Siden høsten 2021 har skyhøye markedspriser på fossil gass fylt opp kassen til Equinor og den norske stat. Bare i februar i år var den norske gasseksporten verdt 67,6 milliarder kroner, mot 16,7 milliarder i samme periode i fjor, viser tall fra SSB. Russlands angrepskrig mot Ukraina fikk gassprisen til å skyte i været igjen.

EU er den største kjøperen av norsk gass. I første halvår 2021 sto Norge for 20,5 prosent av EU-landenes gassimport. Med andre ord: Priseksplosjonen betyr at Norge sender store ekstraregninger til EU-landene mens krigen raser.

Ifølge Nordea kan Norge tjene opptil 1750 milliarder kroner på olje og gass i år, seks ganger mer enn regjeringen har regnet med i statsbudsjettet.

– Ekstrainntektene vi får nå på vårt gassalg, er ren krigsprofitt. Å putte dem i sparegrisen er både direkte uetisk og skikkelig ustrategisk, sier energipolitisk talsperson Einar Wilhelmsen i Miljøpartiet De Grønne (MDG) til Energi og Klima.

– Dette er inntekter som er en direkte konsekvens av krigen i Ukraina, og det er europeiske gasskunder, altså vanlige folk som må lage mat og varme opp huset sitt, som fyller opp lommeboka vår, sier han.

De ekstra inntektene utover det Norge hadde budsjettert med å tjene, må investeres i gjenoppbygging, matvaresikkerhet og energisikkerhet i Europa, mener Wilhelmsen.

– En stor andel av disse midlene som da ikke settes inn i oljefondet, bør investeres direkte i løsninger som solparker, bioenergi, grønt hydrogen i Norge og Europa, havvind og overføringskabler, sier han.

Nytt EU-verktøy kan gi raske resultater

Både innen kull (46 prosent), olje (27 prosent) og gass (45 prosent) er EU sterkt avhengig av russisk import. EU-institusjonene og medlemslandene jobber under høytrykk med å redusere importen av fossil energi fra Russland. En akselerert grønn omstilling med mer fornybar kraft og mer effektiv bruk av energi er et hovedvirkemiddel.

Hvis Norge skulle bruke noe av «krigsprofitten» fra gass og olje til å fremskynde et grønt skifte i EU og dermed redusere avhengigheten av Russland, hvordan kunne det organiseres? På et område som havvind tar det flere år å komme i gang, mens raske resultater har stor verdi i dagens situasjon.

Overfor Energi og Klima peker eksperter i den innflytelsesrike tyske tankesmien Agora Energiewende på at et nytt EU-verktøy som er under etablering, er særlig godt egnet: EUs finansieringsmekanisme for fornybar energi. Verktøyet er del av EUs grønne giv og skal gjøre det lettere for EU-land å samarbeide om og finansiere prosjekter innenfor fornybar energi i kraftsektoren, innen varme og kjøling og i transportsektoren. Mekanismen er merket som EØS-relevant, men ikke tatt inn i norsk lov ennå.

Ordningen administreres av EU-kommisjonen. EU-land som vil delta, forplikter seg til å være vert for prosjekter eller økonomisk bidragsyter. Kommisjonen legger så ut prosjekter til auksjon og kårer vinnerne. De første prosjektene skal utlyses i fjerde kvartal i år (se tekstboks).

– Norge bør være en betydelig investor i den nye mekanismen

Alle EU-landene må bidra til at EU når det samlede målet om andel fornybar energi i 2030. Et land som skyter inn penger i finansieringsmekanismen, kan bokføre den nye fornybar-kapasiteten i sitt eget energiregnskap. Det gir landet en mulighet til mer kostnadseffektiv oppfyllelse av fornybar-målet. Vertslandet for et prosjekt nyter godt av lavere klimagassutslipp, modernisering av energisektoren og lokal verdiskaping.

– Vår analyse viser at utbygging av fornybar energi i kraftsektoren er tiltaket med størst potensial for å redusere avhengigheten av gassimport de neste fem årene. Og det er ofte landene med den største avhengigheten av russisk gass som har den laveste andelen av fornybar kraft og de høyeste kapitalkostnadene. EUs finansieringsmekanisme kan bidra til å akselerere fornybar-utbygging i disse landene, både ved å sørge for finansiering og rett og slett ved å redusere prosjektrisikoen og dermed finansieringskostnadene totalt sett, sier prosjektleder for europeisk energipolitikk Andreas Graf i Agora Energiewende.

Land i Sørøst-Europa har større potensial for solenergi enn land lenger nord, men prosjektene er ofte vesentlig dyrere fordi finansieringskostnadene er høyere. Dette kan EU-mekanismen gjøre noe med, legger Graf til.

Et attraktivt aspekt ved mekanismen er at pengene som skytes inn, blir brukt i løpet av kort tid, påpeker Grafs kollega Michaela Holl, som er prosjektleder for EUs grønne giv i Agora Energiewende.

Ved et bidrag fra Norge ville det dermed relativt raskt være tydelig hva pengene går til og hvilke resultater som oppnås. En annen fordel er at et «giverland» ikke trenger å bruke tid på direkte samtaler med mottakerland, siden EU-kommisjonen gjør alt det praktiske arbeidet.

– Hele infrastrukturen til denne mekanismen er allerede klar, man må bare sette i gang. Til sammenligning: Andre initiativer som kunne være aktuelle, ville det sannsynligvis ta to-tre år å etablere, sier Holl.

– Norge bør definitivt være en betydelig investor i den nye finansieringsmekanismen, sier Einar Wilhelmsen i MDG.

Behandler alle medlemsland likt

Tiltakene i EUs Fit for 55-pakke skal sørge for at EU når klimamålet for 2030. I EU-kommisjonens plan forutsettes det at offentlig støtte til havvind vil beløpe seg til 130 milliarder euro innen 2030, landbasert vind 60 milliarder euro og solenergi 50 milliarder. Hvis man i større grad tar bygninger i bruk til solenergi, kan beløpet der bli høyere, opplyser Holl.

– Hvis Norge ville dekke x prosent av de samlede kostnadene til økonomisk støtte, ville det vært et flott budskap, sier hun.

En annen PR-fordel for Norge ville være at man med mekanismen hjelper alle EUs medlemsland, i motsetning til om man inngår bilaterale avtaler.

– I prinsippet vil ingen føle seg forbigått eller ekskludert. Dette er for hele Europa – alle landene har de samme sjansene til å delta, sier Holl.

Debatt om ekstraskatt på energiprofitt

Danske Morten Helveg Petersen er nestleder i industri- og energikomiteen i Europaparlamentet og utarbeidet nylig en rapport om utviklingen av havvind i EU. Han peker på at store ekstrainntekter til energiselskaper diskuteres på europeisk plan nå, også i Europaparlamentet.

– Jeg har akkurat vært i plenarforsamlingen i Brussel hvor det er kolleger som snakker om «taxation of windfall profits», og det er en diskusjon som har tiltatt i styrke. Jeg vil ikke gjøre meg klok på hvordan Norge skal spille sine kort og hvordan nordmennene håndterer det, men jeg vil bare si at det er en meget levende diskusjon rundt om i Europa om hvorvidt man skal beskatte energiselskaper, sier Helveg Petersen til Energi og Klima.

• Les også: EU-vindene blåser i retning av regulering av energimarkedet

Han ønsker ikke å kommentere forslag i den norske debatten direkte, men er klar på at interessen er stor for mer samarbeid med Norge.

– Jeg tror man trygt kan si at Norge også merker at man på europeisk side er enormt interessert i et om mulig enda tettere samarbeid. Det som skjer i Ukraina, er jo en gamechanger på alle måter i forhold til hvordan vi har innrettet oss, sier Helveg Petersen.

– Norge har alltid prioritert gass

Professor i statsvitenskap og EU-ekspert Elin Lerum Boasson ved Universitetet i Oslo mener det høres heller usannsynlig ut med et norsk initiativ mot EUs russiske avhengighet av fossil energi. Årsaken er at Norge i energipolitikken tradisjonelt prioriterer å jobbe for at EU skal bruke norsk gass.

– Hovedutfordringen til Norge er at det er gassen vi prioriterer i energidiskusjonene i Brussel, stort sett, sier Boasson til Energi og Klima.

Generelt er aktører i EU dårlig orientert om Norges rolle på energi- og klimafeltet.

– Det har vært sånn i mange år at det skjer så mye, så fort på energi- og klimapolitikken i EU, at alle som jobber med det har mer enn nok med å følge med på kjerneprosessen i Brussel og håndtere konfliktlinjer der, sier Boasson.

Et mer kritisk blikk på den norske superprofitten vil ikke komme av seg selv.

– Det må være noen norske aktører som sørger for at det blir en diskusjon i Brussel, sier hun.

Dersom norsk støtte til EUs grønne omstilling likevel skulle komme på dagsordenen, mener Boasson at EØS-midlene ville være det logiske verktøyet å bruke. EØS-midlene er et etablert system for kapitaloverføring, peker hun på.

– Hvis man skal gjøre noe sånt, så er det den åpenbare måten å tenke på.

Politisk ser det imidlertid vanskelig ut: Skal en regjering med Senterpartiet gå inn for å betale ekstra mye i EØS-midler, spør Boasson.

For perioden 2014-21 betalte Norge inn 2,8 milliarder euro til prosjekter i EU-landene med svakere økonomi enn gjennomsnittet – som «kontingent» for deltakelsen i EUs indre marked. Rammene for en ny periode er ikke klare.