Markedsuro og ekstreme priser – kan politikken dempe ustabiliteten?

Dette er tiende utgave av Klimalederen (se boksen). Du kan abonnere på Klimalederen på samme måte som på Energi og Klimas øvrige nyhetsbrev.

Klimalederen er et samarbeid mellom Norsk klimastiftelses nettavis Energi og Klima og Skift – næringslivets klimaledere. Klimalederen analyserer og kommenterer viktige nyheter på klima- og energifeltet, både globalt, i Europa og i Norge.

Klimalederen er spesielt rettet mot beslutningstakere som trenger kunnskap om de viktigste nyhetene som beveger det grønne skiftet.

Energi og Klima er ansvarlig for innholdet, og Klimalederen er skrevet av Energi og Klimas redaktør Anders Bjartnes. Klimalederen vil det neste halvåret komme ut hver tredje uke. Det sendes ut i Skift-nettverket og publiseres på Energi og Klima.

DET GLOBALE BIILDET

Energimarkedene nå i høst er preget av voldsomme økninger i kull- og særlig gassprisene. Endrede værmønstre – knyttet til klimaendringer – er med på å drive prisene til nye rekorder.

Det er selvsagt mange årsaker til den akutte energikrisen, men det er likevel verdt å synliggjøre faktorene som er knyttet til tørke og endrede værmønstre.

Denne teksten publisert i FT, skrevet av Martijn Rats i Morgan Stanley, forklarer sammenhengen mellom klimaendringer og energikrisen på en veldig god måte.

Vannkraften sviktet i sommer både i Kina og Brasil.

I Kina har det vært mindre vannkraftproduksjon enn normalt, på grunn av tørke.
I Brasil og Argentina er bildet det samme.
Vannkraftproduksjonen varierer naturlig med svingninger, men klimaendringene gjør at de blir større og mer uforutsigbare.

Når vannkraftproduksjonen går ned, trengs det alternativer. Tross storstilt utbygging av vind- og solenergi, betyr det fortsatt kull og gass. Kineserne trenger mer kull når fossekraften uteblir. I Sør-Amerika er det gass – LNG – som er erstatningen.

Denne reportasjen i Washington Post om forholdene i Sør-Amerika er veldig god og viser at regionen nå er en slags «kanarifugl» i gruven.

Kina bruker omkring halvparten av verdens kull. De har stor produksjon hjemme, men er også avhengig av import. Når kineserne så begynner å støvsuge verdensmarkedet for kull, går prisene i været.

Les intervjuet med Kina-eksperten Yan Qin i Refinitiv som kollega Lars Ursin har skrevet.

Kinas omstart etter koronakrisen har vært kullsvart. Cicero-forsker Glen Peters viste denne uken at Kinas CO₂-utslipp går rett i været.

Som alltid når eksplosjon i råvarepriser inntreffer, er forklaringen sammensatt. I mange markeder skal det ikke så mye til før et eller annet uventet forhold får prisene til å skyte i været.

LNG-lastene kan som kjent sendes dit betalingsviljen er høyest, og priser på omkring $40 MMbtu er mye høyere enn noen prognose har forutsatt. Det sprenger alle rammer.

Både LNG og kull har de siste dagene sett priser i spotmarkedet som er de høyeste noensinne.

Hva er det høstens energikrise peker mot?

I diskusjonen om veien til nullutslipp er det mye drøftet om vi vil få en «orderly» eller «disorderly» overgang. En «orderly» overgang kjennetegnes ved politisk stabilitet, utstrakt bruk av CO₂-prising som virkemiddel – forutsigbarhet for alle aktører – og dermed liten risiko for både politisk uro og feilinvesteringer. En «disorderly» overgang er derimot kjennetegnet ved politisk ustabilitet, store markedssvingninger, liten forutsigbarhet – og derfor stor risiko for både politisk uro og feilinvesteringer.

Høstens energikrise peker uten tvil mot en «disorderly» overgang. Kombinert med klimaendringer, som forstyrrer landbruksproduksjon og forsyningskjeder, kan ustabile energimarkeder skape mye uro.

Man skal ikke ha mye fantasi for å se hvordan tørke kan slå ut tilstrekkelig mye av produksjonen av enkelte landbruksprodukter til at råvaremarkedene blir sterkt påvirket. Tørken i det vestlige USA, som rammer landbruksproduksjonen i Californias Central Valley, er et eksempel. At slikt vil forplante gjennom verdikjedene, er åpenbart.

I forrige utgave av Klimalederen skrev jeg om behovet for tillit og samarbeid, på alle nivåer. Ustabilitet i energimarkedene gjør ikke det mindre viktig, men trolig enda vanskeligere, å få til.

Politikken må søke å fjerne eller dempe effektene av ustabiliteten, men også angripe selve årsaken, nemlig avhengigheten av fossil energi.

EUROPAS GRØNNE GIV

Det er de skyhøye gassprisene som er roten til ondet i Europas energikrise.

De siste par ukene har det bare blitt verre. Sammen med stadige rekorder i gassprisene, bringes strømprisene til skyhøye nivåer fordi det er kostnaden på gass + CO₂-kvoter som setter prisen i de europeiske kraftmarkedene. Gassprisen i Europa endte tirsdag denne uken på et nivå som tilsvarer nær 13 kroner/Sm3 – i revidert nasjonalbudsjett regnet regjeringen med en gasspris på 1,70/Sm3 i gjennomsnitt i år.

Vi snakker altså om en gasspris som ligger på syv-åtte ganger det som ble forventet av Finansdepartementets nøkterne byråkrater i vår.

Prisene i de europeiske gass- og kraftmarkedene har nådd nivåer som er langt utenfor det noen analyser eller scenarioer har sett som realistiske.

Med en CO₂-pris på 60-65 euro per tonn, har et moderne gasskraftverk 25-30 euro i utslippskostnader per MWh og et slitent kullkraftverk det dobbelte. For et kullkraftverk er altså utslippskostnaden alene 60-70 øre/kWh, altså mye mer enn vi normalt betaler for strømmen i Norge.

I Storbritannia har CO₂-prisene i deres «brexit»-karbonmarked vært enda høyere de siste dagene, tilsvarende nesten 90 euro for tonnet. Gassprisene driver CO₂-prisene enda mer i Storbritannia enn på kontinentet.

Krisen innbyr til kraftfull politisk respons. I Europa vil økte investeringer i fornybar energi og energieffektivisering gi gode resultater – på lengre sikt.

Raskere og større investeringer i fornybar energi er det sentrale punktet i politikken Olaf Scholz, Tysklands neste forbundskansler, prediker. Men i Tyskland, som i Norge, er ikke vindkraft uten videre populært. Å sikre folkelig aksept er avgjørende for å få mer fart i sakene.
I Storbritannia har Boris Johnson denne uken lovet at britene skal ha et avkarbonisert kraftsystem innen 2035. Da vil ikke lenger britene trenge gass for å fyre kraftverkene.

Det er ikke vanskelig å finne innflytelsesrike meningsytrere som hevder at krisen skyldes klimapolitikken og utbyggingen av fornybar energi.

Philip Lambert, mye brukt rådgiver i olje- og gassindustrien, også her i landet, er for eksempel ute i FT med et budskap om at det er klimapolitikken og energiomstillingen som gir problemene briter og øvrige europeere nå står i.

Men at mer fornybar energi skulle øke behovet for gass, virker ikke spesielt logisk. Som Michael Liebreich, mannen bak Bloomberg New Energy Finance og kjent fra mange konferanser og foredrag, skriver på twitter:

«The only way to insulate yourself from fossil fuel price volatility is not to use the stuff.”

Men hva blir svaret fra Europas politiske ledere på kort sikt?

I mange land er det iverksatt strakstiltak for å dempe effektene av de ekstreme prisene, gjennom avgiftslettelser, tak på priser, økning i bostøtte og slike ting.

Men mot selve prisøkningen står EU-kommisjonen og EU-landenes ledere ganske maktesløse på kort sikt. De fremholder at det er mer fornybar energi og energieffektivisering som kan redusere behovet for gass og kull, men det ordnes ikke fra den ene dagen til den andre. Frykten er at de skyhøye energiprisene skal vende opinionen mot klimapolitikken og det grønne skiftet.

Les Energi og Klimas korrespondent Alf Ole Ask rapport fra Brussel om hvordan EU-landenes ledere og EU-kommisjonen forsøker å møte krisen.

NORGE I OMSTILLING

Både næringsliv og folk flest ønsker «forutsigbare og stabile rammebetingelser». Politikken må levere dette i en tid hvor mer prisvolatilitet i energi- og råvaremarkedene vil høre til dagens orden.

Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum har blitt enige i Hurdal. Det har i skrivende stund ikke kommet ut så mye om hva de tenker seg i energipolitikken, men det er god grunn til å gi dem noen råd fra sidelinjen.

Gitt at klimaendringer og klimapolitikk kommer til å skape større svingninger i prisene, gir det mening å utvikle ordninger som demper ustabiliteten. Vårt energisystem har alltid vært væravhengig, men både klimaendringene og omleggingen til fornybar energi i øvrige deler av Europa forsterker dette.

Kraftprisene vil trolig svinge både på kort sikt og mellom år i et omfang vi ikke har sett tidligere. For næringslivet skaper ustabiliteten store utfordringer. Selv om Norge er bedre stilt enn kanskje noe annet europeisk land, vil økte kraftpriser kunne slå svært negativt ut for mange næringer og enkeltbedrifter.

Hva kan man gjøre med dette?

Å kutte de fysiske og politiske forbindelsene til Europa er en veldig dårlig idé. Det ville gjøre hele systemet mye dyrere, og det er EUs grønne giv som former rammene for norsk næringsliv – både gjennom regler og ved at markedene endres.

Men det kan gi god mening å gjøre oss alle mindre eksponert for svingninger i kraftprisene – i tillegg til å legge til rette for mer (vind)kraftutbygging til lands og til havs.

Vi kan gjennomføre en skikkelig satsing på energieffektivisering og desentral energiproduksjon med solceller og varmebrønner.
Vi kan tilpasse avgiftssystemet slik at det «bufrer» svingningene i kraftmarkedet.

Det har vært kjørt en effektiv og kraftfull kampanje for mer satsing på energieffektivisering, blant annet frontet av NBBL og Naturvernforbundet. En skikkelig innsats kan frigjøre store mengder strøm, og det kan gjøre at mange merker mindre av strømregningen fordi forbruket går ned. Å bruke noe mer penger til støtteordninger og kampanjer for energieffektivisering vil være klokt. «Gulrøtter» virker, det stimulerer til betydelige private investeringer over hele landet, og det gir derfor arbeid til mange kompetente håndverkere og installatører. Å få til et system som er 100 prosent effektivt og fordelingspolitisk treffsikkert er neppe mulig, men fordelene ved å justere politikken vil likevel være større enn ulempene.

Når det er så stor strid om vindkraft, er det i seg selv et argument for å øke innsatsen for effektivisering.

Avgiftssystemet kan også tilpasses. Staten tjener stort når kraftprisene går i været. Kraftselskapene, og kommunene som eier kraftverk, er vinnere. Kommuner som ikke eier kraftverk, er tapere. Folk flest betaler mye mer for strømmen, og det biter for mange med lave inntekter.

Handelen med våre naboland skaper også store verdier. Dette er ikke noe nullsumspill, slik NHH-professor Gunnar Eskeland forbilledlig har vist gjennom flere innlegg i DN.

Det skapes store verdier i kraftmarkedene. Uten tiltak, med god fordelingspolitisk innretning, vil klimapolitikken kunne komme i vanry.

Krefter på ytterkantene i det politiske landskapet står klare til å høste hvis ikke regjeringen og stortingsflertallet klarer å levere politikk som angriper de reelle problemene både mange bedrifter og folk flest møter.

Derfor må Støre og Vedum komme ut fra Hurdal med mer i kofferten enn en nærmest symbolsk reduksjon i elavgiften, slik finansminister Jan Tore Sanner har varslet i budsjettet.

Vil du gå dypere? Energi og Klimas nyhetsbrev gir deg nyheter og bakgrunn – sammen med vår podkast, våre ekspertintervjuer – og ikke minst vår dekning fra Brussel.