Ikke alle mener en mer bærekraftig fremtid kan kombineres med fortsatt økonomisk vekst. Dag Hessen mener nøkkelen ligger i å redusere ressursforbruket.

Ekspertintervjuet

Dag O. Hessen er professor i biologi ved Universitetet i Oslo. Aktuell med boken «Verden på vippepunktet».

2°C: – IEA tror koronakrisen kun vil føre til 8 prosents reduksjon av CO₂-utslippene våre. Hva sier dette om sjansene våre til å oppnå nullutslippssamfunnet?

Dag O. Hessen: – Det er omtrent den størrelsesordenen kuttene må være på hvert år fremover. Når vi ser hva det har avstedkommet av samfunnsproblemer, blir man jo pessimist.

– Etter finanskrisen spratt utslippstallene opp like etterpå. Hvorfor skal ikke det skje denne gangen også?

– Fordi verden er annerledes nå. 2019 ble et slags erkjennelsesmessig vippepunkt, alvoret seg inn. Vi ser en enorm drivkraft nå i alle bransjer, blant investorer, i industrien, fra sementproduksjon til flyselskaper, stadig flere har nullutslippsvisjoner.

Men hoveddilemmaet består: Systemet er innrettet slik at investeringer må gi rask avkastning. Det premierer ikke det vi trenger mer av. Jens Ulltveit-Moe taper penger på grønne investeringer, og da Equinor la frem en forsøksvis ekspansiv plan for fornybar energi, falt kursen med 7 prosent over natta. Det er lett å se muligheter for å skape endring, men både det økonomiske systemet og lav oppslutning om grønn politikk holder de nødvendige endringene tilbake.

– Det grønne skiftet er litt oppskrytt

– Men hva slags endringer mener du da? Grønn vekst? Sirkulærøkonomi? Noe annet?

– Jeg har begrenset tro på grønn vekst. Det er helt klart store effektiviseringsgevinster å hente, og det er viktig å spille på lag med teknologiutviklingen. Problemet er at volumveksten spiser opp gevinstene.

– Kan det fungere så lenge vi ikke øker uttaket av ressurser?

– Hvis vi ser bare på CO₂, vil jeg være optimist. Jeg tror vi vil ha CO₂-fri energi i løpet av noen tiår. Men problemet er at all den andre veksten uansett krever materielle ressurser. Derfor tror jeg Det grønne skiftet er blitt litt oppskrytt. Vi må også redusere forbruket vårt av energi og naturressurser.

Ta vindkraft på land: Jeg pleide å være for, men jeg har snudd: Jeg synes det generelt er for ødeleggende – ikke bare for dyreliv, men også for den menneskelige opplevelsen av naturen, som jeg synes er et vel så gyldig argument. Dessuten kommer det i stedet for effektivisering. Og vi må være ærlige å innrømme at veksten i vindkraft er drevet frem av kommersielle drivkrefter vel så mye som av idealisme. Det kunne vært greit nok om effekten var god nok. Men jeg har altså endt opp med at jeg ikke synes det.

Eller skogplanting: Den eneste effektive CO₂-støvsugeren, er skog. Men å dekke Norge med granskog som en billig klimaløsning, er å bytte pest med kolera. For det første er regnestykket komplisert: Skog gir lavere albedo, mer varmeabsorbsjon – og økt oppvarming lokalt. I Norge har vi i tillegg ideer om å nitrogengjødsle skogen, det kan gi lystgassutslipp. Lystgass er en klimagass, og dermed gjør vi vondt verre. Dessuten utgjør også skogplanting et massivt naturinngrep.

Men det største problemet med slike raske, relativt billige løsninger – massiv utbygging av vindkraft eller skogplanting – er at de fjerner oppmerksomheten fra det grunnleggende problemet: Forbruket.

– Jobbe litt mindre, være litt mer nøysomme

– Det finnes vel andre energikilder som kan gi nye arbeidsplasser og samtidig redusere naturødeleggelser, som hydrogen og ammoniakk?

– Og det er jeg absolutt for, og Norge kan bli flinkere til å stimulere slike nye teknologier. De kunne for eksempel fått samme økonomiske fordeler som oljen har hatt. Spesielt i disse dager må vi bruke stimulans til denne typen tiltak. I alle fall så lenge vi ikke tror at dersom vi bruker nok penger på det, trenger vi ikke gjøre noe med energiforbruket.

– Men når du snakker om å redusere forbruk: Hvor mye må vi forsake av livsstilen vår for å komme i mål?

– I teorien er det enkelt – alle må jobbe litt mindre og være litt mer nøysomme. Et rikere liv med enklere midler, som Arne Næss sa. Jeg snakker samtidig ikke om at vi skal sitte og fryse i en tjukk ullgenser som klør og spise kald havresuppe i lyset fra en tranlampe. Det finnes nok de som ville vært fornøyde med det, men de er ikke mange. Det er noe i menneskeheten som gjør at vi vil videre, finne opp ting, og da føles det meningsløst for de fleste å rygge tilbake.

Samtidig må vi gi avkall på noe. Historien viser også at noen forsakelser kan føles rettferdige, dersom alle andre gjør det også, og situasjonen krever det. Tenk bare på koronakrisen, eller krigen. Folk aksepterer de utroligste offer, så lenge alle andre gjør det samme.

Hovedpoenget er at vi må over til en annen type fremtid. Ingen oppegående mennesker tror vi kan fortsette på denne kursen. Så må vi kanskje gjennom en flaskehals, men på den andre siden venter en kulere, nyere, grønnere fremtid som antakelig også innebærer gode forretningsmuligheter for de som er tidlig ute. Å stritte mot og holde igjen er i alle fall ingen farbar vei.

– Uforståelig fornekting

– Mange gjør det likevel?

– Ja, motkreftene er formidable. Bensinprisprotester, bompengeaksjoner, det er ikke noen lett skute å snu. Men man kan ikke sitte i ro og vente på at politikere og næringsliv ordner opp, og så forbeholde seg retten til å protestere når det blir litt ubehagelig.

Det er mye psykologi i dette. Alt skal selvfølgelig ikke være en øvelse i nei til fremskritt og ja til et litt mer ubehagelig liv. Da nytter det ikke. Men noe fasitsvar til hvordan vi kommer dit, har jeg ikke.

– En del av motstanden henger vel kanskje sammen med det du nevnte om rettferdighet – at kostnadene ved overgangen ikke er rettferdig fordelt. Hvordan kan vi jevne ut belastningen?

– Jeg har ikke noe godt svar på det. Vi møtes typisk med argumenter om at det uansett er Kina og India som avgjør planetens fremtid. Skal vi akseptere den logikken, blir det allmenningens tragedie. Andre må ordne opp, vi vil ikke ofre noe. Da får vi bare vente og se hvor ille det blir.

Dette er vanskelig. Og noe av det jeg prøver å få frem i boka er at nøkkelen ligger nettopp i å forsøke å forstå motstanderens argumenter. Gjør du det, og kan du finne felles holdepunkter og gjensidig forståelse, er det lettere å finne veien videre. Det jeg ikke forstår, er fornektingen. «Dette tror jeg ikke på, jeg forbeholder meg retten til å leve akkurat som jeg vil». Det er moralsk uakseptabelt.

– Mulig oljealderen runder av seg selv

– Litt malapropos: hva gjør vi med oljebransjen?

– Vi burde for lengst vedtatt å stanse videre leting i nord. Oljealderen må avrundes, men det er ikke sikkert vi trenger å gjøre så mye aktivt der. Oljeprisen har kollapset, investorer ser at dette er en solnedgangsindustri, kanskje markedskreftene gjør jobben for oss – katalysert av koronakrisen og uforutsigbar oljepris.

På sikt bør vi fase ut alt som har med olje å gjøre. Gass kan ha noe lengre tidshorisont, men spørsmålet i dag er om koronakrisen kan være det ultimate vippepunktet. Jeg tenker det er 50/50. Enten restarter vi økonomien med det lettest tilgjengelige – kull og olje – ellers ser vi at vi kan bruke dette til å tenke nytt.

Kanskje det beste for miljøet ville vært om vi gikk inn i en resesjon som tvinger oss til å leve mer nøysomt. Det finnes jo økonomer som sier verden aldri vil bli den samme etter dette. Det vil åpenbart ha mange uønska effekter, mange personlige tragedier. Jeg unner ingen å miste jobben. Men blir krisen langvarig og dyp nok, kan det i seg selv berge klimaet.

– Vi må omdirigere pengestrømmen

– Hva bør vi gjøre med krisetiltakene? Hvor bør vi rette innsatsen, hvor bør vi ikke gjøre det?

– Der synes jeg faktisk regjeringen viser tegn til noen grep, godt hjulpet av andre enn oljebransjen. Vi må uansett nå omdirigere pengestrømmen, mot fornybarsamfunnet som vi allikevel skal til. Problemet er igjen at premisset om økonomisk vekst ligger under. Jeg tror vi må ha litt materiell vekst, ja, men samtidig vekst i ikke-fornybare eller ikke-resirkulerbare ressurser er uakseptabelt.

Vi har en mulighet nå. Korona bidrar i det minste til at det tenkes nytt. Og tiden er moden på en helt annen måte nå enn i noen tidligere krise.