Veien mot 2050: Det holder ikke å bytte ut dieselbilen med en Tesla

Les ellers om om hvordan solenergien forandrer energisystemene – med Nederland som episenter – og siste nytt om forberedelsene til høstens klimatoppmøte i Dubai.

Dette er 5. utgave av Klimalederen i 2023 (se boksen). Du kan abonnere på Klimalederen på samme måte som på Energi og Klimas øvrige nyhetsbrev.

NORGE I OMSTILLING

Veien mot 2050 og netto null: Vi må forberede og gjennomføre mye større og mer grunnleggende samfunnsendringer enn å bytte ut dieselbilen med en Tesla eller Audi.

Klimalederen er et samarbeid mellom Norsk klimastiftelses nettavis Energi og Klima og Skift – næringslivets klimaledere. Klimalederen analyserer og kommenterer viktige nyheter på klima- og energifeltet, både globalt, i Europa og i Norge.

Klimalederen er spesielt rettet mot beslutningstakere som trenger kunnskap om de viktigste nyhetene som beveger det grønne skiftet.

Energi og Klima er ansvarlig for innholdet, og Klimalederen er skrevet av Energi og Klimas redaktør Anders Bjartnes. Klimalederen vil det neste halvåret komme ut hver tredje uke. Det sendes ut i Skift-nettverket og publiseres på Energi og Klima.

Norge trenger et taktskifte i klimapolitikken og den grønne omstillingen. SSBs utslippstall viser at det går ekstremt sakte. Vi må også begynne å innse at netto nullutslipp vil fordre betydelige forandringer i økonomien og dermed i livene vi lever.

Det er ikke mulig å kutte klimagassutslipp til netto null ved «tekno-fiks» alene. Vi må også lære oss å bruke alle slags ressurser med langt større effektivitet og nøkternhet enn vi har vært vant med de siste tiårene.

En setning som ofte gjengis fra politikeres nyttårstaler, er Jens Stoltenbergs utsagn fra 2001 da han erklærte at vi nå er «kommet dit at tiden for store nye kraftutbygginger i Norge er over».

Skal Jonas Gahr Støre legge til rette for at Norge når klimamålene både i 2030 og 2050, kan det være en idé å erklære at «de store motorveiprosjekters tid er forbi».

Et slikt signal ville markert et tidsskille – at vi står på terskelen til en periode der vi må husholdere mye mer nøkternt både med klimagassutslippene og andre realøkonomiske innsatsfaktorer. Også andre store offentlige byggeprosjekter må ses i samme lys, enten det gjelder sykehus eller nye universitetsbygg.

Men samferdselssektoren peker seg ut som et særskilt egnet område for å varsle en grunnleggende kursendring.

Budsjettene har eksplodert de siste 12-15 årene, særlig gjennom Erna Solbergs år ved makten. Samferdselsinvesteringene, som andel av BNP, er nå omtrent dobbelt så høye i Norge som i nabolandene våre.

Erkjennelsen bør etter hvert begynne å sige inn: Vi løser ikke transportutfordringene rundt de store byene ved at hver mann kjører rundt i sin overdimensjonerte og gjennomsubsidierte el-SUV på seks-felts veier.

Og det er faktisk mulig å kjøre fra a til b, også på Østlandet, uten at det skjer på motorveier med 110-grense.

Mindre pengebruk

Et verbalt signal fra statsministeren måtte vært fulgt opp gjennom betydelige budsjettkutt. Det kunne for eksempel vært et mål over noen år å redusere pengebruken tilbake til nivået under Stoltenberg II. Det ville sendt sjokkbølger inn i samferdselsbyråkratiet og skapt omstillingsbehov hos rådgivende ingeniører, konsulentselskaper og entreprenører, men samtidig satt sluttstrek for kostbar, konfliktskapende og ressurskrevende utredning og planlegging av nye motorveitraséer.

Man kunne sagt at fra nå av er det i all hovedsak vedlikehold og utbedring som gjelder, bortsett fra enkelte høyt prioriterte strekninger som det har stor samfunnsgevinst å gjøre noe med. Strekningen Arna-Voss kan stå som eksempel.

Unngå, flytte, forbedre …

I Miljødirektoratets katalog over mulige tiltak for å ta ned klimagassutslippene, vises det til rammeverket som kalles «Unngå, flytte, forbedre». I unngå-kategorien inngår for eksempel mer bruk av hjemmekontor og mer bruk av digitale møter for arbeidsreiser.

I skalaen tiltakene er utredet, gir de ikke så store utslag i form av tonn sparte CO₂-utslipp.

Dette er gjerne tiltak som ofte havner i kategorien atferdsendringer. Hvis beslutningene skyves ned til hver enkelt borger, individualiseres ansvaret.

Hvis man derimot retter søkelyset mot det politiske nivået, ser man at mye kan oppnås om det er vilje til å «dra til» med politisk atferdsendring.

Kan vi unngå å bygge en kraftlinje eller en ny vei, ved å utnytte det vi allerede har mer effektivt, så er det veldig bra.

Det kan tenkes at E18 som nå bygges i Bærum blir det siste store prosjektet av denne typen. Hvis slike veiprosjekter skaleres ned, så er det mye man unngår. Mindre betong og stål, mindre grus og stein som må flyttes, færre naturinngrep – mens kompetent arbeidskraft frigjøres til andre formål.

Vi må samtidig bytte ut gammel teknologi med ny og utslippsfri. Det er nødvendig å akselerere overgangen til elektrisitet i transportsektoren, også når det gjelder vare- og lastebiler. Men dersom bygge- og anleggsaktiviteten reduseres i omfang, så blir det mye lettere og billigere å elektrifisere det som er igjen.

Det blir også lettere å dekke behovet for stål og betong med råvarer som er fremstilt uten utslipp. Oppgaven, som uansett er formidabelt stor, vil bli litt mindre.

Unngår vi unødig transport, så reduseres behovet for diesel, bensin og elektrisitet til å drive kjøretøyene. Sørger vi for direkte elektrifisering, uten å gå veien om hydrogen, oppnås store besparelser. Klarer vi oss med Fiat 500 istedenfor Honqui, gjøres transporten unna med langt mindre ressursinnsats. Velger vi kollektivtrafikk, går eller sykler, så dempes ressursbehovet ytterligere.

Poenget er at mer effektiv ressursbruk øker mulighetene for å komme i land med klimamålene både i 2030 og 2050, uten at vi setter ekstremt store avtrykk her hjemme eller gjennom import fra andre deler av verden.

Like mye diesel som før

Et interessant funn i 2022-utslippstallene fra SSB er at utslippene fra veitrafikken ikke går ned. At mange flere kjører elbil motvirkes av at varetransporten og tungtrafikken går opp. Og det altså i et år der pumpeprisen på bensin og diesel var på et så høyt nivå at ingen politikere – selv fra MDG – hadde turt å foreslå noe liknende i Stortinget.

Salget av anleggsdiesel gikk noe ned fra 2021 til 2022, mens salget av ordinær diesel økte litt.

Klimagassutslippene fra bygg- og anleggsvirksomhet har doblet seg i 30-års perioden fra 1990-2020. Omtrent halvparten av økningen har skjedd etter 2010.

Det samlede salget av flytende drivstoff (bensin, diesel og anleggsdiesel) var i 2022 bare marginalt lavere enn i 2019, altså det siste «normalåret» før koronapandemien. I mellomtiden har elbil-andelen eksplodert.

Det er ikke ressurser til å fortsette på denne måten, hverken i form av energi, mineraler, natur eller arbeidskraft. Vi kan ikke la veksten spise opp effektiviseringsgevinstene.

Effekten av oljeskattepakken og høye investeringer i petroleumssektoren vil være med oss store deler av dette tiåret, enten man liker det eller ikke.

Norge har de siste par tiårene vært i en sammenhengende bygge- og anleggsboom. Dette må dempes, hvis vi skal skape rom i økonomien for klimaomstilling og grønt skifte. Det sluker for mye ressurser, det binder opp for mye arbeidskraft, og det koster for mye både i form av klimagassutslipp og areal.

Vi vet det kommer en eldrebølge som vil kreve mange varme hender og smarte hoder. Vi vet også at forsvar og beredskap vil kreve større innsats, både i form av folk og investeringer. Vi vet at klimagassutslippene skal til null og at disse samfunnsendringene skal skje i en periode da klimaendringene kommer til å gjøre mange ting både dyrere og vanskeligere.

Da må vi evne å prioritere ressursene bedre enn vi har gjort til nå.

Et grønt skifte “nedenfra”

Det er behov for mye tenkning og analyse for å kunne tegne en attraktiv fremtidsvisjon av et samfunn uten klimagassutslipp – og for å kunne gjennomføre overgangen i praksis.

Byene blir bedre å bo i med færre biler, enten det handler om storbyene eller vekstsentra som Lillestrøm eller Asker.

Mer desentralisert energiproduksjon gir kontroll over viktig infrastruktur. Makt flyttes «nedover», enten det er til enkelthusholdninger eller kommuner.

Krav om arealnøytralitet og ønske om å ta vare på natur tvinger frem en annen tenkning om hvordan knappe arealressurser og naturgoder skal utnyttes.

Behovet for mye ny fornybar energi er ubestridt, men også det krever lokal velvilje og medvirkning.

Ledere både i politikk og næringsliv har ansvar for å sette i gang tiltak som representerer forbedringer, og som skaper velvilje «nedenfra».

Stavanger-politikernes eksperiment med gratis kollektivtrafikk blir en interessant test. De skal ha for motet. Det er bra at noen er litt vågale og gir beskjed om at det trengs noen trendbrudd.

xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

Zero har denne uken presentert sin årlige rapport som viser hvordan det er mulig å norske klimamål til 2030. Usannsynlig, men mulig, er tittelen på rapporten. Konklusjonen underbygges av vurderingene som gjøres i klimakontrollen, som er et samarbeid mellom Zero, Skift og PWC.
I forliket mellom regjeringen og SV om revidert nasjonalbudsjett er det lagt inn et betydelig løft for solenergi, samt at et opplegg for havvind til oljeelektrifisering skal presenteres i neste reviderte budsjett. Men det som gir større utslippskutt neste år enn i regjeringens opplegg er først og fremst økt innblanding av biodrivstoff. Dette er den enkleste metoden politikerne kan bruke for å få til raske utslippskutt, fordi det teller som null – uavhengig av hvordan biodrivstoffet er produsert. Risikoen ved bruk av biodrivstoff er godt beskrevet i Miljødirektoratets katalog over tiltak som kan gi 55% utslippskutt i Norge innen 2030.

EUROPAS GRØNNE GIV

Mye solstrøm har gitt svært lave eller negative kraftpriser på dagtid over store deler av Europa nå på forsommeren.

Solenergien snur energisystemene på hodet. Millioner av små og store bedrifter og private husholdninger blir energiprodusenter – ikke bare forbrukere. Denne revolusjonen utspiller seg nå «live» i Europa, med en rekke disruptive konsekvenser som resultat.

Det mest synlige har vært at kraftprisene over store deler av Europa til tider har gått til null på dagtid. Nederland ser ut til å være i begivenhetenes sentrum, et «episenter» – fordi landet har mer installert solenergi per innbygger enn noe annet sted på kloden.

At strømprisene går i null, eller til og med har vært negative, svekker umiddelbart inntjeningen både hos solenergiprodusentene og andre kraftprodusenter. Det oppstår også fort tekniske utfordringer, og det må utvikles markedsmodeller som gjør at investeringene i solenergi fortsetter i rask takt – tross nullprisene.

Samtidig er spørsmålet dette: Hvordan bruker vi denne store ressursen – overskudd av elektrisitet – mest fornuftig?

Svaret er en sum av mange ulike teknologier og markedsmessige løsninger som på forskjellig vis flytter forbruk av elektrisitet både i tid og rom.

At markeder er koblet sammen med ledninger og kabler er en opplagt fordel. Norge kan for eksempel importere strøm og lagre mer vann.

Teknologi som gjør produksjonen mer jevn over dagtid, slik som disse vertikale panelene, kan være et bidrag.

Forbruk kan flyttes – det mest håndgripelige eksempelet er lading av biler.

Batterier både på helt lokalt nivå og i større enheter kan ta vare på solstrømmen til kveld og natt.

Og når alle slike tiltak er uttømt, er svaret å bruke solstrømmen til å lage grønt hydrogen ved hjelp av elektrolyse.

Den optimistiske noten er at tilgangen på store mengder solstrøm på dagtid gir grunnlag for mye innovasjon og kreativitet som kan være med å forandre og avkarbonisere energisystemene med utgangspunkt i en lokal ressurs som finnes over alt.

Det har i mange år vært kjent at solenergien har denne samfunnsendrende kraften, ved at all annen strømproduksjon etter hvert blir overflødig i periodene solen skinner og solcellene produserer uten marginalkostnad.

Fremover vil denne utviklingen være med på å omforme energisystemene verden over – og de europeiske landene med størst andel solenergi i energimiksen vil stå i front.

Veksten i utbyggingen av solenergi vil bare øke de kommende årene. En ny rapport fra Solar Power Europe bærer bud om svært rask vekst i mange markeder.

Les og abonnér på nyhetsbrevet Europas grønne skifte, som Olav A. Øvrebø skriver hver måned.
Abonnér på alle sakene fra Energi og Klimas Brussel-korrespondent Alf Ole Ask.

DET GLOBALE BILDET

Den globale gjennomgangen for å sjekke hvordan verdens land ligger an mot Paris-avtalens mål, blir et hovedtema under COP28 i Dubai.

Den siste uken har verdens klimaforhandlere vært samlet i Bonn i Tyskland for å forberede høstens møte.

Energi og Klima tilbyr leserne nyhetsbrevet COP28, skrevet av Olav A. Øvrebø, som går grundigere inn på viktige nyheter i forbindelse med toppmøtet. Dette avsnittet i #Klimalederen tar med noen hovedpunkter fra COP28-nyhetsbrevet som vil komme med ujevne mellomrom frem til Dubai-møtet.

Striden om sultan Ahmed al-Jaber fra De forente arabiske emiraters rolle som leder for COP28 har skapt overskrifter. Både representanter fra EU-parlamentet og den amerikanske kongressen har krevd hans avgang, og norske stortingsrepresentanter har også støttet dette.

Men al-Jaber har støtte fra USA og EU, og også fra Norge. Det er også verdt å merke seg at Laurence Tubiana, en tidligere fransk diplomat som var en arkitektene bak Parisavtalen, mener at al-Jaber som leder for et oljeland kan skape viktige gjennombrudd på COP28.

Under Bonn-møtet sa al-Jaber at «utfasingen av fossil energi er uunngåelig», men la til at tempoet avgjøres av hvor fort nullutslippsløsninger kan fases inn samtidig som «vi sørger for sikker, tilgjengelig og betalbar» energiforsyning.

Den globale gjennomgangen (Global Stocktake) skal gi svar på hvordan verdens land ligger an når det gjelder oppfølging av løftene de har gitt under Paris-avtalen. Informasjonsinnsamlingen vil gi svar på hvor store utslippskutt som kan ventes samlet, og også hva som er nødvendig å gjøre for å styrke politikken – slik at målene i avtalen kan bli nådd.

Olav A. Øvrebø har også skrevet denne spørsmål og svar-saken som forklarer mer i detalj om hva den globale gjennomgangen innebærer.

En stadig konflikt i det globale klimadiplomatiet er spørsmålet om klimafinansiering, og i Bonn har frontene vært steile mellom de rike de landene på den ene siden og u-landene på den andre – i en strid om dagsordenen på Dubai-møtet.

Kanskje kan substansen i dette spørsmålet komme nærmere en løsning etter «Toppmøtet for en ny global finanspakt» som Frankrikes president Emmanuel Macron inviterer til i Paris om en uke. Der er blant annet reform av de multilaterale utviklingsbankene, finansiering av grønn infrastruktur og klimatiltak på dagsordenen. Kinas statsminister Li Qiang deltar, USA sender finansminister Janet Yellen. Temaene på møtet bygger på forslag som Barbados’ statsminister Mia Mottley presenterte på fjorårets klimatoppmøte.

Et ytterligere tema på møtet er ifølge Reuters et forslag om å innføre en global CO₂-avgift på skipsfart. Dette kan, på litt sikt, skaffe inntekter på 100 milliarder dollar i året som kan brukes til klimatiltak.

Vil du gå dypere? Energi og Klimas nyhetsbrev gir deg nyheter og bakgrunn – sammen med vår podkast, våre ekspertintervjuer – og ikke minst vår dekning fra Brussel.