Energikrisen er en gasskrise – gassen var visst hverken pålitelig eller rimelig

Hva skjer med energiomstillingen i landene rundt oss? La oss starte 2022 med et lite dykk ned i energimarkedene i Tyskland og Storbritannia – før vi drøfter hva krisen i gassmarkedene får å bety.

Dette er 1. utgave av Klimalederen i 2022 (se boksen). Du kan abonnere på Klimalederen på samme måte som på Energi og Klimas øvrige nyhetsbrev.

Klimalederen er et samarbeid mellom Norsk klimastiftelses nettavis Energi og Klima og Skift – Næringslivets klimaledere.

Klimalederen analyserer og kommenterer viktige nyheter på klima- og energifeltet og er spesielt rettet mot beslutningstakere.

En ny versjon av Klimalederen distribueres til Skift-nettverket hver måned og publiseres på Energi og Klima og Skift sine hjemmesider. Energi og Klima er ansvarlig for innholdet.

Både Storbritannia og Tyskland vil ha en utslippsfri kraftsektor i 2035

Tyskland og Storbritannia er Norges to viktigste og største energipartnere i Europa. Dette er to store industriland som begge har kraftfulle klimapolitiske ambisjoner – og alt de gjør i energipolitikken må leses i det lyset.

Både Tyskland og Storbritannia har mål om en utslippsfri kraftsektor i 2035, altså at all strøm da skal produseres uten utslipp. Dette er i tråd med hvordan industriland må opptre for å sikre en utvikling mot netto nullutslipp i henhold til Paris-målene.

Vil de klare dette? Begge land har oppnådd store utslippsreduksjoner de siste tiårene, selv om måloppnåelsen ikke er 100 prosent. Fremover er det politikkens gjennomføringsevne dette vil handle om.

Tysklands nye klima- og energiminister Robert Habeck la frem sin «åpningsbalanse» denne uken og det er ingen tvil om at det er en gigantisk operasjon å kutte landets utslipp i tråd med målene som er satt.

I Storbritannia strever Boris Johnson for tiden, men britene har god historikk når det gjelder klimapolitikk og lovfestet mål om netto null i 2050. Britenes klimalov gir et veldig solid regime rundt klimapolitikken.

I Tyskland ble klimamålene skjerpet etter dommen fra Høyesterett i fjor sommer, og den nye regjeringen under sosialdemokraten Olaf Scholz’ ledelse har presentert politiske mål som langt overgår løftene fra Angela Merkels regjering.

Storbritannia og Tyskland representerer to ulike politiske tradisjoner, britene er mer markedsliberale enn tyskerne. Les om hvordan dette påvirker klimapolitikken som føres i denne teksten fra forskerne Guri Bang og Knut Einar Rosendahl.

Mindre strøm fra kjernekraft – også i Storbritannia

For begge land er det avgjørende å avkarbonisere kraftforsyningen. Som vi vet er det klimapolitikkens ABC å sørge for elektrisitetsproduksjon uten utslipp, dernest å ta i bruk strømmen som erstatning for fossil energi i sektorer som transport og varme.

Ser man på Tyskland og Storbritannia over det siste tiåret, er det store forandringer som har skjedd. CO₂-avtrykket i kraftproduksjonen har falt gradvis, fornybar energi har erstattet kull og også kjernekraft. Tyskland får mye pepper for sin beslutning om å stenge ned kjernekraften, men også Storbritannia produserer vesentlig mindre strøm fra kjernekraft nå enn for noen år siden, faktisk over 50 TWh mindre enn i toppåret 1998 og omkring 15 TWh mindre enn for ti år siden. De britiske kjernekraftverkene er gamle – og det tar tid å få i gang nye.

Kildene til faktaopplysningene i denne teksten er Carbon Briefs gjennomgang av Storbritannias 2021-data og Agora Energiewendes tilsvarende rapport om Tysklands 2021-tall.

2021 – et dårlig år for vindkraften

Storbritannia har sagt nesten farvel til kullet og britenes strømproduksjon hadde i 2021 et gjennomsnittlig CO₂-avtrykk på 199 gram CO₂/kWh. (Britenes «dirty secret» er at mye kullkraft er erstattet med biomasse, så når det gjelder reelle CO₂-utslipp er ikke tallene riktig så gode. Hvordan biomasse telles i klimaregnskap får vi ta ved en senere anledning).

Tysklands kraftproduksjon hadde i 2021 et gjennomsnittlig CO₂-avtrykk på 410 gram CO₂/kWh. Tyskerne brenner vesentlig mer kull enn britene. Landet skal etter den nye regjeringens planer «helst» avvikle sin kullkraft innen 2030 og må bygge ekstremt mye ny sol- og vindkraft de kommende årene for å nå målet om 80 prosent fornybarandel i kraftproduksjonen i 2030.

2021 var et dårlig år for begge to. Både i Tyskland og Storbritannia økte det gjennomsnittlige CO₂-avtrykket per kWh. Det blåste lite – og det betyr at kraftproduksjonen fra vindkraft falt, selv om kapasiteten økte. I Tyskland gjorde også de høye gassprisene at det gjennom høsten ble mer lønnsomt å produsere kullkraft, til tross for en svært høy CO₂-pris.

Varierende produksjon – og volatile priser

Det man ser i begge land, er at den fornybare energiens andel av kraftproduksjonen svinger mye fra uke til uke og time til time. Sol- og vindkraftens produksjon varierer med været, døgnet, og sesongene. Med varierende produksjon blir også prisene mer volatile.

Dette vil tilta etter hvert som vind- og solenergiens andel øker ytterligere. Med Tyskland som eksempel: Den nye regjeringens planer for solenergi innebærer at dagens snaue 60 GW skal økes til 200 GW i 2030. Det betyr igjen at svært store deler av Tysklands energiforsyning på dagtid i årets lyse måneder vil komme fra solenergi. Fornybar energi vil ofte dekke hele behovet. Dette betyr at antallet timer der kraftprisene går i null vil øke. Den europeiske energisektorens bransjeorganisasjon, Eurelectric, har vist hvordan tallet på timer med nullpris har økt fra år til år. Mange av planene om å produsere grønt hydrogen i Europa handler om å utnytte kraftproduksjonen i perioder med svært lave strømpriser. Statkrafts lavutslippsscenario beskriver dette godt.

Vindkraft har den samme effekten i kraftmarkedene, men produksjonen fra vindkraft er mindre forutsigbar enn fra sol. Det vil komme svært mye ny vindkraft rundt Nordsjøen på tyvetallet. Om ti års tid vil det produseres omkring 400 TWh havvind i Europa, mot omkring 100 TWh nå. Det aller meste av dette vil være i Nordsjøen – altså i Norges naboland.

Ser vi på Danmark og Nederland, er retningen omtrent som i Tyskland og Storbritannia. Mer sol- og vindkraft vil komme på markedet. I Danmark ble 3,6 prosent av kraften i 2021 produsert fra solenergi.

Dyr gass betyr dyr strøm

Det sier seg selv at så store omveltninger som vi nå ser i kraftmarkedene i Europa, vil medføre betydelige rystelser. Et gammelt system erstattes med et nytt, med helt andre kjennetegn. Sol- og vindkraft har ingen marginalkostnad. Strømmen er i prinsippet gratis når anleggene først er bygd.

Men hvorfor er da strømmen i Europa og i Norden så grusomt dyr?

Svaret er at det fortsatt er fossilkraft som setter prisen i markedet når fornybar energi ikke kan levere alt som trengs.

Hvor kostbar denne strømmen blir for forbrukerne, avhenger i høy grad av gassprisene. Med gassprisen Equinor gjennomsnittlig oppnådde i fjerde kvartal 2021 og en CO₂-pris på 80 euro, vil strøm koste omkring 2 kroner/kWh å produsere i et gasskraftverk. Det er svært dyrt, sammenliknet med hva europeiske forbrukere har vært vant til.

Med «normale» gasspriser er strømprisen fra et gasskraftverk 50-70 øre/kWh.

I perioder med lite vind og sol vil både Tyskland og Storbritannia lenge trenge fossilkraft, og gassen vil ha denne rollen når kullet etter hvert blir helt borte. Gassens andel vil gradvis falle i takt med at ny fornybar energi bygges ut.

Etter hvert skal denne balansekraften også ha tilnærmet nullutslipp. Da må den urensede gasskraften erstattes med andre kilder, for eksempel hydrogen. EU-kommisjonens taksonomi-forslag når det gjelder gass, legger opp til dette. Det samme er beskjeden fra den tyske regjeringen.

Hvordan dette vil slå ut prismessig for forbrukeren, gjenstår å se. Men billig blir det ikke. Derfor vil alle former for energilagring og handel som demper behovet for å fyre i gang hydrogenkraftverk trolig få betydelige løft.

I fjor sommer gjorde E3G et arbeid på oppdrag fra WWF som viser hvordan EUs gassforbruk kan tenkes å utvikle seg fremover – pilen peker gradvis nedover.

Gassen – hverken «reliable» eller «affordable»

Den internasjonale gassindustrien har i årevis solgt seg inn som en kilde til «reliable» and «affordable» energi – pålitelig og rimelig.

Denne vinterens skyhøye gasspriser vil være et svært godt argument for å forsere overgangen til andre og rimeligere kilder til produksjon av energitjenester.

Norge er uten tvil en pålitelig leverandør til Europa, det produseres hva remmer og tøy kan holde.

Men rimelig er gassen ikke. De skyhøye gassprisene innebærer en voldsom overføring av verdier fra forbrukere til produsenter. Det er bare å se på forventningene til netto kontantstrøm fra den norske petroleumsvirksomheten. 2022 ligger an til å bli et rekordår, først og fremst på grunn av de høye gassprisene.

Vi vet ikke hvor lenge gassprisene blir liggende på høye nivåer. Selv om prisene faller ganske mye målt mot dagens nivå, vil det bety vesentlig høyere kostnader for importland enn tilfellet har vært de siste årene. Det slippes stadig nye tall som viser at energiimporten – særlig på grunn av gassprisene – påfører EU-landene og Storbritannia store økonomiske byrder. De økte energiprisene driver inflasjonen i været. Dyr gass betyr dyr strøm og det betyr dyr gjødsel som igjen betyr dyrere mat.

Les dette intervjuet med Sindre Knutsson hos Rystad Energy som forklarer hvorfor gassprisene har økt så mye og hva vi kan forvente fremover.

Og bak lurer Putin. Det er selvsagt usikkert hvor stor sammenheng det er mellom Russlands aggresjon overfor Ukraina og Gazproms atferd som gassleverandør, men IEA-sjef Fatih Birol var rimelig tydelig i et intervju med FT denne uken. Der sa han at Russland lett kunne økt sine gassleveranser til Europa, men at de har holdt tilbake gass av politiske årsaker.

Nato-generalsekretær Jens Stoltenberg skrev på twitter fredag at han hadde diskutert Russlands kyniske manipulasjon av energimarkedene med Birol.

Les Fatih Birols gode kommentar om energikrisen.

Det er mulig Russland gambler på at EU uansett vil være avhengig av gassimport lenge, og gir blaffen i et mulig omdømmetap. Russland leverer omkring 40 prosent av EUs gassforbruk.

Se dette datasettet fra Breugel for oppdateringer i gasstrafikken.

Blått hydrogen – en dyr drøm?

Norske myndigheter har i alle år fremmet gassinteressene overfor Brussel, og derfor er det nærmest noe rituelt over salgsfremstøtet som klima- og energiminister Espen Barth Eide gjorde før jul – og som SVs Lars Haltbrekken like rituelt kritiserte. Barth Eide snakker om gassens rolle i transisjonen – og i det ligger tanken om at norsk gass kan få «evig liv» som avkarbonisert blått hydrogen.

Med varig høye priser på gass kan denne ideen bli vanskeligere å selge inn. Høye gasspriser betyr at det blå hydrogenet taper konkurransekraft mot det grønne – hvis det kan lages av fornybar strøm uten prissmitten fra gassmarkedene.

Politisk og fysisk kobling til Europa

Når norsk politikk skal utformes videre må både Støre-regjeringen og vi andre løfte blikket og se de på de langsiktige utviklingstrekkene. Derfor er det naturlig å ta utgangspunkt i omgivelsene våre – altså hva som ventelig skjer i EU-landene og Storbritannia.

I dette bildet vil politisk og fysisk kobling til Europa være avgjørende.

I en fornybar fremtid vil de norske vannmagasinene uansett være et betydelig naturgitt fortrinn. Det finnes ingen billigere måte å lagre fornybar strøm i stor skala på enn i et vannkraftsystem som det norske. Men den langsiktige verdien forutsetter at denne ressursen utnyttes klokt – i et samspill med landene rundt oss.

I denne kommentaren drøfter jeg kablenes rolle nærmere. Argumentene for å bygge dem har ikke blitt dårligere de siste ti-tolv årene – snarere tvert imot.

Også utviklingen av havvind i stor målestokk vil være avhengig av samarbeid med nabolandene.

Det er svært viktig hvordan rammene for havvind utvikles. Risikoen er stor for at dette nok en gang fisler bort hvis det ikke gjøres kommersielt attraktivt for utbyggere å drive frem prosjektene, slik Dagbladets Geir Ramnefjell skriver.

Alenegang gir ikke «Lykkeland»

I grove trekk betyr EUs grønne giv at det vil bli redusert etterspørsel etter alt som er «svart» og økende etterspørsel etter alt som er «grønt».

Norge kan selvsagt velge å vende ryggen til denne utviklingen, gå ut av EØS-avtalen, klippe av strømkabler, forlate EUs kvotemarked, si opp avtaler om krafthandel – satse på alenegang. Det ville gjøre oss til et virkelig «annerledesland» i Europa, en olje- og gassproduserende nasjon som ser sine interesser best tjent med å stå alene.

Men et slikt veivalg er ingen nøkkel til velferd og velstand i klimatrusselens tid.

Vil du gå dypere? Energi og Klimas nyhetsbrev gir deg nyheter og bakgrunn – sammen med vår podkast, våre ekspertintervjuer – og ikke minst vår dekning fra Brussel.