Ekspertintervjuet: Virkemidler som virker

Det er ikke nok huseiere i Norge som investerer i energioppgradering. Hva gjør de annerledes i andre land for å få opp tempoet? Det har Lars Even Egner forsket på.

NTB_VryfCGmyvlc
Solfangere installeres på et tak i Skottland, der huseiere kan få tilbakebetalt opptil 75 prosent av utgiftene til visse energioppgraderingstiltak.. Foto: NTB/Reuters/Paul Hackett

Egner er klimapsykolog og er blant annet opptatt hva som påvirker investeringsbeslutningene når folk energioppgraderer husene sine.

Lars Even Egner: – Det som gikk opp for meg ganske tidlig da jeg begynte å forske på dette, var at subsidieforskning er dominert av økonomisk teori og ingeniører. Det ligger en antakelse bak om at det først og fremst er rasjonelle avveininger av økonomi som avgjør om folk pusser opp eller ikke. Dersom det lønner seg, vil du gjøre det. Det virker logisk, og det er en veldig tradisjonell økonomisk-teoretisk tankegang. Men folk som generelt er gode på menneskelig adferd vet at det ikke stemmer så godt med virkeligheten.

<2°C: – Så hvem er disse som energioppgraderer, da, og hvorfor gjør de det?

Ekspertintervjuet

Lars Even Egner er forsker ved IFE og doktorgradsstipendiat ved NTNU.

– Halvparten av energioppgraderingene som gjøres, skjer på hus som allerede har energioppgradert de siste tre åra. Det er med andre ord en relativt liten gruppe huseiere som liker å renovere. De har midler til det, de har kunnskap, det blir nærmest en hobby.

Da jeg gikk mer inn på å se på effekten av subsidiene, så jeg at de med høy inntekt pusser opp mere. Ganske mye mere. De energioppgraderer også mer. Men de får samtidig mye mer subsidier enn du skulle forvente ut fra hvor mye de pusser opp. Og de skrur til en viss grad opp sine egne planer for å kvalifisere til enda mer Enova-midler.

– En omvendt Robin Hood-greie

– Og på en måte er jo det bra? For da tar de i bruk ny teknologi og går i bresjen?

– Ja, og det er jo ideen bak det nye mandatet til Enova. De skal finansiere ny teknologi så det blir markedsklart. Det blir litt sånn trickle-down-technology.

– Nå spiller du på uttrykket «trickle-down-economics». Det er en teori som kanskje ikke har så mye støtte lenger, er det sånn med dette også?

– Logikken skurrer med adferdsvitenskapen. Det blir en slags omvendt Robin Hood-greie – man tar elavgiften fra de fattige og subsidierer fancy oppgraderinger av høytinntektshusholdninger. Og så skal det på en måte motivere lavinntektshusholdningene til å oppgradere også fordi teknologien blir lettere tilgjengelig.

Men det som det er behov for i bygninger i lav energiklasse, er etterisolering. Glassvatt og steinull. Det er ikke ny teknologi, og det går åpenbart ikke av seg selv å få eiere av bygg i lav energiklasse med middels til lav inntekt å oppgradere. Derfor mener jeg at det er helt legitimt å stille spørsmål ved om disse ordningene treffer helt.

Nytt temanotat

Dette intervjuet er gjort i forbindelse med vårt nye temanotat om energieffektivisering. Les hele notatet her.

– Men vet vi om de fungerer eller ikke? Har vi data på det?

– Vel, det er jo også et tema. Men det er vanskelig om ikke umulig å bevise det eksperimentelt. Jeg har laget noen simuleringer som viser at det gjøres noen oppgraderinger, det må jo fungere til en viss grad. Det hadde jo vært ganske utrolig om hele subsidieordningen ikke gjorde noe som helst. Det er jo snakk om ganske mange millioner. Men om det har en god nok effekt ut fra hva man bør forvente, og om det finnes mer effektive måter å bruke de pengene på, er jeg mer i tvil om. Jeg tror det ville fungert bedre dersom man hadde satset penger målrettet på å nå dem med lav til middels husstandsinntekt.

Sveits-modellen

– OK, men hvordan kunne man løst det ellers? Finnes det eksempler fra sammenliknbare land som har fått til noe sånt?

– Jeg har sammenliknet med Sveits, der de har et ganske annet syn på det. I Norge får du støtte til en relativt liten del av oppgraderingen. I Sveits får du ikke subsidier dersom de ikke dekker mer enn 20 prosent av kostnaden. Tanken er at dersom du har så stort budsjett at hele subsidieordningen utgjør under 20 prosent, har det lite å si på investeringsbeslutningen.

– Men med en slik ordning får du vel samtidig et kraftig insentiv for å gjøre prosjektet mer omfattende enn du hadde tenkt?

– Ja, og de kan subsidere opptil 50 prosent av utgiftene. I tillegg kan du gjøre mye selv – du trenger ikke leie inn håndverkere til alt, slik du i praksis må i Norge for å kvalifisere til Enova-støtte. Og til slutt kan du ta det steg for steg, i ditt eget tempo, og ikke innen en avgrenset tidsperiode som her.

Jeg skjønner at man heller vil gjøre det slik vi gjør i Norge, det gjør nok saksbehandlingen praktisk enklere, og spesielt siden støtten betales ut i etterkant. Men igjen, ser vi på folks faktiske adferd, er det ikke normalt slik vi pusser opp i Norge. Da tar vi det på langs, gjerne over flere år. Da er spørsmålet: Skal vi lage politikk som fungerer perfekt i en teknisk drømmeverden, eller skal vi lage den så den treffer folk i virkeligheten slik den faktisk er?

Få alle ekspertintervjuene i innboksen

I Ekspertintervjuet prater vi med forskere og andre fageksperter om temaer som er relevant for klimakrisen og det grønne skiftet.

Abonner på Ekspertintervjuet:

Gratispassasjerer

– Utfordringen er jo også at du skal unngå «freeloaders», eller gratispassasjerer, folk som ville pusset opp like mye uansett, men som finner ut at de kvalifiserer for støtte, og så søker og får det. Penger gratis.

– Absolutt. Og forskning viser jo også at sammenliknet med Sveits, har vi færre gratispassasjerer i Norge. Men du kan også definere det sånn: Har vi 20 prosent gratispassasjerer, betyr det at 80 prosent ikke ville oppgradert uten støtten. Altså – viljen til å energirenovere er lav, og det er et problem i seg selv.

Poenget mitt er at vi kan ikke vurdere om ordningen er vellykket bare ved å se på antallet gratispassasjerer. Det å ha et høyt antall gratispassasjerer kan også tyde på at viljen til å energioppgradere er høy. Har du et lavt tall på gratispassasjerer, er det tilsvarende et mål på at terskelen for å energioppgradere er høy og viljen til å gjøre det er lav. Og dersom det er slik fordi du krever en halvmeter glava i veggen og varmegjenvinning av avtrekksluft og avanserte systemer for energistyring, ja, da garanterer du at kun de mest velstående får støtten. Jeg er redd vi har lagt oss på et litt for høyt nivå der i Norge.

– Gikk fra dør til dør

– Hva bør vi gjøre, da?

– Det er to synspunkter her, med noe sammenfall. For å ta det etiske først, tror jeg vi bør se på å sette samme tak som i Sveits: Har du en totalkostnad på et så høyt tall at subsidiene du får ikke en gang utgjør 20 prosent, får du ikke støtte. Oppgraderer du for eksempel for fire millioner og får 100.000 kroner, altså 2,5 prosent – da tror ikke jeg støtten er avgjørende.

Det andre: Skal vi spare mest mulig TWh, er det etterisolering som gjelder. For å ta et eksempel fra utlandet igjen: I Huddersfield i Storbritannia er det et område som heter Kirklees, der de for noen år siden hadde et prosjekt kalt Kirklees Warm Zone. I praksis innebar det at man gikk fra dør til dør og tilbød etterisolering. Det hadde kjempeeffekt: 32 prosent takket ja. Altså tilsvarende 10-20 år med oppussing i Norge unnagjort på ett prosjekt. Det krever en høy andel offentlige investeringer, men vi hadde spart enorme mengder av energi på det.

– Folk etterisolerer for komfortens skyld

– Dersom du måtte velge et av disse landene og kopiert subsidieregimet, hvilket ville du tatt?

– Den sveitsiske modellen passer veldig til sånn folk i Norge faktisk gjør energioppgraderingene sine. Det må treffe lavinntektsgrupper fordi det er de som har dårligst energistandard fra før.

– Men vil ikke vi i Norge uansett bli motivert nå som strømmen er dyr?

– Folk isolerer hovedsakelig for å få bedre komfort, ikke for å spare penger. Det er jo sånn man bør motivere: Om du etterisolerer, blir det et mer komfortabelt hjem. Det kan selvsagt ha endret seg noe nå som energiprisene er tidoblet. Det er nok flere som ser at det er noe å spare også. Men i alle fall i tidligere data, så ser vi at den komfortdelen er det viktigste.

Og det må sies at så å si alle energisubsidieordninger vi har i dag, fungerer på såkalt opt-in. Du må aktivt gjøre noe, sette i gang en prosess for å få det starta. I adferdsforskning ser vi at det er det aller minst effektive. Det hadde vært mer ideelt om man ga husholdninger konkrete tilbud, nærmest tvinge frem valget skal jeg isolere, eller skal jeg ikke? Litt som Kirklees-prosjektet. Samtidig skjønner jeg at det er vanskelig å lage politikk som får til det.

Men en ting vi vet har effekt, er at infoskriv om slike subsidieordninger kommer fra lokale myndigheter, og ikke fra en statlig aktør eller en privat bedrift. Kommer brevet med kommunevåpenet ditt øverst, får budskapet massivt bedre respons enn om det kommer fa en annen avsender. Menneskelig sett er det en fordel om slike budskap kommer fra noen du stoler på, og da er spesielt kommunen en god avsender.


Vil du lese mer?

Flere ekspertintervjuer om dette temaet finner du her:

Håvard Haarstad, UiB: – Vi må snakke mer om energieffektivisering

Ingrid Helene Magnussen, NVE: Mye energi å spare i gamle bygninger

Synne K. Lien, SINTEF: Potensialet kan være større

Arild Gustavsen, NTNU: – Energibruken i bygg kan nær halveres på 30 år