Vi må snakke om subsidier

Superprofitten kommer fra et sted. Fossil energiproduksjon ble i 2020 sponset med den nette sum av 50 000 milliarder kroner, skriver Anders Waage Nilsen.

12507343843_1511fd8638_k
Bełchatów-kraftverket i Polen på 5,1 GW er Europas største kullkraftverk og et av verdens største punkutslipp. Foto: Bogusz Bilewski/Greenpeace Polska. Creative Commons BY-ND 2.0

Det er oppnådd en slags enighet i Glasgow, men gjenstår mange forhandlingsrunder før vi når målstreken i 2050.

Skal vi lykkes med storskala omstilling trenger vi et systemskifte i markedet. Investeringskapitalen må, med enormt stor kraft, bevege seg bort fra forbrenning, utpining, bruk-og-kast. Hvordan gir vi vekstkraft til ressurseffektive, regenerative verdikjeder?

Vi kan aldri klare dette uten å adressere at vi har en gigantisk propp i systemet. I en fersk rapport fra Det internasjonale pengefondet settes det konkrete tall på subsidieringen av kull, olje og gass. Samfunnsøkonomene legger ingenting imellom: Spillereglene i energimarkedet er rigget. Feilprising i markedet gjør det nesten umulig å få til den omstillingen alle snakker om.

Den eneste setningen du trenger å lese, er denne:

Globally, fossil fuel subsidies were $5.9 trillion in 2020 or about 6.8 percent of GDP and are expected to rise to 7.4 percent of GDP in 2025.

Dette er tall det er vanskelig å forholde seg til. 5,9 engelske trillions, hvor mye er det egentlig? En engelsk trillion er det samme som en norsk billion, som er tusen milliarder.

Tallet er altså 5900 milliarder. Men siden beløpet er oppgitt i dollar, og med en dollarkurs på 8,7 kroner, betyr det mer enn 50 000 milliarder norske kroner. Vi snakker altså litt under fem oljefond. Mer enn 5000 kroner til hvert eneste menneske på planeten.

Hva inngår i dette tallet? I sine regnestykker har økonomene i IMF inkludert både direktesubsidier, skattekutt (tapte inntekter) og naturkostnader.

Kostnadene dekkes enten inn via skatteseddelen til vanlige folk (i andre land enn Norge) eller de tas på kreditt, ved at vi videresender regningen til fremtidige generasjoner. Om man ser isolert på verdiene som kapres i oljebransjen, er industrien kjempebusiness. Men forretningsmodellen trenger ikke forholde seg til subsidie- og fremtidskostnadene.

I rapporten finner du også denne grafen:

Kilde: Parry, I., Black, S., & Vernon, N. (2021). Still Not Getting Energy Prices Right: A Global and Country Update of Fossil Fuel Subsidies. IMF Working paper 20/236.

Den røde prikken viser den faktiske prisen for henholdsvis kull og gass i markedet. Den blå og grå søylen viser hva disse råstoffene burde ha kostet, altså hvis råvarekjøp, subsidier, forurensning, klimakonsekvenser og skatt var inkludert.

Om vi legger bort norgesbrillene og tar på oss verdensbrillene, forteller IMF-rapporten noe ganske enkelt: Forbrenningsøkonomi er dyrt og dysfunksjonelt. Den er et kostnadssluk, som det er dyrt å kvitte seg med.

Infrastrukturen er på plass. Alle bilene, frakteskipene og kraftstasjonene krever fossile råstoffer for å gjøre jobben sin. De fleste land er avhengig av å importere olje, kull og gass for å holde kritiske samfunnsfunksjoner i gang. Offentlige budsjetter brukes derfor på å redusere kostnadene hos forbruker. Dermed blir det mindre penger igjen til å investere i utdanning, helse og fornybare energisystemer.

Som leverandør i denne verdikjeden sitter Norge igjen med superprofitt og lite ansvar. Det at råstoffene prises til langt under samfunnskostnad, gjør etterspørselen kunstig høy.

Det føles ubehagelig for en nordmann å lese. Det bryter med fortellingen om at vi gjør verden en tjeneste. Til tross for innsatsen på klimakonferanser, legger de fleste politiske partier til grunn at rammebetingelsene skal videreføres i mange tiår fremover.

Kan de endre seg? Det skal vi ikke se bort fra. Avtalen som er signert i Glasgow, sier at “ineffektive subsidier” til kull, olje og gass skal fases ut. John Kerry fra USA kalte subsidieringen “definisjonen av galskap“. Men det er ingen felles definisjon av hva ineffektiv egentlig betyr. Hvor lang tid vil til utfasingen ta? Det er det foreløpig ingen som kan svare på.

Økonomene i IMF er svært tydelige og konkrete:

«Given these ubiquitous and potentially existential risks, policymakers should urgently seek to design and implement reforms which finally get energy prices right»
skriver de i sin konklusjon.

De etterlyser en global reform som korrigerer underprisingen. Gjennom en slik reform vil konkurranseevnen til fornybare løsninger styrkes. Prognosene til IMF viser at forbruket ville fulgt banen mot 1,5-gradersmåleet, og det ville blitt frigjort nok ressurser til å håndtere merkostnadene knyttet til de 17 bærekraftsmålene.

Rapporten fortjener lesning og diskusjon her hjemme. Olje- og gassproduksjonen er svært lønnsom, det betyr at noen der ute betaler en svært høy pris for å holde forbrenningsøkonomien gående. Det kan være greit å huske neste gang du hører at grønn omstilling er så dyrt at vi ikke skal ta oss råd til det.