Hva betyr egentlig «Tap og skade»?

Et tap og skade-fond ble det viktigste utfallet av forhandlingene på COP27 i Egypt. Men hva begrepet egentlig innebærer, er gjenstand for debatt. Vi spør Kelly Dorkenoo, som har forsket på det.

COP27 Loss and Damage Explainer
Vanessa Nakate fra Uganda på en Fridays for future-demonstrasjon fredag 11. november i Sharm el-Sheikh i Egypt, etter at første uke av COP-møtet var unnagjort. Tap og skade sto sentralt gjennom hele COP, og et historisk fond ble en viktig del av utfallet av forhandlingene. Foto: Peter Dejong/AP/NTB

Det ble enighet om fondet tidlig søndag morgen, da forhandlingene var inne i sitt andre døgn på overtid. Mer i Energi og Klimas oppsummering av klimatoppmøtet, på NRK og The Guardian.

Vi snakker med

Kelly Dorkenoo, forsker ved Lunds universitet.

Tap og skade-begrepet har lenge vært høyt på dagsordenen i klimaforhandlingene. Det har stått spesielt sentralt på årets klimatoppmøte COP27 i Sharm El-Sheik i Egypt. Men akkurat hva begrepet innebærer, er noe partene i klimakonvensjonen har slitt med å bli enige om. Da blir det vanskelig å skape konkret politikk.

Sentralt står forestillingen om forholdsmessighet, eller rettere uforholdsmessighet. Altså at alvorlige følger av klimaendringene i uforholdsmessig grad rammer stater eller grupper som i liten grad har ansvar for dem. Dette er gjerne stater eller grupper som er sårbare allerede. De har liten kapasitet til å håndtere konsekvensene, og trenger hjelp når skadene eller tapet som følge av klimendringene, rammer dem. Men hvem er de, og hva ligger i at det er uforholdsmessig?

Det er nettopp denne dimensjonen forsker Kelly Dorkenoo har forsøkt å grave litt dypere i. Sammen med kolleger på Lund-universitetet i Sverige har hun gått gjennom to hundre forskningsartikler som har brukt begrepet, og forsøkt å finne ut hvordan det behandles i forskningslitteraturen.

– En forestilling om urett

– Hva handler dette om?

– Begrepet «uforholdsmessighet» er helt sentralt i diskusjonen om tap og skade, at klimaendringene rammer uforholdsmessig. Men vi visste veldig lite om hva begrepet faktisk innebar. Eller om det fantes noe mer eller mindre entydig svar i forskningen.

Så det var utgangspunktet vårt: Gå systematisk gjennom litteraturen. Forsøke å finne ut hvor utbredt bruken av begrepet var, og ikke minst hvordan det ble brukt.

Les mer:

– Men hvorfor er akkurat uforholdsmessighet så viktig?

– Et vanlig omkved er at utviklingsland rammes uforholdsmessig hardt av konsekvensene av klimaendringene. Samtidig som de i liten grad kan holdes ansvarlige for dem. Derfor er det et viktig konsept. Det bærer i seg forestillinger om urett, om at fattigere land er ofre for et problem de ikke kan lastes for.

– Hvordan gikk dere frem?

– Vi valgte spesifikt å ta for oss vitenskapelig litteratur om dette. Etter flere runder med utvelgelse endte vi med 99 artikler som vi kunne klassifisere innen seks ulike grener av forskningslitteraturen, for å se om de brukte begrepet på ulike måter. Vi luket ut de som bare nevnte det anekdotisk, altså uten å problematisere det eller definere det klart. Da satt vi igjen med 63 artikler som vi analyserte grundig.

Begrepsforvirring kan forsinke forhandlinger

– Veldig kort: Hva fant dere?

– At det meste av diskusjonen rundt begrepet fant vi i forskning om juss og etikk. Og at ganske få operasjonaliserte begrepet. Men dette misforholdet mellom hvem som har ansvar for klimaendringene og hvem som rammes av hardest av dem, står sentralt i den politiske diskusjonen. Og har gjort det fra starten av arbeidet med klimakonvensjonen for over 30 år siden.

– Men hva betyr det, dersom vi ikke har noen klar, omforent forståelse av begrepet?

– Det at vi fortsatt diskuterer hva begrepet innebærer, forsinker jo i seg selv fremgangen i diskusjonene om politikken. Samtidig er det å enes om begrepet viktig, og det innebærer også en viss risiko – fordi en klar definisjon også må utelukke en del forhold. Så det er viktig å avklare dette, ikke minst for forskningens del. Vi må vite hvem som rammes mest uforholdsmessig for å finne ut hvem som trenger mest hjelp.

– Hvorfor ble «Tap og skade» et sånt sentralt tema på årets COP?

– Det har som jeg har nevnt vært på dagsordenen i 30 år, men diskusjonen rundt det har alltid blitt utsatt og unngått. Og konflikten rundt hva begrepet «tap og skade» innebærer, gjør at det er lite fremgang i diskusjonen om det. Det er samtidig ikke overraskende at det har fått et slags gjennombrudd denne gangen: Vi ser jo at ekstremværhendelser rammer oftere og med større intensitet. Nå sist flommen i Pakistan. Jeg tror den har bidratt til å få temaet høyere på dagsordenen.

Konfliktlinjene

– Du nevnte konflikt rundt hva begrepet innebærer – hvor går konfliktlinjene?

– For å ta det store bildet: Grovt sett har du to blokker her – mellom industrialiserte land og utviklingsland. Det er jo i seg selv også begreper som er omstridt, men det gir en viss idé om hvor skillet går.

Utviklingsland er først og fremst ute etter anerkjennelse av problemstillingen, og finansiering. At rike land skal akseptere at de har et historisk ansvar for klimaendringene vi opplever nå. De industrialiserte landene er imidlertid motvillige. Til en viss grad frykter de at å gi etter på finansieringssiden også skal innebære en form for innrømmelse av juridisk ansvar, som kan få rettslige konsekvenser. Det er jo allerede en del rettsoppgjør om dette underveis, der både borgere, stater og samfunn har gått til søksmål for å få kompensasjon.

I tillegg har du en geopolitisk dimensjon: USA har for eksempel sagt at de vil være med på finansiering hvis og bare hvis også Kina deltar. Samtidig har et land som Skottland vært i front – førsteminister Nicola Sturgeon åpnet ballet med å love å bidra til finansiering. Det kan ha vært en brekkstang, og bidratt til å sette ting i bevegelse.

Tap og skade-fondet et stort skritt i riktig retning

– Hva tenker du om forhandlingsresultatet på årets COP?

Det at det faktisk blir etablert en finansieringsmekanisme var helt kritisk. Og det er resultat av en betydelig innsats fra sivilsamfunnet og forhandlere fra utviklingsland. Det er et stort skritt i riktig retning, og det kan bidra til å gjenoppbygge tilliten mellom blokkene.

Når det er sagt, gjenstår det fortsatt mye arbeid. Forhandlerne må sette denne nye finansieringsmekanismen i verk. Og det må gjøres samtidig som vi hever ambisjonene om klimakutt.

– Er det noe man generelt kan gjøre for å få forhandlinger rundt dette temaet litt enklere?

– Det er et vanskelig spørsmål. Jeg tror at å holde en mest mulig åpen dialog er en fordel. En av grunnene til at utfallet av København-toppmøtet i 2009 ble så skuffende, kan ha vært at det var mye møter bak lukkede dører. Det bidro ikke til å bygge tillit.

Og så vet jeg mange snakker generelt om at diskusjonen om tap og skade må «avpolitiseres», at det må handle mindre om kompensasjon og så videre, at det vil gjøre det lettere. Jeg har ikke så stor tro på det. Ja, det er et radikalt tema, men jeg tror også det kan være mobiliserende: Hvis vi ikke gjør noe, vil vi oppleve mer tap og skade. Og det kan i neste omgang føre til søksmål. Jeg tror det er viktig å anerkjenne problemstillingen.

– Det som skjer i Pakistan, forblir ikke i Pakistan

– Er det andre måter denne forskningen dere har gjort kan komme klimaforhandlinger til gode på i fremtiden?

– Jeg håper jo litt mer entydig forståelse for begrepene kan bane vei for forskningen som kommer, og at diskusjonen om tap og skade kan bli litt bredere. At det ikke bare handler om ansvar og konsekvenser, men også byrdefordeling, statlig kapasitet og så videre.

Det er mange stater som etter pandemien befinner seg i en mer sårbar situasjon enn før. Økt frekvens av ekstremvær legger økt press på disse samfunnene. Dersom vi finner mer ut av denne uforholdsmessigheten, kan det hjelpe oss også å finne ut hvor vi bør rette innsatsen i arbeidet. Hvem trenger finansiering raskt? Hvem er hardest rammet? Og da tenker jeg ikke nødvendigvis bare på stater, men også på andre sårbare grupper, også innenfor stater.

– Har det vært for mye statlig egeninteresse i disse forhandlingene? At man tenker for kortsiktig, og overser at konsekvensene blir mer alvorlige og kostnadene høyere for oss alle dersom ikke hjelpen kommer så tidlig at vi unngår de verste skadene?

– Ja, det er noe der. Ifølge The Guardian synes et flertall av briter at det er rimelig at Storbritannia bidrar til klimafinansiering i fattigere land. Så den folkelige støtten er på plass, det er den politiske viljen som har manglet. Og det er en kjensgjerning at den mest effektive politikken mot tap og skade er rett og slett å unngå at det skjer.

Det var en plakat på Pakistans paviljong som oppsummerte dette ganske bra: «Det som skjer i Pakistan, forblir ikke i Pakistan». Det er en klar beskjed: Når klimaendringer rammer uforholdsmessig, påvirker det faktisk oss alle.