Nye studier viser at én faktor er spesielt viktig for om klimapolitikk lykkes eller ikke: Opplevd rettferdighet. Hvis folk opplever at klimatrusselen rammer enkelte grupper hardere enn andre, kan det øke støtten til klimatiltak. Men hvis tiltakene i neste omgang fordeler byrder og goder på en urettferdig måte, skaper det motstand – enten det er bompengeopprør i Bergen, gule vester i Frankrike eller vindkraftdemonstrasjoner på Fosen.

Vi snakker med

Thea Gregersen er forsker ved NORCE og tilknyttet Senter for klima og energiomstilling (CET) ved Universitetet i Bergen

I rapporten «10 New Insights in Climate Science» trekkes dette frem som et nøkkelpoeng: Opplevd rettferdighet er en helt avgjørende premiss for at politikken kan lykkes. Derfor kan det ikke bare være et talepunkt et stykke ned på premisslisten for politikken vi velger. Vi spør klimapsykolog Thea Gregersen om hvorfor det er slik, og hvordan politiske ledere kan bruke kunnskapen til å bygge bedre klimapolitikk.

Energi og klima: – Aller først: Hvorfor dukker dette opp i 10 insights-rapporten nå, hva er det som er nytt?

Thea Gregersen: – Det er nok at det har dukket opp flere store studier som viser at opplevd rettferdighet, for eksempel rettferdig fordeling av kostnader, er helt avgjørende for om folk støtter eller motsetter seg klimapolitikk. Det er ikke bare en relevant faktor – men kanskje den aller viktigste. Betydningen av opplevd rettferdighet ser vi tydelig i både kvalitative og kvantitative studier.

De siste årene har vi sett en økning i protester både for og imot klimatiltak. Noen bevegelser, som Fridays for Future og Extinction Rebellion, kjemper for kraftigere politiske tiltak. Samtidig ser vi protester mot klimatiltak, som økte bompenger, høyere kjøttpriser eller vindkraftutbygging.

Det interessante er at begge sider snakker om rettferdighet – men med ulike perspektiver. Fridays for Future vektlegger urettferdigheten ved klimaendringene overfor fremtidige generasjoner. De gule vestene i Frankrike protesterte mot at skatter og avgifter rammer sosialt skjevt. Fosen-aktivistene løfter frem urfolks rettigheter og peker på hvordan deres områder nok en gang blir rammet av inngrep og at påvirkede grupper ikke inkluderes tilstrekkelig i beslutningsprosesser.

Det som rammer meg og det som rammer de andre

– Dette handler på den ene siden om de som rammes hardest av klimaendringer, men også de som rammes av politikken som skal bøte på dem, eller forhindre dem?

– Ja, og det handler om hva som brukes som sammenligningsgrunnlag. På globalt nivå kan vi for eksempel si at det er urettferdig at nordmenn generelt har et mye større forbruk enn de fleste andre i verden. Derfor kan klimatiltak som begrenser bilkjøring, flyreiser og annet høyutslippsforbruk, oppleves som rettferdig i et globalt perspektiv. Norge har dessuten både ressursene og kompetansen til å satse på fornybar energi, så det kan også oppfattes som rettferdig at vi tar en større del av ansvaret.

Men ser vi innad i Norge, kommer det andre rettferdighetsspørsmål opp. Er det rimelig at de som ikke har råd til å bo sentralt med god kollektivtransport, må betale mer for å kjøre bil? Skal alle betale like mye karbonskatt? Er noen vindkraftutbygginger mer rettferdige enn andre?

– Så dette handler om mer enn økonomi?

– Ja, opplevd rettferdighet kan dreie seg om hvordan byrder og goder fordeles, men også om beslutningsprosesser – altså om folk føler at de har blitt hørt. Anerkjennelse er også viktig: Blir perspektivene til ulike grupper tatt på alvor? Vi snakker egentlig om to ulike dimensjoner av rettferdighet her. For det første opplevd rettferdighet i klimapolitikken på individnivå – altså «er dette urettferdig for meg?». Og for det andre rettferdighet som handler om solidaritet – altså urettferdighet som rammer andre, for eksempel fattige land eller fremtidige generasjoner.

Også i Norge

– Dette har dere vel forsket på her i Norge også?

– Ja, og et interessant funn er at de fleste nordmenn mener at klimaendringene er mest urettferdige for fattige land og sårbare grupper. Men det betyr ikke nødvendigvis at de er villige til å akseptere klimapolitikk som oppleves som urettferdig for dem selv. Igjen kan man ha to tanker i hodet samtidig – man kan forstå at Norge har ansvar for å handle, men likevel reagere negativt på tiltak som oppleves urettferdige innad i landet.

Og dette ser vi jo i praksis. Mange mener det er urettferdig at Norge må kutte så mye når store utslippsland ikke gjør mer. Andre peker på at klimatiltak som økte avgifter og bompenger rammer skjevt innad i Norge. Og noen mener at utbygging av vindkraft er nødvendig, men at det ikke må føre til  overgrep mot natur og urfolks rettigheter.

Vi sammenligner oss oftest med dem som ligner oss selv, og det påvirker hvordan vi opplever urettferdighet. Selv om vi vet at fattige land rammes hardest av klimaendringene, er det ikke nødvendigvis det vi reagerer sterkest på i hverdagen. Hvis vi ser at naboen slipper unna en avgift vi selv må betale, eller at en gruppe får støtteordninger mens vi ikke får, kan nok den urettferdigheten ofte være mer mobiliserende – selv om vi samtidig erkjenner større globale skjevheter.

– Var vi litt treige med å erkjenne at klimapolitikk faktisk kunne ramme skjevt? At det var noen uintenderte konsekvenser vi ikke var våkne nok for?

– I den første bølgen av klimapolitikk var nok ikke alle like opptatt av sosial rettferdighet, og det er vi ikke alltid i dag heller Når målet er å handle raskt og effektivt, blir det mye snakk om skatter og avgifter. Problemet er at disse tiltakene ofte rammet ulikt, og kan skape konflikt mellom miljømålene og sosiale hensyn.

Samtidig har mange miljøbevegelser i dag et sterkt fokus på klimarettferdighet – også i klimapolitikken. De anerkjenner at politikk må inkludere ulike hensyn, for eksempel kompensasjon til de som rammes hardest. Men det har vist seg å være komplisert.

Uttrykk for motstand er viktig i et demokrati

– Skjønner: Pisken treffer alle, men svir mest for de som har minst. Og da er gulroten mest tilgjengelig for de som har råd til å betale det pisken koster. Rapporten snakker forresten også om viktigheten av å skille mellom motstand mot klimapolitikk og ren klimaskepsis?

– Ja, det er lett å avfeie all motstand som om folk bare er mot miljøtiltak. Men ofte handler det om reelle, legitime problemer, som beslutningstakerne kanskje har undervurdert betydningen av. Vi ser det med Fosen-saken. Her er miljøbevegelsen selv blant dem som protesterer mot utbygging av fornybar energi – fordi de anerkjenner at det også kan være urettferdig. På samme måte har både gule vester og bompengeopprøret gode poenger. Det er jo riktig at bompenger rammer folk utenfor byene hardere, og at de ikke alltid har gode alternativer.

Motstand kan altså være en viktig stemme i et demokrati. Det er ofte en påminnelse om noe politikerne har oversett. De siste årene har vi forsøkt å innføre en rekke klimatiltak, og det har vært mye motstand. Det har tvunget politikere til å revurdere tilnærmingen. Tidligere har rettferdighet ofte blitt sett på som et sidehensyn, men nå begynner vi å forstå at det er en grunnleggende faktor for om klimapolitikk i det hele tatt kan lykkes. En utfordring er selvfølgelig at diskusjoner om rettferdighet enkelte ganger kan brukes som strategi for å forhindre eller forsinke klimahandling.

– Så hvordan kan vi bruke denne kunnskapen til å utforme en klimapolitikk som er både effektiv og rettferdig?

– Det er jo alltid det vanskeligste spørsmålet. Men forskningen viser noen klare ting:

For det første, hvis folk anerkjenner at klimaendringene rammer andre grupper hardere enn dem selv, øker sjansen for at de føler ansvar og er villige til å støtte politikk som kompenserer for urettferdigheten. Derfor er det viktig å informere tydelig om konsekvensene av klimaendringene og hvilken rolle Norge spiller i det.

For det andre, på individnivå vet vi at opplevd urettferdighet skaper sinne og motstand. Interessant nok viser forskning at folk kan akseptere en politikk som rammer dem selv negativt – hvis de opplever at prosessen har vært rettferdig. Det betyr at åpenhet og medvirkning i beslutningsprosesser er avgjørende. Hvis folk føler at de blir hørt og at beslutninger er godt begrunnet, er de mer villige til å godta tiltak, selv om de personlig taper på det.

Ord alene er ikke nok

– Her ser vi igjen de to dimensjonene av rettferdighet du snakket om, det som rammer meg og det som rammer de andre?

– Og begge deler er viktige for støtte til klimapolitikk, men de virker på litt forskjellige måter.

Hvis folk opplever at klimatiltak rammer dem selv urettferdig, kan dette føre til sinne, mobilisering og redusert støtte til klimapolitikk.

Det at folk anerkjenner at klimaendringene rammer enkelte grupper hardere enn dem selv, som fremtidige generasjoner eller spesifikke land, kan gjøre at de føler på et ansvar og et moralsk sinne som øker støtten til klimapolitikk.

Samtidig må vi bli flinkere til å kompensere de som rammes hardest – på en måte som faktisk fungerer. Ikke bare med ord, men med reelle tiltak som treffer riktig.

Jeg tror også det har blitt tydelig for politikere at vi de siste årene har forsøkt å innføre en del klimatiltak, men fått mye motstand. Det er ikke nok å si at «dette er nødvendig for klimaet» – folk må oppleve tiltakene som rettferdige. Vi ser nå at disse perspektivene tas inn i politiske rapporter i Norge. For eksempel er rettferdighet eksplisitt nevnt i Vestlands regionale klimaplan og Bergens grønne strategi.