Dette er 2. utgave av Klimalederen i 2023 (se boksen). Du kan abonnere på Klimalederen på samme måte som på Energi og Klimas øvrige nyhetsbrev.

NORGE I OMSTILLING

Det brygger opp til ny strid om (rødt) kjøtt, landbruk, helse, bærekraft og klima.

Spørsmål knyttet til helse, mat, bærekraft og klima har «alt» som skal til for å ende opp i en hard og lammende politisk strid. Vi er i gang med en ny runde nå, i forbindelse med presentasjonen av nye nordiske kostholdsråd.

Hvordan vi skal produsere og konsumere mat på en måte som ivaretar hensynet til helse, klima, natur og ressurser, er en stor og viktig debatt. Den blir ikke mindre sentral i lys av klimaendringene og behovet for beredskap som korona-pandemien og Ukraina-krigen har vist oss.

Det som (alltid) skaper størst kontroverser i disse debattene, er spørsmålet om det røde kjøttets rolle i kostholdet – og dermed i det norske landbruket. Lettvinte politiske markeringer kan skygge for diskusjoner om langsiktige utviklingstrekk vi som samfunn er nødt til å møte på en konstruktiv måte.

Initiativet som Skift har tatt for å mobilisere næringslivet til det store matskiftet er et godt bidrag til å få både debatten og forbruket inn på et bedre spor.

Bakgrunnen for striden som nå blusser opp, er utkastet til nye nordiske kostholdsråd som ble sendt på høring like før påske.  En ekspertgruppe under ledelse av professor Rune Blomhoff ved Universitetet i Oslo har siden 2019 arbeidet med å utvikle nye kostholdsråd for de nordiske landene og Baltikum. For første gang trekkes bærekraft inn, ved siden av helse. Dette har oppdragsgiveren, som er Nordisk Ministerråd, bedt om.

Det nordiske arbeidet vil være et viktig underlag når Helsedirektoratet utarbeider nye norske kostholdsråd. De blir i neste omgang en sentral referanse for helse-, mat- og landbrukspolitikken.

Ekspertgruppen er på svært trygg vitenskapelig grunn når den anbefaler et mer plantebasert kosthold, både av hensyn til helse og bærekraft. (Mer om det i avsnittet om Det globale bildet.)

Det politisk eksplosive i ekspertrådene er at inntaket av rødt kjøtt bør begrenses. Av helsegrunner bør det ned til 350 gram per uke, mens det av bærekraftgrunner bør være vesentlig lavere, heter det. De nåværende rådene sier 500 gram per uke.

Aftenposten har en oversiktlig artikkel om forslagene fra ekspertgruppen.

Arbeidet med de nye kostholdsrådene har vært langt fra konfliktfritt. At næringsinteresser knyttet til kjøttbransjenprotesterer, er i tråd med det man kan vente. Her gjelder det å beskytte både politiske ogmarkedsmessige posisjoner.

Det er mer urovekkende at de to Nibio-forskerne Arne Bardalen og Audun Korsæth har trukket seg fra arbeidet. De mener de ikke ble lyttet til og at det vitenskapelige nivået holder lav standard. Bardalen og Korsæth gir sin begrunnelse i dette innlegget i Nationen. De følger opp sammen med to andre Nibio-kolleger i Aftenposten nylig.

Nibio-forskernes kritikk kan ikke avfeies som en del av en kampanje fra landbruksnæringen (og omegn) mot konklusjoner den ikke liker. Uroen er uten tvil med på å svekke tilliten til arbeidet som er utført. Den politiske oppfølgingen blir derfor enda mer krevende – og terrenget er vanskelig.

• Hva legges inn i begrepet bærekraft?
• Hvor stor vekt skal legges på nasjonal selvforsyning og ressursutnyttelse?
• Hvordan skal landbrukets klimagassutslipp reduseres?
• Hva kan forbrukerne gjøre for å begrense ressurs- og klimaavtrykket ved maten vi spiser?

Hva som legges inn i begrepet bærekraft, er i seg selv komplekst. Klimagassutslippene er én dimensjon, men bærekraft må forstås bredere for å gi mening. Bærekraft handler også om økonomiske og sosiale forhold, og ikke minst om ressursutnyttelsen. Det norske matsystemet er en del av et europeisk og globalt system med verdikjeder som henger sammen, både gjennom handel med fôrråvarer og ferdige produkter.

I lys av klimaendringer og økende befolkning er det uansvarlig for ethvert land å føre en politikk som betyr at kapasiteten til matproduksjon svekkes. Alle må produsere mat på tilgjengelige lokale ressurser. For Norges del betyr dette at grasressursene må brukes og vedlikeholdes, men det betyr selvsagt ikke at vi må spise like mye kjøtt som i dag.

En nedgang i gjennomsnittlig forbruk av rødt kjøtt til 350 gram per uke vil ha betydelige effekter, men er langt fra noe vegansk kosthold. I hvilken grad kjøttforbruket kan reduseres uten at det rammer distriktslandbruket må stå sentralt i den videre politiske debatten. Å bruke kornjord på Østlandet til produksjon av storfekjøtt blir i denne settingen en tvilsom ressursbruk.

Men det er en balansegang mot klimagassutslippene i dette regnestykket. I nær sagt alle oversikter over ulike matvarers klimagassutslipp, vil drøvtyggerkjøtt trone øverst som «verstingen». Metan fra drøvtyggere teller svært tungt i landbrukets klimaregnskap. Kylling, som i praksis er videreforedlet korn, kommer mye bedre ut. Men den beslaglegger areal som kan brukes til produksjon av matvekster. Kyllingen spiser også mer soya enn de andre dyreslagene, ifølge Animalias data om hvordan ulike kraftfôr-blandinger settes sammen. Ved import av soya og raps er det norske kjøttkonsumet med på å sette avtrykk i andre deler av verden gjennom fôret.

Det kompliserer bildet ytterligere at mange matvarer kan se helt like ut, men likevel ha et svært forskjellig ressurs- og klimaavtrykk. Kjøtt fra melkeproduserende kyr har for eksempel langt lavere klimaavtrykk enn fra kjøttfe, fordi melken og kjøttet «deler» på utslippene.

I likhet med alle andre sektorer må landbruket levere lavere klimagassutslipp i årene fremover. Å sørge for at hvert produkt har minst mulig avtrykk er en nødvendighet om landbrukets klimamål skal nås. Mer informasjon om hvordan et produkt er fremstilt og transportert frem til kunden, kan gjøre det lettere å gjøre bevisste valg. Men skal det gi mening, må informasjonen trolig gjøres tilgjengelig på produktnivå. Generelle betraktninger blir for grovmaskede. Bonden – og de som følger etter i verdikjeden – må også få betalt for å gjøre ting rett.

At noe er norsk, er heller ingen garanti for at produksjonen er mer bærekraftig eller klimavennlig enn et likt produkt fra et annet europeisk land.

Summen av alt dette forteller om en svært kompleks sektor der samspill mellom ulike aktører i verdikjeden, samt myndigheter og forbrukere, er avgjørende for at forbedringer oppnås. Og det handler om mye mer enn ja eller nei til rødt kjøtt.

                                  xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

Før påske gikk Senterpartiets Jenny Klinge høyt ut og hevdet at forslagene fra norske kostholdseksperter «truer norsk matberedskap». Rektor Svein Stølen ved Universitetet i Oslo advarte fra sitt ståsted «mot politisk lobbyvirksomhet mot kunnskapsgrunnlaget før kunnskapsgrunnlaget er ferdig». UiO-rektoren mener politikerne må forholde seg til kunnskapen forskerne bringer frem.

Det er lett å være enig med Stølen i dette. Men kostholdsrådene er bare ett av mange faglige grunnlag som bør inn i bunken når mat- og landbrukspolitikken skal foredles.

Ikke minst gjør klimaendringene det nødvendig å tenke både og nytt og stort om hvordan matsystemene best kan utvikles.

EUROPAS GRØNNE GIV

Klimaendringer og klimapolitikk: Det europeiske matsystemet utfordres fra begge kanter.

Gjennom mange år har det vært tydelig at det globale matsystemet i likhet med energisystemet trenger en solid overhaling for at klimagassutslippene skal kunne kuttes ned mot null. Vi bruker for mye areal, vi bruker for mye gjødsel, og klimagassutslippene er altfor høye.

Samtidig ser vi at klimaendringer og andre miljøspørsmål fremtvinger forandringer i landbruksproduksjonen i mange land; tørke og vannmangel i Spania, Italia og Frankrike gir et truende bilde. Det er ikke tvil om at vannintensiv landbruksproduksjon i Middelhavsområdet står overfor store endringer.

Tørken i fjor var ille, men det kan bli verre i år, ifølge FranceInfo.

• Les Lars Ursins ekspertintervju med Rasmus Benestad om risikoen for en ny tørkesommer i Europa.

I Nord-Italia er Po-elva en viktig vannkilde for landbruket. Der vurderer bønder nå å bytte ut soya og mais med solsikker, som klarer seg når det er tørrere. Det kan i sin tur få betydning for tilgangen til fôr for regionens husdyrproduksjon.

I Katalonia er det knusktørt – med risiko for lavere grønnsakavlinger som følge.

I Frankrike var det før påske sammenstøt mellom demonstranter og politi knyttet til en konflikt om bygging av vannreservoarer. Grunnvann skal pumpes opp i reservoarene – for å kunne brukes i landbruket.

For noen år siden advarte en rapport fra Det europeiske miljøbyrået (EEA) mot svært alvorlige konsekvenser for landbruket i det sørlige Europa når klimaendringene blir mer merkbare. I Storbritannia slår en nylig rapport fast at britene er uforberedte på effektene klimaendringer kan ha for landbruket.

I Nederland har protester mot miljøtiltak i landbruket medført store politiske rystelser og gitt løft for et populistisk bygde- og bondeparti. Nye utslippskrav for å hindre nitrogenforurensning i alt som er av vassdrag gjør at dyretallet i det supereffektive nederlandske landbruket må ned. Her er det altså klima- og miljøpolitikken som skaper politisk uro.

I et lesverdig intervju med FT advarer Nederlands visestatsminister Sigrid Kaag mot at den folkelige støtten til klimapolitikken kan svinne, men sier også at det ikke er noe alternativ å la nitrogenforurensningen fortsette som før.

Den sosiale, økonomiske og politiske stabiliteten kan altså bli truet fra begge kanter; både gjennom klimaendringer slik vi ser i Sør-Europa, og gjennom klima- og miljøpolitikken, slik vi ser i Nederland.

Det er ingenting som tyder på at det blir mindre uro fremover.

• Les og abonnér på nyhetsbrevet Europas grønnes skifte, som Olav Anders Øvrebø skriver hver måned.
• Abonnér på alle sakene fra Energi og Klimas Brussel-korrespondent Alf Ole Ask.

DET GLOBALE BILDET

Det globale kjøttforbruket har økt dramatisk de siste tiårene. Kjøttforbruket har økt mest i Asia og Latin-Amerika, men forbruket per innbygger er fortsatt høyest i Nord-Amerika og Australia. Det er lavest i Afrika.

Forbruket per innbygger i Europa ligger også vesentlig over det globale gjennomsnittet, men tallene skjuler store forskjeller mellom land. Kjøttforbruket ser ut til å øke i takt med velstandsvekst inntil det flater ut. I de rikeste landene ligger kjøttforbruket omtrent flatt. Økt befolkning betyr selvsagt også at totalkonsumet går opp.

Dataene i dette avsnittet er hentet fra rapporten «Meat consumption and Sustainability» som er skrevet av forskerne Martin C. Parlasca og Matin Qaim ved Universitetet i Bonn og presentert i 2022-utgaven av Annual Review for Resource Economics. Den gir god oversikt over forskningen når det gjelder produksjon og forbruk av kjøtt verden over, i lys av ulike bærekraftdimensjoner.

Det er først og fremst forbruket av svin- og kylling som har økt sterkt de siste tiårene, men også forbruket av storfekjøtt er voksende. Kyllingen kan spises over hele verden uavhengig av kulturelle og religiøse barrierer, i motsetning til grisen.

Det er ifølge denne studien ingen tvil om at kjøtt setter mye større klima- og miljøavtrykk enn plantebasert kosthold, uansett hvordan man regner og hvilken «valuta» man bruker.

Mens kjøtt står for mindre enn 20 prosent av den globale matproduksjonen (målt som energi), krever kjøtt- og melkeproduksjon 70 prosent av alt landbruksareal. Kjøtt- og melkeproduksjon bruker mer enn en fjerdedel av klodens ferskvann og står for to-tredeler av alle matrelaterte klimagassutslipp. Kjøttproduksjon er også en av de viktigste driverne for avskoging og tap av biodiversitet.

Studien sier at veksten i kjøttforbruk ikke kan fortsette innenfor planetens tålegrenser og anbefaler sterkt redusert kjøttkonsum i rike land. Bakgrunnen er at kjøttproduksjon krever mye mer land og vann enn produksjonen av plantebasert mat og har mye større miljø- og klimaavtrykk. Derfor er høyt og økende kjøttkonsum urovekkende, heter det.

Intensiv kjøttproduksjon og omfattende kjøttforbruk kan også gi negative effekter når det gjelder (menneskelig) helse og dyrevelferd. Derfor vil en betydelig nedgang i kjøttforbruk være nyttig og viktig i lys av flere bærekraftdimensjoner, i alle fall i rike land, konkluderer de tyske forskerne.

 I lav- og mellominntektsland er det nødvendig med flere nyanser. Der kan mer kjøtt i mange tilfeller redusere feilernæring og fremme folkehelsen, ifølge denne studien.

Vil du gå dypere?Energi og Klimas nyhetsbrev gir deg nyheter og bakgrunn – sammen med vår podkast, våre ekspertintervjuer – og ikke minst vår dekning fra Brussel.