi bygging, sparer vi både utslipp, naturforringelse og penger. Og flytter vi transporten fra privatbil til kollektivtrafikk, trenger vi lavere veiinvesteringer i storbyområdene. Til sist er det fint om folk skifter fra diesel til elbil, men også elbiler skaper kork når det er for mange av dem.
«Som hovedregel bør all omdisponering av arealer for bruk til infrastruktur, bebyggelse, energi, næringsliv, og lignende skje gjennom transformasjon og fortetting av eksisterende bebygd areal», skriver utvalget.
«Transportpolitikken bør legge vekt på å redusere behovet for, og dermed omfanget av, transport og den samlete ressursbruken på transport. Dette krever endring i hele transportsystemet. Veksten i etterspørselen etter transport kan ikke fortsette som i dag dersom Norge skal bli et lavutslippssamfunn i 2050», heter det.
Disse sitatene fra utvalgsrapporten bryter med rådende tankesett. Vi bygger og bygger – enten det handler om hytter, kjøpesentre, lagerbygg eller motorveier. Derfor vil det trenges mentale snuoperasjoner både i politikk, næringsliv og forvaltning for å sikre en utvikling i takt med UFF-rammeverkets anbefalinger.
Det er ikke tvil om at det trengs mye mer fornybar energi for å møte klimamålene, men unngår vi unødig bruk, så trenger vi mindre. Og velger vi riktige teknologiske løsninger, så går også behovet ned. Et eksempel det vises til i rapporten, er at batterielektriske kjøretøyer er langt mer energieffektive enn å bruke bioenergi eller hydrogenbaserte drivstoff i en forbrenningsmotor.
Norske utslipp på stedet hvil
Som vi kan lese fra utslippsstatistikken, har den økonomiske utviklingen i Norge gjort at CO₂-utslippene i praksis står på stedet hvil. Karbonproduktiviteten har økt, men ikke på langt nær raskt nok til at utslippene faller i den nødvendige takten. Transportsektoren er det beste eksempelet. Om elbilene overtar mer og mer i personbiltrafikken, så har økt varetransport og anleggsaktivitet gjort at dieselsalget og dermed utslippene er forbløffende stabile.
«Godstransporten er tett knyttet til både personlig forbruk og næringsstrukturer. Et høyt privat forbruk av fysiske ting, øker godstransporten betydelig», heter det fra utvalget.
For klimaledere i næringslivet – som ønsker å stå i spiss for utviklingen – vil budet om å unngå aktivitet sikkert være vanskelig å møte. Det er lettere å bytte ut gammel teknologi med ny – og legge til grunn fortsatt vekst – enn å legge om forretningsmodellene mer fundamentalt. Men vekten på å redusere transportbehov og gjenbruke mer – helst lokalt eller regionalt – bør kunne gi grunnlag for utslippsreduserende og ressurseffektiv innovasjon.
Utvalget mener det «er behov for politikk for å redusere etterspørselen etter transport av både varer og personer», og at dette vil ha flere positive effekter, i form av redusert behov for kraft og transportinfrastruktur: «Dette gir igjen mindre naturforringelse og lavere utslipp fra arealbruksendringer. I tillegg vil det gi lavere utslipp fra produksjon av råvarer og materialer i Norge og globalt. Redusert transportmengde bidrar til reduserte utslipp på mange nivåer og flere steder i verden, både direkte og indirekte, og gjennom livsløp og lange verdikjeder. Omvendt forårsaker økt transport høyere utslipp langs alle disse dimensjonene».
Hvordan slike tanker forplanter seg til praktisk politikk, for eksempel i Nasjonal transportplan (NTP) og de årlige samferdselsbudsjettene, gjenstår å se, men Klimautvalget 2050 har i alle fall levert et godt kunnskapsgrunnlag.
Ved lanseringen for to uker siden fikk utvalgets anbefalinger om justeringer av oljepolitikken størst oppmerksomhet. Det er naturlig, siden oljepolitikken er så viktig for Norges kurs. Å ta en tenkepause med letestopp for så å lage en strategi for langsiktig «klimatilpasning» av den norske petroleumspolitikken er et godt forslag. Det er uklokt av Jonas Gahr Støre å avvise disse forslagene, skrev jeg i en #Klimavalg-kommentar forleden.
- Denne kommentaren fra utvalgsmedlem Ola Kvaløy i DN er meget lesverdig.
Også her kan UFF-rammeverket benyttes. Hvis vi unngår oljeaktivitet i nye områder ved for eksempel å verne store områder i Barentshavet, så kan vi bruke hodene og pengene på tiltak og aktiviteter som flytter Norge mot et samfunn uten utslipp. Det er langt mer konstruktivt enn å planlegge og prosjektere for petroleumsaktivitet oppunder Nordpolen.
EUROPAS GRØNNE GIV
De brede sentrum i europeisk politikk har stått sammen om offensiv klimapolitikk, men fronten ser ut til å slå sprekker.
Den britiske statsministeren Rishi Sunak har gjort motstand mot ambisiøs klimapolitikk til et av sine kjennemerker. Vi har vært innom dette i tidligere utgaver av #Klimalederen, og hans linje kom på nytt til uttrykk i trontalen kong Charles leste opp i Underhuset forleden. Det er for å skape avstand mot – og splittelse i – Labour at Sunak for eksempel tar til orde for at britene må gjøre sterkere innsats for å få opp de siste dråpene olje fra sin del av Nordsjøen.
Labour, som leder stort på meningsmålingene, har som sin politikk at det ikke skal deles ut nye letelisenser. Men de nåværende brønnene skal tømmes.
I Storbritannia har de konservative nå styrt siden 2010 og selv om klima- og energipolitikken har vært preget av en del krumspring, er det oppnådd store resultater når det gjelder utslippskutt. Det har i realiteten vært et bredt flertall bak politikken, som inkluderer begge de to store partiene.
Det samme har vært tilfelle i mange europeiske land, og ikke minst i Europaparlamentet. De konservative og kristeligdemokratene i EPP har stort sett stått sammen med sosialdemokratene om hovedlinjene i politikken. Ytterpartier på høyrefløyen har tidligere vært alene om å motsette seg tiltak for utslippskutt.
Foran valget i Nederland ser luften å ha gått litt ut av protestballongen det nye bondepartiet har flydd høyt på, mens høyrepopulistiske AfD har gjort det bra i tyske delstatsvalg. På venstrekanten i Tyskland har Sahra Wagenknecht hoppet av Die Linke og dannet et nytt parti med en profil som uten å være direkte klimaskeptisk er mot sentrale deler av klimapolitikken. Hun vil også få i gang igjen gassimporten fra Russland.
Som Energi og Klimas Brussel-korrespondent Alf Ole Ask har rapportert i flere saker, er det etter hvert betydelig strekk i laget i Europaparlamentet. De konservative/kristeligdemokratene har ved flere anledninger gått inn for å redusere ambisjonene i klimapolitikken, og det samme gjelder for den liberale gruppen. Dette henger selvsagt sammen med stemningen i sentrale medlemsland – som det tyske forsvaret for forbrenningsmotoren er et eksempel på. Det er i mange land motstand mot reguleringsiveren EU-kommisjonen oppfattes å være drivkraft for.
Det er valg til Europaparlamentet i juni neste år. Klima- og energipolitikken kommer ganske sikkert til å være sentral i mange land, selv om både Ukraina-krigen og nå krigen på Gaza skyver klimapolitikken ned fra toppen av agendaen. For EU er også diskusjonen om utvidelse et felt som vil kreve mye. Det er lenge igjen til Ukraina kan bli medlem, selv om EU-kommisjonen nå ønsker å åpne forhandlinger.
- Les og abonnér på alle saker Brussel-korrespondent Alf Ole Ask skriver om EUs klima- og energiomstilling og hvordan det påvirker Norge.
- Abonnér på nyhetsbrevet Europas grønne skifte som Olav Anders Øvrebø skriver hver måned.
DET GLOBALE BILDET
Hvem skal betale for tap og skade?
COP28 åpner i Dubai 30. november, og innledes med et toppmøte for stats- og regjeringssjefer 1. og 2. desember.
Et av de viktigste spørsmålene på dagsordenen er opprettelsen av et fond for tap og skade, altså et instrument for å sikre at fattige land som er spesielt sårbare for klimaendringer, ikke skal bli sittende alene med byrdene.
På COP27 i Egypt i fjor ble det enighet om å opprette et slikt fond og siden da har et midlertidig styre arbeidet med å utforme detaljer knyttet til finansiering og styring av fondet. Forrige helg ble et møte i Abu Dhabi enige om en tekst, som nå sendes til toppmøtet for behandling.
- Olav Anders Øvrebø skriver grundigere om saken i dette COP28-nyhetsbrevet.
- Vil du dypere ned i materien har Carbon Brief en enda mer omfattende dekning.
- Her er også et ekspertintervju Lars Ursin gjorde med forskeren Kelly Dorkenoo om hva «tap og skade» egentlig handler om.
- Følg med på de viktigste hendelsene foran klimatoppmøtet på Energi og Klimas nyhetsbrev COP28.
- Få også med dere podkasten der Norges klimaforhandler Marianne Karlsen snakker med Kirsten Øystese foran COP28.
Som svært ofte i klimaforhandlinger dreier spørsmålet knyttet til tap og skade om hvilke land som skal være med å betale. Oljeland i Midtøsten og Kina er fortsatt regnet som utviklingsland i klimaforhandlingene, men har både økonomisk styrke og etter hvert også et historisk ansvar for utslipp som nærmer seg OECD-landenes. I teksten fra møtet i Abu Dhabi blir begrepet «urge» brukt for å industrilandene til å punge ut, mens det svakere «encourage» er verbet som skal få andre land til å betale til fondet.
Det er Verdensbanken, plassert i Washington, som skal administrere fondet de første årene. Hvor mye penger som etter hvert vil finne veien til hardt rammede utviklingsland gjennom fondet, er uklart, men behovet er stort. Utviklingslandene har tidligere stilt krav om at utbetalingene må være på minst 100 milliarder dollar årlig i 2030.
På X (tidligere Twitter) anbefaler Michael Liebreich, som i sin tid startet Bloomberg New Energy Finance, en enkel modell. Hvert land bør betale ut fra sitt historiske ansvar. Det er en enkel metode, som også lar seg beregne ganske greit.
Vil du gå dypere? Energi og Klimas nyhetsbrev gir deg nyheter og bakgrunn – sammen med vår podkast, våre ekspertintervjuer – og ikke minst vår dekning fra Brussel.