Det folkelige opprøret mot høye strømpriser er ikke noe Jonas Gahr Støre og hans regjeringsmakker Trygve Slagsvold Vedum kan overse. Fellesforbundet og Industri Energi krever en ny strømpakke med en eller annen form for makspris innen to måneder. Ap-ordførere vil ha handling, og liknende signaler kommer fra en rekke Senterparti-ordførere. Folk er frustrerte og forbannet. Både Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil oppleve at (enda flere) av partienes velgere forsvinner til alle kanter om de ikke klarer å levere politikk som gir tryggheten folk og næringsliv etterspør.

Utfordringen er å finne tiltak som momentant demper de skyhøye prisene og som samtidig virker «på ordentlig» på lengre sikt. Det første handler om bedre støtteordninger. Det andre handler om en energipolitikk som gir mer fornybar energi og som fremmer energieffektivisering.

Det er en illusjon å tro at Norge og det norske energimarkedet kan være upåvirket av en stor krise i våre naboland. Vi ville hatt svært høye strømpriser nå også uten de to siste kablene til Tyskland og Storbritannia. Med lite vann i magasinene forsterkes priseffektene og norske priser blir mer like de europeiske. (Se grafen på side 27 i denne utredningen fra Prosess 21 for historikk og nærmere forklaring på hvordan norske strømpriser i mange år har hengt sammen med de europeiske.)

Ukraina-krigen og Europas energikrise kommer til å være bakteppet for klima- og energipolitikken i mange år. Det er viktig å huske på noen sammenhenger her. Det er de ekstremt høye gassprisene som er hovedårsaken til at strømprisene er så høye. Den viktigste grunnen til de ekstremt høye gassprisene er Russlands krig mot Ukraina. Krisen ville vært mindre dramatisk, men ikke borte, om Tyskland hadde drevet kjernekraftverkene sine videre. På toppen kommer sviktende fransk kjernekraftproduksjon, delvis knyttet til tørke og lav vannstand i elvene. Det samme gjør at lektere med kull risikerer å gå på grunn i Rhinen. Klimarisiko er altså også et element, både når det gjelder vannkraftproduksjon og elvenes vannføring.

Strømprisene er i sommer enda mye høyere sør i Europa enn de er i Norden, og de ser ut til å bli mye høyere enn de var sist vinter. Både i Tyskland, Storbritannia og Frankrike kan det bli ekstremt stramt til vinteren.

Den eneste løsningen som hjelper «på ordentlig», er å bygge ut mer fornybar energi. Det gjelder i våre naboland og det gjelder i Norge. Men det tar tid, selv om ambisjonene i mange EU-land forsterkes kraftig. Derfor kan det bli turbulent lenge. Krisen vi nå opplever, vil kunne vare i mange år.

For det finnes ingen hurtigvirkende mirakelkur. Det gjør det heller ikke internt i Norge, selv om det kan høres sånn ut fra Rødt, Fremskrittspartiet og misfornøyde stemmer både i Støres eget parti og i Senterpartiet. Å bryte avtaler med naboland og gjøre overilte endringer i markedsordningene kan gjøre vondt verre.

Risikoen for full krise til vinteren dempes om kraftprodusentene nå holder igjen alt vann som kan spares. En regn- og vindfull høst vil også hjelpe, men været styres hverken av politikken eller markedskreftene.

Det er vanskelig å forstå at regjeringen ikke allerede i vinter la opp til å bruke mer penger på å støtte energieffektivisering og kjørte i gang en skikkelig kampanje både rettet mot husholdninger, næringsliv og offentlig sektor. Det ville ha gjort krisen og de høye prisene enklere å hanskes med – og dessuten bidratt til å skape nødvendig kriseforståelse.

Tall fra NVE tyder på at de høye prisene har virket betydelig inn på forbruket. Mens strømforbruket i de nordlige landsdelene økte litt, falt forbruket i de sørlige delene av landet med 11 prosent i første halvår i år. Dette tyder på at prissignalene virker – tross strømstøtten som demper utslagene på folks regninger.

Det statsminister Jonas Gahr Støre kan gjøre på kort sikt, er å forsterke og utvide strømstøtteordningen slik at folk får mer av regningen dekket og større deler av næringslivet også omfattes. Det kan bli strømpriser på både 3 og 4 kroner per kWh denne vinteren, og det er absurd dyrt. De store geografiske forskjellene oppfattes naturligvis også som urettferdige og urimelige.

Å øke støttesatsen til 90 prosent over 70 øre umiddelbart, slik det uansett er vedtatt å gjøre fra oktober, ville vært et grep Støre og Vedum nå kunne ty til for å vise at de er på alerten.

Prissignalene overfor forbrukerne vil ikke bli borte selv om staten tar en større del av regningen. De skyhøye prisene betyr dessuten at staten håver inn penger. Norge er langt bedre stilt enn våre naboland i Europa. Derfor bør det også være lettere å finne løsninger både folk flest og næringslivet kan leve godt med.

En løsning med en slags makspris til forbrukerne er til vurdering, ifølge et intervju Støre nylig ga til NTB. Statsministeren bør ikke la denne vurderingen trekke i langdrag, da forsterkes misnøyen helt unødig.

I det samme NTB-intervjuet argumenterer Støre mot å gripe inn ved å sette en makspris for hva produsentene kan ta betalt. Skadevirkningene ved en slik regulering kan være store, ifølge statsministeren. Hvordan kraftressursene skal kunne styres effektivt uten prissignaler er svært vanskelig å se for seg.

Men det kan godt være at staten bør innføre strengere reguleringer når det gjelder tapping av vannmagasinene. Da vil bufferne bli større enn de har vært til nå. Norsk Industri ser ut til å komme med forslag om noe slikt, selv om detaljene foreløpig er vage. Klimaendringene betyr at variasjonen i nedbør vil øke. Det tilsier at mer vann «på lager» kan være fornuftig.

Sammen med en rask og effektiv utbygging av mer fornybar energi, og mer kraftnett internt i Norge, kan justert regulering gjøre kraftsystemet mer robust. Både klimamål og ønsket om grønn reindustrialisering krever vesentlige volum ny fornybar energi.

Men ingenting er gjort i en håndvending – og utviklingen må ses i lys av endringene rundt oss. Om noen år vil det være store mengder fornybar energi i Europa som i deler av året vil trenge «lagringsplass». Politikken må skue forbi den akutte krisen, selv om den må finne sin løsning.

Er det lett? Nei. Er det mulig? Ja, selvsagt.

Men det kommer til å være vanskelig lenge. Det er ingen tegn på at Europas energikrise vil blåse over med det første.