Ekspertintervjuet: Brukt plast er en ressurs

Hvordan blir plast et klimaproblem, og hva kan vi gjøre med det? Plastforsker Cecilia Askham forklarer.

Plast på avveie har blitt anerkjent som et av de største miljøproblemene i dag. Løsningen er først og fremst å hindre at plasten finner veien ut i naturen. Men plast er også et klimaproblem som forårsaker utslipp av klimagasser lenge før den eventuelt kommer på avveie. Hva kan vi gjøre med det? Hvilke alternativer til plast finnes og er de egentlig mer klimavennlige? Dette kan Cecilia Askham ved Østfoldforskning svare på.

2°C: – Hvordan lages plast?

Cecilia Askham: – Tradisjonelt lages plast av råolje, men den kan også lages av andre karbonkilder. For eksempel naturgass eller biologiske kilder.


Artikkelen er hentet fra en rapport utgitt av Norsk klimastiftelse. Artiklene i rapporten er også publisert enkeltvis på en egen temaside.

Råoljen må bearbeides ganske mye før det kan blir plast av den. Først i raffinerier, der ulike komponenter skilles ut – såkalte fraksjoner. De mest flyktige av disse blir til for eksempel småflybensin, mens enkelte av de litt mindre flyktige kan bli mellomleddsprodukter til plast. Disse blir raffinert videre i ulike fabrikker.

Vi skiller vanligvis mellom to hovedtyper plast: Termoplast, som kan formes på nytt igjen dersom du varmer den opp, og herdeplast, som får endelig form når plasten blir kjølt ned etter oppvarming første gang. Termoplast kan altså smeltes om eller omformes, det kan ikke herdeplast.

Selve plasten blir til i en prosess som kalles polymerisering. Da går mange identiske enkeltmolekyler sammen i en kjede eller et nettverk. Det er disse kjedene eller nettverkene som er nøkkelen til plastens egenskaper.

– Hvordan blir plast et klimaproblem? Når i plastens livsløp får vi klimautslipp?

– Hvis du tenker på fossilbasert plast: Hvert eneste ledd. For det første fordi når man lager ny plast – såkalt jomfruelig plast – fra fossile kilder, starter prosessen på et oljeraffineri. Den raffineringsprosessen krever energi, og den billigste og enkleste måten å hente den energien er fra å brenne av raffinerigass. Raffinerigass er en blanding av de mest flyktige delene av råoljen, og et biprodukt av raffineringsprosessen. Det er derfor kostnadseffektivt å bruke den til å varme prosessene. Men det gir også CO2-utslipp.

Ekspertintervjuet

Foto: Østfoldforskning

Navn: Cecilia Askham
Stilling: Seniorforsker, Østfoldforskning
Aktuell: Askham har doktorgrad i miljøkjemi, og har blant annet forsket på plastgjenvinning. Hun er også prosjektleder for SirkulærPlast

I tillegg vil hvert ledd videre i produksjonskjeden kreve energi, og den energien må komme fra et sted. De aller fleste steder i verden innebærer det at man bruker energi fra fossile kilder. De ulike mellomproduktene skal også transporteres fra raffineriet til videre foredling, og videre derfra igjen. Både transport og videreforedling krever også energi, som i dagens virkelighet innebærer utslipp. Dette kan virke selvsagt, men det er spesielt viktig å ha i bakhodet når vi diskuterer alternativene til fossil plast. Fordi skal man redusere utslipp i produksjonen, må man ta hensyn til hele livsløpet til plasten.

Til slutt: Når plast destrueres – som regel forbrennes – vil det også gi utslipp. Samtidig er plast stabilt, og fungerer sånt sett som et karbonlager. En av egenskapene plasten har – som også er årsak til at det blir et miljøproblem på andre måter – er nettopp at det tar lang tid å bryte den ned i naturen. Nettopp derfor må den ikke havne i naturen. Og fordi det er miljøbelastende både å produsere og forbrenne plast, bør mest mulig resirkuleres eller gjenbrukes etter bruk. Da sparer man både forbrenningsutslipp og utslipp knyttet til produksjon av jomfruelig plast.

– Hva med alternativene, som bioplast og nedbrytbar plast? Hvordan er det med karbonfotavtrykkene deres?

– For det første er det lite plast som selges som består av 100 prosent biologisk materiale. For å ta bioplasten først, er det også her energien som går med i produksjonen som først og fremst bidrar til klimagassutslippene. Bioplast er basert på biologiske råvarer i stedet for fossile, men det betyr også at de må høstes fra land. Det er utslipp knyttet til hogst og innhøsting. Hadde man kunnet lage bioplast utelukkende ved bruk av fornybare energikilder, hadde det selvsagt vært supert. Men igjen: Det blir feil å si at man ikke får utslipp av bioplast fordi råstoffene er biologisk baserte. For at det skal gi mening, må man se på hele verdikjeden, og den må være fossilfri i sin helhet.

Når det gjelder nedbrytbar plast, kreves det også energi å fremstille det, og den kan også fremstilles av fossile kilder. Samtidig er det viktig å huske på at den ikke egner seg for nedbryting i naturen. Det kreves industrielle komposteringsforhold. Det betyr at nedbrytbar plast som havner i naturen sannsynligvis vil forbli plast i lang tid. Man kan også spørre seg hvilken funksjon nedbrytbar plast har i et sirkulært samfunn siden den heller ikke egner seg til resirkulering.

Det som gjør plast til et godt produkt for oss, er nettopp det som gjør det så problematisk når det havner i naturen.

Problemet ligger til syvende og sist hos menneskene, både når vi er produsenter og når vi er forbrukere. Plast er et formbart, lett og sterkt materiale. Det blir ikke ødelagt av fuktighet og kan holde seg stabilt som material i lang tid. Det som gjør plast til et godt produkt for oss, er nettopp det som gjør det så problematisk når det havner i naturen. I tillegg er det billig. Vi tenker ikke på brukt plast som en verdifull ressurs. Derfor må vi være mer bevisste: Hvor mye plast bruker vi i dag, hvor mye brukte vi for 10 år siden? 20 år siden? Kan det hende at vi bruker mer enn vi trenger?

Samtidig må vi ikke redusere plast til å være en forbannelse. Dette er mer komplisert enn som så. For eksempel: Når vi pakker inn en agurk kan det virke meningsløst ved første øyekast. Men det øker samtidig holdbarheten fra 3 til 14 dager. Da gir det lavere matsvinn. Matsvinn er også et klimaproblem.

– Hva skjer når vi gjenvinner plast, gir det klimagevinst?

– Ja. Hvis vi snakker om termoplast, dreier det seg om å samle inn, sortere etter type, varme opp og smelte om til såkalt granulat. Granulat er utgangspunktet for nye plastprodukter. På denne måten erstatter man hele verdikjeden fra oljeraffineriet til ferdig bearbeiding. Gjenvinning krever færre trinn, færre prosesser, og mindre energi.

Har du sett disse trekantene før? Disse merkene finner du gjerne på gjenvinnbar plast. Alle de vanligste typene termoplast har egne symboler som skal bidra til at de sorteres og gjenvinnes korrekt.

– Så hva er problemet?

– Enkelt sagt: At plast ikke er plast. Du kan se på plastprodukter du har hjemme: Som regel finner du et trekantmerke på den, typisk med et tall inni og bokstaver under: 1 PET, 2 HDPE, 5 PP og så videre. Det finnes veldig mange typer plast, og de har hver sine egenskaper. I tillegg: Hvis jeg skal lage et bestemt produkt av plast, har jeg gjerne bestemte kvalitetskrav til det: Hvor tøyelig plasten skal være, hvor god slagstyrke, og så videre. Jeg kan ringe en produsent av fossil plast, og de kan skreddersy granulat som har veldig forutsigbare egenskaper.

Med gjenvunnet plast, er det langt fra så enkelt. Det første problemet oppstår når du samler inn plasten. Skal du få forutsigbar kvalitet på det gjenvinningsproduktet, må du har mest mulig rent kildemateriale. Sorteringsgrad er derfor kjempeviktig. Du må kunne skille veldig godt mellom plasttyper.

– Hvordan sorterer man dem?

– Det kan gjøres manuelt, ved at man sorterer ulike typer plast når man leverer det inn. Panteordninger er for eksempel én mulighet: Man har rimelig god kontroll på hva som er i plastflaskene som leveres inn i panteautomatene. Også når industribedrifter gjenvinner kan man ha god kontroll. Hvis en bedrift får mye avkapp av et bestemt plastprodukt, for eksempel.

Andre ganger er det mer komplisert. Vi leverer jo for eksempel mange typer plast i samme sekk når vi resirkulerer husholdningsplast. Heldigvis finnes det teknologi som kan separere, blant annet kan vi bruke infrarødt lys til å skille mellom ulike plasttyper. Men verden er ikke perfekt, og det vil alltid kunne skje feil. Da blir det forurensning, og det påvirker kvaliteten.

– Så hva skjer om man blander de ulike plastene?

– Hvis du for eksempel får litt PE blandet i det som skal være ren PP, får du ikke akkurat den kvaliteten du forventer. Samtidig: Det kan være nokså trivielt. Det viktigste er ofte at du kjenner blandingsforholdet. Da kan man oppnå forutsigbarhet i granulatet du får ut likevel, selv om det ikke er helt ren PP.

Jeg pleier derfor å si at de som produserer gjenvinningsplast er litt som whisky- eller konjakkblandere: Poenget er at blandingen skal smake noenlunde likt fra år til år – så må de kanskje velge råvarer fra ulike produsenter fra ett år til neste for å oppnå det. Sånn er det med plastgjenvinning også: Produsentene vet hvordan de skal blande resirkulert plast fra ulike kilder for å få den samme miksen fra gang til gang.

– Men hva med de som har rent PP, da? Betyr dette at vi aldri blir kvitt fossil plast, fordi man aldri får samme kvalitet fra gjenvinningsplast?

Vi bruker mye mer jomfruplast enn vi faktisk trenger, fordi mange stiller kvalitetskrav som er unødvendige.

– Jeg vil snu på det og si at vi bruker mye mer jomfruplast enn vi faktisk trenger, fordi mange stiller kvalitetskrav som er unødvendige. Ja, kundene kan bestille skreddersydd granulat fra fossilprodusenter. Men trenger de virkelig det? For å ta konjakk-analogien igjen: Du bruker ikke den dyreste konjakken du har i skapet til matlaging. Eller for å sammenlikne med stålindustrien: Du bruker ikke rustfritt stål i topp kvalitet dersom det duger mer enn godt nok med armeringsjern. Det viktigste for de som bruker granulat, er forutsigbarheten. At de får et relativt homogent produkt.

Jeg tror granulatkundene må bli flinkere til å tenke funksjon: Hva skal vi bruke plasten til, hva er nøkkelparametere, og hva er egentlig unødvendig? Trenger vi alle egenskapene vi får fra jomfruplasten, eller duger det med gjenvunnet plast? Til slutt koker det hele også ned til pris: Hvis det er billigere å brenne plasten fordi ingen vil kjøpe gjenvunnet, da får vi aldri ned produksjonen av fossil plast. Du må ha et marked. Det kreves insitamenter, både for produsenter og forbrukere.

– Men for de som ikke kommer utenom jomfruelig plast: Finnes det alternativer som gir lavere utslipp enn fossilplast?

– Det er i alle fall kommet mange alternativer, som tilsynelatende kan virke mer klimavennlige. Men jeg synes det er vanskelig å svare kontant ja på det spørsmålet, fordi det er dårlig dokumentasjon på utslippene i et livsløpsperspektiv. Både på materialinnholdet, og produksjonen. Jeg er også nysgjerrig på produkter basert på palmeblader eller bambus. Hvor henter de ressursene fra? Hvor mye utslipp kommer fra landbruket? Er det produsert for formålet, eller er det avfall fra annen produksjon? Hvor mye energi krever produksjonsprosessen, og hvor får man energien fra? Hva inneholder sluttproduktet? Presses de sammen med masse lim? Er det rent nok til at det kan gjenvinnes?

Vi må være varsomme med å hoppe på løsninger som fremstår som utslippsfrie. Det var slik vi havnet i uføre med biodrivstoff.

Vi må være varsomme med å hoppe på løsninger som fremstår som utslippsfrie. Dette er feller som vi mennesker nærmest har for vane å gå i, men det var også slik vi havnet i uføre med biodrivstoff. Det kan fort skje igjen med plastalternativer. Jeg så for eksempel én produsent av bioplast som erklærte at de hadde gjort en livsløpsvurdering, og den «hjalp dem å bli bedre». Det betyr jo angivelig at ikke alle miljøaspektene blir forbedret. Hvorfor kan de ikke da være mer åpne, slik at vi alle kan bidra til å finne bedre løsninger?

– De er kanskje redde for å gi slipp på forretningshemmeligheter?

– Det forstår jeg, men de kan jo gi oss karbonregnskapet uten å gi bort sensitive detaljer. Det finnes også måter å inngå avtaler med forskere på, og publisere forskningsresultater uten å avsløre bedriftshemmeligheter. Det gjør vi hele tiden, vi ser for tiden også på ulike typer bioplastløsninger, men der vi nettopp forsøker å få oversikt over hele verdikjeden. Da samarbeider vi med produsenter som ikke avslører produksjonshemmeligheter. De er likevel åpne om utslippene sine, fordi de ønsker å få dem ned. Vi trenger mer forskning på alternativer, men da er vi også helt avhengig av slik åpenhet fra industrien.

– Hva med sluttbrukerne?

– Både vi som forbrukere og de som kjøper granulat har makt til å stille spørsmål og krav til produsentene. Den bør vi bruke. Det kan etterspørres at andel gjenvunnet materiale i produkter er tydelig merket. Krev at all energi til produksjonen skal være fossilfri. Still spørsmål: Hva er karbonfotavtrykket til produktene? Hvor mye og hvilken type energi brukes til innhøsting, hvilke arbeidsforhold har arbeiderne, og så videre? I tillegg bør det være et minstekrav at vi alle tar hånd om det plastavfallet vi generer – sorterer i henhold til de systemene som er tilrettelagt og sørger for at plasten ikke havner i naturen. Dersom arbeidsplassen din ikke har et kildesorteringssystem, etterspør dette.

Vi bør også stille spørsmål om hvorfor Norge skal overlate til andre land å produsere råstoff til bioplasten vår, eller håndtere plastavfallet vårt. Kunne vi fått bedre kvalitet på sortering, sporing og kontroll av plastråvarene hvis vi hadde resirkulert vår egen plast?  Hvorfor skal vi ikke bruke norske avfallsprodukter til å lage bioplast? Er det nok å bare ta hensyn til den økonomiske kostnaden, hva med de sosiale kostnadene? Hva med klimakostnadene? Hvem dekker dem? De er ofte ikke med i regnskapet, men de vil ramme oss senere hvis vi overser dem. Vi må tenke helhetlige løsninger skal vi lykkes på sikt med å erstatte den fossile plasten.