Siden 2013 har regjeringen jobbet målrettet for å koble Norge tettere på EUs klima- og energipolitikk. Vi har prioritert politisk deltakelse på EUs uformelle ministermøter (ja, også de møtene som har blitt lagt til midt i fellesferien i juli), vi har vært tidlig ute med norske posisjoner i viktige klima- og energispørsmål og vi har inngått en klimaavtale med EU som faktisk representerer et tidsskille i norsk klimapolitikk.

Borte er den tiden da mål blir skjøvet på i all fremtid. Nå skal klimakuttene gjennomføres sammen med EU, og målene er innarbeidet i EØS-avtalen.

Forpliktende politisk partnerskap

NUPI-rapporten om Europas grønne giv og europapolitikken er svært interessant og peker på viktige problemstillinger en ny regjering må ta med seg. Energi og Klima skriver om rapporten 17/9, men jeg mener Energi og Klimas inngang er litt i overkant alarmistisk.

Europas grønne giv gjør det helt nødvendig at vi tenker igjennom hvordan vi arbeider opp mot EU i klima- og energispørsmål. EØS-regelverket vil selvsagt være et viktig utgangspunkt for Norge, siden dette er tyngdepunktet i EØS-avtalen. Imidlertid har Solberg-regjeringen hele tiden vært svært tydelig på at Europas grønne giv er mye mer enn regler. Vi ser på den grønne given som en invitasjon til et forpliktende politisk partnerskap om grønn omstilling. Det er en invitasjon vi har takket ja til. Og vi vet at EU-kommisjonen og EUs medlemsland ser på Norge som en relevant partner for grønn omstilling i Europa.

Klimaomstilling er ikke et norgesmesterskap. At Norge og EU samarbeider om klima, betyr at vi får kuttet mer utslipp, skapt flere jobber og større verdier enn om vi hver for oss skulle ha holdt på for oss selv.

UDs koordinerende rolle

Det mest umiddelbare strukturelle grepet som regjeringen allerede har tatt, er å gi Utenriksdepartementet en koordinerende rolle i oppfølgingen av Europas grønne giv. Utenriksministeren koordinerer arbeidet med å utvikle norske posisjoner. Dette følger av den sterke utenriks- og europapolitiske dimensjonen i den grønne given, utenriksministerens ansvar for Norges forhold til EU samt behovet for samordning på tvers av departementene. Samordning høres kjedelig ut, men er en nødvendig dyd i enhver regjering. I europapolitikken er det en avgjørende dyd.