#Klimalederen

Norges grønne omstilling – mange saker i spill

Den norske klima- og energiomstillingen er inne i en periode der svært mange saker er i spill. Det er sterkt behov for sterkere og tydeligere lederskap.

To menn i dress sitter ved et bord.

Statsminister Jonas Gahr Støre og klimaminister Espen Barth Eide er nesten alene om å si offentlig at de tror 2030-målet om 55 prosent utslippskutt innen Norges grenser kan nås. Her er de to under klimatoppmøtet COP27 i Sharm el Sheikh i Egypt i fjor høst. (Foto: Javad Parsa / NTB)

Les ellers om viktige endringer i persongalleriet i EU og om John Kerrys forsøk på å dytte «big oil» i riktig retning foran høstens COP-møte.

Dette er 7. utgave av Klimalederen i 2023 (se boksen). Du kan abonnere på Klimalederen på samme måte som på Energi og Klimas øvrige nyhetsbrev.

NORGE I OMSTILLING

Den norske klima- og energiomstillingen er inne i en periode der svært mye er i spill. Det trengs mer og sterkere lederskap, på alle nivåer og sektorer i samfunnet.

Klimalederen er et samarbeid mellom Norsk klimastiftelses nettavis Energi og Klima og Skift – Næringslivets klimaledere.

Klimalederen analyserer og kommenterer viktige nyheter på klima- og energifeltet og er spesielt rettet mot beslutningstakere.

En ny versjon av Klimalederen distribueres til Skift-nettverket hver måned og publiseres på Energi og Klima og Skift sine hjemmesider. Energi og Klima er ansvarlig for innholdet.

Abonner på Klimalederen:

Behovet for tydeligere og sterkere lederskap gjelder i næringslivet; i både store og små selskaper. Det gjelder i politikken, fra toppen på Statsministerens kontor, i Stortinget, og ikke minst i alle landets kommunestyrer. Og det gjelder i forvaltningen, der sterke interesser ofte stritter mot forandringer.

Stikkordet er ansvarliggjøring og evne til å ta og gjennomføre beslutninger som peker mot grønn omstilling og netto null.

Men inntrykket er at mye står og stamper. Foran denne høsten er bildet i det norske klima- og energipolitiske landskapet i grove trekk som følger:

  • Statsminister Jonas Gahr Støre og klima- og energiminister Espen Barth Eide er nesten alene om å si offentlig at det såkalte omstillingsmålet på 55 prosent utslippskutt innen landets grenser til 2030 er mulig å nå.
  • Melkøya viser at regjeringen er handlekraftig i en sak der oljesektorens interesser sammenfaller med klimakutt – men dette er også en sak som splitter og der mange vanskelige spørsmål er sparket nedover veien. Det er et åpent spørsmål om det vil være tilsvarende handlekraft i liknende saker.
  • Viktige sektorer som transport og landbruk må ta betydelige klimakutt om Norges Paris-mål skal nås, men sterke interesser stritter imot når det kommer forslag om å endre dagens politikk. Uklarhet om hvilke klimamål som egentlig gjelder, gjør det lettere å peke på noen andre, et annet sted, en annen tid.
  • Det såkalte «kostholdstiltaket» – der utslippskutt i landbruket skal komme som funksjon av redusert kjøttforbruk – ser ut til å være avlyst. Det betyr at landbruket og andre deler av ikke-kvotepliktig sektor må kutte mer på annet vis.
  • Å ta vare på mer natur og stoppe arealendringer som gir utslipp, må bety nei til mange utbygginger, for eksempel innen samferdsel og hyttebygging. Dette fordrer i sin tur betydelig omlegging av politikken, både på nasjonalt nivå og i kommunene.
  • Ekstremværet Hans viser at det er helt nødvendig å bruke mye mer ressurser på klimatilpasning og gir en forsmak på det faktum at vi er i ferd med å gå inn i ukjent terreng.
  • Forholdet mellom Norge og EU på klima- og energiområdet har betydelig politisk sprengkraft og kan gi Ap/Sp-regjeringen betydelig trøbbel når #fitfor55-direktivene og meget annet skal avklares politisk utover høsten og vinteren.
  • Store satsinger – først og fremst på havvind – må ha langsiktig og bred politisk støtte for å bli noe av. Dette vil koste betydelige milliardbeløp, taket på 23 milliarder til Sørlige Nordsjø er bare første etappe. Flytende havvind på Utsira Nord vil bli mye dyrere, og uten troverdige planer om videre utbygginger vil det ikke bli tatt investeringer i verdikjeder som over tid kan få kostnadene ned.
  • Teknologiskifter – for eksempel innen skipsfart – bremses fordi mange ting må på plass parallelt hvis endringene skal skje «på bakken».
  • Nesten alle – i hvert fall i det brede sentrum i norsk politikk – er enige om at det trengs mye mer fornybar energi og energieffektivisering for å kutte utslipp og legge til rette for både eksisterende og ny industri.
  • Det vil bli bygd svært lite ny kraftproduksjon de nærmeste årene. Det er nesten ingen prosjekter under bygging eller prosjektering, slik NVEs siste oppdatering viser. Tilbudssiden er langt på vei gitt frem til 2027-28. Det som kan gi bedre balanse raskt, er solenergi og energieffektivisering.
  • Den politiske usikkerheten rundt den norske kraftsektoren har økt det siste året, særlig knyttet til skattesystemet. Norge er på jumboplass i Norden, sett med investorøyne.
  • Spørsmål knyttet til reindrift og samiske interesser vil prege debatten om kraftutbygging i nord, og Fosen-saken er fortsatt uløst.
  • Motstanden mot ny fornybar energi, les vindkraft, er stor. Lokal støtte er helt avgjørende for å få aksept for nye prosjekter.
  • Strømprisene er mer normalisert, og derfor er debattklimaet roligere. Men det skal ikke så mye til før det smeller på nytt. Store prisforskjeller mellom regioner irriterer, og det europeiske markedet er fortsatt stramt.
  • Toppene i norsk næringsliv brukte Arendalsuka til et unisont rop om (mye) mer fornybar energi. Det etterlyses brede forlik og tydeligere politisk lederskap.
  • Foran kommunevalget er det ingen tegn til noe løft for miljøpartiene eller at Høyre og Ap tar store sprang i grønn retning. Derimot rykker INP opp et par divisjoner på meningsmålingene, med protest mot klimapolitikk og bygging av ny fornybar energi som en kjernesak. Partiet vil for eksempel ta Norge ut av Paris-avtalen. Det er et svært ytterliggående standpunkt, og INP plasserer seg dermed på «utsiden» av et enstemmig Storting. Det blir spennende å se om INP er en døgnflue på linje med bompengepartiene eller om det etablerer seg som et nytt og «varig» protestparti.

Det er litt av en politisk lapskaus dette. Klima- og energiomstillingen griper inn i nær sagt alle politikkområder og innebærer en lang rekke konflikter som må finne sin løsning.

Fordi det er så komplekst, og fordi alt henger sammen med alt, kreves det tydelig og vedvarende lederskap på alle nivåer for å sikre en samfunnsutvikling som peker mot utslippskutt og netto null.

Ønsket om brede politiske forlik og mer lederskap ble i Arendal blant annet formulert av Yara-toppen Svein Tore Holsether. Også Hydros Hilde Aasheim og Fornybar Norges leder Åslaug Haga har kommet med tilsvarende appeller. Et mer stabilt og investeringsvennlig skattesystem er sammen med raskere beslutninger i konsesjonssaker de viktigste punktene på ønskelisten. Begge disse ønskene bør politikken kunne møte.

Men det næringslivslederne snakker lite om, er at den politiske ønskelisten ofte har en økonomisk kostnad. Jovisst finnes det mange lønnsomme investeringer innen grønn energi, men de store satsingene på for eksempel havvind er kostbare.

Generelt er det all grunn til å tro at ny fornybar energi kommer til å bli dyrere enn vi har vært vant med. Det gjelder vindkraft på land, som for å bli akseptert må bygges i områder der naturinngrepene er små. Det gjelder solenergi, som risikerer å møte den samme motstanden om ikke lokasjoner velges med omhu. Dette gjør i sin tur energieffektivisering og for eksempel fjernvarme mer verdifullt, men også dette koster.

At det blir dyrt, gjelder i høyeste grad (flytende) havvind, der det kan komme et sjokk når kostnadene ved Utsira-prosjektene kommer til syne.

Også en rekke andre klimatiltak kommer til å koste. Karbonfangst ved avfallshåndteringsanleggene er ett eksempel.

Hvordan alt dette skal finansieres, og ikke minst hvordan kostnadene skal fordeles mellom ulike samfunnssektorer og grupper, er derfor et nøkkelspørsmål politikerne må finne svar på. Hvis ordinær finansiering over statsbudsjettet skal være regelen, skapes det vedvarende politisk usikkerhet for investorer og utbyggere. Kostnadene vil også bli satt opp mot andre gode formål, minst to ganger i året.

Norge skal i likhet med våre naboland gjennom en gigantisk omstilling. Når det gjelder ny fornybar energi på land, og likeledes bygging av kraftlinjer, er den største bøygen trolig folkelig motstand, slik Aps Marianne Sivertsen Næss formulerte det i flere debatter i Arendal. Hvis ikke folk vil, så blir det ikke noe av. Kommunene har i praksis vetorett mot nye fornybarprosjekter, og slik må det være. Det må være støtte «nedenfra» til den store omstillingen vi står oppe i. Å skape og vedlikeholde slik støtte forutsetter igjen et stødig og konsistent politisk lederskap fra «toppen» – altså statsminister Jonas Gahr Støre og regjeringen han leder.

Det er ikke rart det pekes på mangel på sammenheng når Stortinget den ene dagen vedtar planer for nærenergi mens Enova dagen etter kutter støtten til solceller for husholdninger. Samfunnsøkonom-argumentasjonen for subsidiekuttene kan være aldri så god, men dette er politikk. Det grønne skiftet trenger drahjelp «nedenfra», fra folk og bedrifter som faktisk tar egne grep.

Alle må med. Lokale ledere i politikk og næringsliv må spørre seg hva de kan gjøre for å fylle sin rolle i den grønne omstillingen, ikke bare peke på staten.

Lykkes alt dette, så blir kanskje klima blir «rammen om all politikk» før stortingsperioden er over.

EUROPAS GRØNNE GIV

Det vil bli mye uro og usikkerhet om klima- og energipolitikken i EU nå i høst. Den folkelige protesten mot klimapolitikken øker i mange land og samtidig skjer det utskiftinger i persongalleriet i EU-kommisjonen.

Dere kan lese mer om dette i sakene Energi og Klimas Brussel-korrespondent Alf Ole Ask leverer løpende og i nyhetsbrevet Europas grønne skifte, som Olav A. Øvrebø skriver hver måned. Første utgave etter sommeren er akkurat ute.

Her tar vi bare med noen korte punkter. Sjefen for EUs grønne giv, den nederlandske sosialdemokraten Frans Timmermans, trakk seg i sommer fra EU-kommisjonen for å kjempe om statsministerjobben i hjemlandet. Timmermans har med stor kraft drevet gjennom mye av EU-lovgivningen på klimaområdet.

Hans etterfølger er slovakiske Maroš Šefčovič, som i mange år har hatt ansvar for å passe på EØS-avtalen. Han har derfor svært god kjennskap til Norge og norske forhold.

I forbindelse med Timmermans’ avgang gjøres det også noen endringer i kommissærenes porteføljer. Wopke Hoekstra, som utenriksminister og tidligere finansminister i Nederland, skal lede klimadirektoratet i EU-kommisjonen, «veiledet» av Šefčovič. Hoekstra tilhører det kristeligdemokratiske partiet. Før ferien var det sterke tegn i Europaparlamentet til at de store partigruppene, sosialdemokratene og kristeligdemokratene, skilte lag i en del viktige klimaspørsmål – blant annet knyttet til regler for arealbruk og naturvern. Timmermans’ avgang og uklarhet om Ursula von der Leyen vil søke gjenvalg som leder for EU-kommisjonen neste år kan være med på å svekke lederskapet EUs beslutningsmaskineri er avhengig av.

Bildet forenkles ikke ved at Spania, som har formannskapet i EU nå i høst, er i en periode med intense regjeringsforhandlinger. Statsminister Pedro Sánchez’ sosialdemokrater tapte majoriteten ved valget i juni, men det er fortsatt uklart hvem som danner ny regjering.

Ved siden av denne korte oppsummeringen fra den politiske arena i Brussel, tar vi med noen nye data om kraftproduksjonen i EU første halvår i år. Den fossile kraftproduksjonen stupte. Fall i etterspørselen og mer fornybar energi ga lavere bruk av kull og gass enn på svært mange år.

Det er Ember som nå har kommet med tall for kraftproduksjonen i EU i første halvår 2023. Rapporten inneholder mange interessante data og god grafikk.

Produksjonen av kullkraft falt med 23 prosent (49 TWh) målt mot 2022, mens produksjonen av gasskraft falt med 13 prosent (33 TWh) mot fjoråret. Den totale etterspørselen gikk ned med 5 prosent.

Mange EU-land bygger ut svært mye solenergi. Produksjonen økte med 13 prosent (13 TWh) i første halvår, men dette tallet undervurderer ifølge Ember trolig den reelle veksten fordi småskala solenergi – bak måleren – i mange land blir notert som redusert etterspørsel. Folk som installerer solenergi på takene sine trenger mindre kraft fra nettet.

DET GLOBALE BILDET

USAs klimautsending John Kerry forsøker å presse de globale oljeselskapene til klimahandling før høstens COP-møte der De forente arabiske emirater (UAE) er vertskap.

De store oljeselskapenes rolle i klima- og energiomstillingen er et tilbakevendende tema. Det er gjort fint lite fra den kanten når det gjelder investeringer som kan dempe forbruket av produktene de lager – olje og gass. Heller ikke når det gjelder karbonfangst er investeringene store. Etter Russlands angrep på Ukraina har dessuten selskaper som Shell og BP redusert sine ambisjoner om å stille om fra fossilt til fornybart.

Med Emiratene som vertskap vil oljeland- og oljeselskapers rolle i omstillingen komme i fokus. John Kerry har ifølge FT nå gjennomført møter med lederne i en rekke av de store oljeselskapene og bedt dem om å komme opp med konkrete planer om å kutte egne utslipp og øke investeringene i fornybar energi til 2030.

Kerry vil at oljeselskapene skal ta plass rundt bordet og levere konkrete mål om fornybarinvesteringer, samt å etablere standarder for karbonfangst og -lagring, samt gjenbruk av CO₂. Dette vil sikre at vi «faktisk reduserer utslipp», sier Kerry til FT.

Spørsmålet er ifølge Kerry om det kan bli skala på dette, slik at karbonfangst kan bidra til at målet i Paris-avtalen om å begrense oppvarmingen til 1,5 grader, holdes innen rekkevidde. Han viser i intervjuet med FT også til at endringene som nå skjer i USA’s klima- og energipolitikk, ikke vil kunne endres under eventuelle fremtidige republikanske presidenter. Årsaken er at næringslivet støtter opp om endringene. Kerry tror ikke noen vil gjenåpne stengte fabrikker for produksjon av forbrenningsmotorer …

Når det gjelder det geopolitiske spillet rundt energi og klima, er det verdt å merke seg at Saudi-Arabia og Kina nærmer seg hverandre. Saudi-Arabia er blant landene som vil bli invitert inn i BRICS-samarbeidet.

  • Etter en sommer sterkt preget av ekstremvær – verden over – tar vi med en lenke til World Weather Attribution. Dette er en forskergruppe ved Imperial College i London som analyserer i hvilken grad ekstreme værhendelser kan tilskrives klimaendringer. Nå i sommer har World Weather Attribution konstatert at klimaendringer doblet sannsynligheten for skogbrannene øst i Canada i mai og juni. Likeledes slår forskerne fast at hetebølgene i Europa, USA og Kina i juli 2023 ble forsterket av klimaendringer.

Her hjemme har vi sett hvordan ekstremværet Hans har påført veier, bygninger og infrastruktur stor skade. Dette er akutt fysisk klimarisiko. De mer langvarige effektene klimaendringene medfører, kan gi store forandringer og påvirke mange verdikjeder, verden over. Et eksempel fra nå i sommer er at det er lite vann i Panama-kanalen. Det er tørke i Mellom-Amerika og det er nødvendig med tilførsel av ferskvann for å holde denne ferdselsåren i normal funksjon. Nå gjør restriksjoner at trafikken gjennom kanalen må begrenses. Det kan i sin tur forstyrre og forsinke en rekke verdikjeder – med virkninger over hele verden.

Vil du gå dypere? Energi og Klimas nyhetsbrev gir deg nyheter og bakgrunn – sammen med vår podkast, våre ekspertintervjuer – og ikke minst vår dekning fra Brussel.