Dette er interessant folkeopplysning, der vi nå lever i en ny overgangstid hvor bilen presses bort fra deler av sentrumsgatene og sykkelen igjen får sin rettmessige plass. Syklisters testosteronnivå øker, i positiv forstand, viser forskning. Som syklist får du noen ekstra leveår på kjøpet.
Teknologivalg, fellesskap og gode byrom
Stærk er god når han beskriver hvordan teknologivalg påvirker hverdagen og våre fysiske omgivelser. Derfor må teknologien vi velger vurderes kritisk, særlig teknologi som angår fellesskapet. Vi får et godt innblikk i tankene til de idealistene som skapte Oslos drabantbyer, med sin særpregede arkitektur (noe vellykket, noe mislykket), sine grøntområder, og etter hvert, sin avhengighet av bilen og store veier.
Drabantbyer kan ha mye for seg, og du kan som regel sykle derfra til jobb. Men en god by fordrer mangfold av mennesker, butikker og utesteder. Og den kjennetegnes av at det er tett med folk. Da føler du deg trygg, men kan samtidig være anonym om du ønsker det. Og Oslo har noe i tillegg, som er helt unikt, Nordmarka, og Stærk roser naturvernere som skapte ideen om markagrensa.
For Stærk er antitesen til det gode liv fjerntliggende hagebyer, som han kaller det, som er bilbaserte, og hvor du knapt treffer naboen. Innimellom disse funderingene avlegger han også byen Utrecht en visitt, og kommer med interessante betraktninger om sykkelens plass i bybildet. Det kan være at å la bil og syklist bruke samme gate har mye for seg, og det er ikke nødvendigvis tryggere å ha egne sykkelfelt.
Konstant dialog med tenkere
Noe av det som gjør boken interessant er at Stærk er i en konstant «dialog» med flere både nålevende og avdøde samfunnskritikere, som agrarromantikeren Wendell Berry, naturvernpioneren Aldo Leopold, økonomen E. F. Schumacher («small is beautiful»), og den konservative forfatteren G.K. Chesterton. Det er et godt grep, fordi det gir dybde til Stærks egne resonnement.
Hva fører det til av erkjennelse? «Vi er alle medpassasjerer på den samme evolusjonsodysseen», som Stærk så vakkert skriver. Vi må se på resten av livet på jorda som et fellesskap vi er i slekt med, og vi må elske og respektere det. Vi trenger grenser, vi må slutte å tære på naturkapitalen.
Dette er for meg rene Arne Næss, og økofilosofi. Næss er dog ikke nevnt i boken, men vi trenger en økologisk etikk, som Stærk skriver. Dagens system er hengt opp i at alt har en monetær verdi, og da blir det rasjonelt på kort sikt å forbruke for mye. Naturvern og klimapolitikk kan ikke bygges på noe så overfladisk og skjørt som økonomi.
Reparasjonssamfunnet
Stærks samfunnskritikk kommer særlig til syne i et eget kapittel om forbrukssamfunnet. Vi introduseres til realitetene bak dagens produksjon av varer, og særlig elektronikk og klær. For den samfunnsengasjerte er dette velkjent stoff, men Stærk setter det sammen på en engasjerende måte, og med gode kildehenvisninger. Og da sjokkerer virkeligheten, igjen og igjen. Er det helvetet mange vanlige arbeidere lever under i Vietnam, Kambodsja og i Kina verdt at du og jeg kjøper så billige produkter?
Her fremstår Stærk i Framtiden i våre henders gevanter. Vi må kjøpe mindre, vi må reparere mer og lage produkter med lang levetid. Vi må ta ansvar for verden rundt oss. Det betyr at våre forbrukerrettigheter er mindre interessante enn våre plikter. Vi får ingen reell grønn lykke uten solidaritet, sier Stærk. De fleste av oss går i skogen på søndag, og kjøper klær som har forgiftet en elv i India på mandag.
Vi blir med andre ord utnyttere, mer enn at vi ernærer verden rundt oss. Stærk skriver godt om baksiden ved forbrukerparadiset vårt. I alle bransjer hvor produksjonen foregår i fattige land, finner du overgrep, slaveri, lave lønninger, ulykker, helse- og miljøskader. Det er mine og dine forbruksvalg som forer denne helvetesmaskinen. Også vårt eget store pensjonsfond opererer etter en slik markedslogikk. Indirekte blir vi dobbelt skyldig.
Gode tips
Stærk er opptatt av at vi må forstå at ødeleggelse ikke er velstand. Erkjennelsen blir: Bare når jeg vet hvor ting kommer fra, og at de er produsert på en ok måte, er jeg med på å ernære et godt system. Det gir en følelse av lykke.
Underveis deler Stærk noen av de hjelpemidlene han selv har gjort seg bruk av i sitt eget bevisstgjøringsprosjekt. Good On You søker opp klesprodusenter og ser hvordan de behandler mennesker og dyr. BuyMeOnce er en god kilde til holdbare klær, mens Ta vare på det du har gir oversikt over reparatører av alle slag.
I et siste, oppsummerende kapittel på 50 sider er vi innom ulike faglige begrep, som urban metabolismog Energy ReturnOn Investment (EROI), som også er interessante bevisstgjørende hjelpemidler for å se energibruk på nye måter. Til slutt konkluderer Stærk med at vi trenger å gå over til en sirkulær økonomi.
Her burde, etter min mening, Stærks redaktør i forlaget ha hjulpet forfatteren med å kutte det hele ned til 10 sider. Det blir mye repetisjoner, og før vi kommer til poenget er vi innom en lengre utgreiing om forskjellen på ulike avskygninger av konservatismen. Det virker på meg som om Stærk er redd for å oppfattes som for mye av en raddis. Det ble for meg mindre interessant og for mye pludring.
Dyd er viten
Stærk skriver at alle er enige om at vi må gjøre noe for å redde klimaet vårt. Om verdiene våre sier at vekst og lave priser er det viktigste, så vil vi måtte redde klimaet motvillig og det vil gjøre oss triste, skriver Stærk. Men om vi endrer verdiene våre, vil løsningene gjøre oss glade. Skyldfølelse funker ikke; men jakten på takknemlighet vil gjøre oss glade på kjøpet. Vi må lære oss å gi takk til de som skaffet oss ting, generasjoner før og etter, og til naturen.
Dette er banalt. Men derfor også innlysende. Dette kan læres og forstås, ved litt egeninnsats. Dette har Bjørn Stærk vært gjennom og forstått, med utgangspunkt i sin posisjon, godt plassert på et sykkelsete.
«Dyd er viten», skal Sokrates ha sagt. Og det er noe sokratisk over denne boken. Når vi vet hva som er riktig, vil vi også handle riktig. Jakten på en rød tråd i Bjørn Stærks eget liv har ført til grønn lykke, gjennom kunnskap. Så nå er det bare opp til deg og meg å følge opp? Jeg hiver meg på sykkelen.
