Norge når nok 2030-målene – men trolig ved hjelp av kvotekjøp
Klimamål og kvotehandel: Stadig mer tyder på at kvotekjøp i ulike former blir redningen for at Norge skal nå sine klimamål i 2030.
Det er stadig mer som tyder på at Norge må ty til kvotekjøp for å nå klimamålene i 2030. Her er statsminister Jonas Gahr på Floating Wind Days i Haugesund nylig. (Foto: Ole Berg-Rusten / NTB)
Les ellers om strid og uenigheter om klima- og energipolitikken i EU og Tyskland, og om G7-toppmøtet som nylig ble avholdt i Hiroshima.
Dette er 4. utgave av Klimalederen i 2023 (se boksen). Du kan abonnere på Klimalederen på samme måte som på Energi og Klimas øvrige nyhetsbrev.
NORGE I OMSTILLING
Norge kommer til å nå målene om klimakutt innen 2030 som forpliktelsene i Paris-avtalen innebærer, men stadig mer tyder på at kvotekjøp i ulike former blir redningen – også denne gangen.
Klimalederen er et samarbeid mellom Norsk klimastiftelses nettavis Energi og Klima og Skift – næringslivets klimaledere. Klimalederen analyserer og kommenterer viktige nyheter på klima- og energifeltet, både globalt, i Europa og i Norge.
Klimalederen er spesielt rettet mot beslutningstakere som trenger kunnskap om de viktigste nyhetene som beveger det grønne skiftet.
Energi og Klima er ansvarlig for innholdet, og Klimalederen er skrevet av Energi og Klimas redaktør Anders Bjartnes. Klimalederen vil det neste halvåret komme ut hver tredje uke. Det sendes ut i Skift-nettverket og publiseres på Energi og Klima.
Norge forsterket før jul sitt løfte under Paris-avtalen om å kutte utslippene innen 2030 med 55 prosent, målt mot 1990. Klima- og miljøminister Espen Barth Eide la nylig frem en proposisjon om å endre klimaloven i tråd med dette, men Stortinget ønsket ingen hastebehandling nå i vår. Derfor kommer denne saken opp til høsten.
- Les mer om klimakvoter i denne saken på Klimavakten.
Proposisjonen viser hvordan det tenkes rundt klimamål og forpliktelser i det norske regjeringsapparatet. I korte trekk: Det gjelder å holde alle muligheter for «fleksibilitet» åpne. I tekster om klimapolitikk er «fleksibilitet» kodeord for kvotehandel og adgang til å kunne sjonglere med utslippskutt mellom ulike sektorer, og mellom land.
Også i tidligere perioder har Norge oppnådd sine FN-forpliktelser gjennom kvotekjøp, så slik sett er ikke dette nytt.
Men den politiske pendelen har svingt ganske mye siden Jens Stoltenbergs tid som statsminister. Da var svaret på (nesten) alle spørsmål i klimapolitikken kvoter og kvotehandel, med et globalt eller i alle fall europeisk perspektiv. I Hurdalsplattformen er målet at norske utslipp – forstått som utslipp fra norsk territorium – skal reduseres med minst 55 prosent i 2030. Dette målet har etter hvert blitt døpt «omstillingsmålet», men så sent som i et intervju med VG denne uken lover statsminister Jonas Gahr at Norge skal «nå klimamålene i 2030».
Med Hurdalsplattformen gjorde Støre-regjeringen et forsøk på å rydde opp i klimapolitikkens uklarheter. Alle kutt skulle tas hjemme. Men i realiteten er bildet minst like uavklart nå som tidligere, slik proposisjonen om skjerpet klimalov viser.
- Les mer om klimamålene – spørsmål og svar om Norges klimamål.
Likevel kommer Støre helt sikkert til å ha sine ord i behold når regnestykket gjøres opp i en oversendelse til FN ved dette tiårets slutt, men ulike former for «fleksibilitet» ser ut til å bli løsningen. At store prosjekter som karbonfangst på Klemetsrud, biodrivstoff-fabrikken i Åmli, og nå sist Equinors Trollvind-prosjekt utsettes eller skrinlegges, øker Norges behov for å lene seg på EU-samarbeidet og muligens også kvotekjøp utenfor EU. Politisk uvilje mot å gjøre tiltak for å ta ned kjøttforbruket, øke drivstoffprisene, eller gjøre andre tiltak i samferdselssektoren, virker på samme måte. Mankoen blir større.
I proposisjonen om skjerping av klimaloven holdes muligheten åpen for kvotekjøp også i det globale karbonmarkedet: «Det tas høyde for bruk av markedssamarbeid under Parisavtalen artikkel 6 utenfor Europa dersom dette er nødvendig utover klimasamarbeidet med EU for å oppfylle det norske målet.»
Siden 2019 har Norge vært «klimamedlem» i EU i den forstand at Norge har en avtale om felles gjennomføring av klimapolitikken, altså ikke bare gjennom deltakelse i kvotesystemet (ETS), men også for arealbrukssektoren og den såkalte ikke-kvotesektoren (transport, oppvarming, landbruk). Norge er som kjent også omfattet av et økende lass EU-regler gjennom EØS-avtalen.
Men når regnskapet skal gjøres opp overfor FN, er ikke Norge en del av EUs felles politikk. Norge og EU har separate utslippsmål under Parisavtalen, og det foreligger ikke noen avtale om hvordan fordelingen av utslippskutt skal bokføres selv om gjennomføringen er felles. Som det heter i proposisjonen: «Hvordan dette oppgjøret mellom EU og Norge skal skje, må avklares med EU, og resultatet er usikkert frem til en slik avklaring har funnet sted».
Hvor mange millioner tonn CO₂ Norge kan regne inn som «sine» gjennom kutt som er oppnådd gjennom samarbeidet med EU, er altså uavklart, og føyer seg inn i den lange rekken spørsmål som er, eller vil komme, til forhandling mellom Norge og EU på klima- og energiområdet.
Det er heller ikke avklart om og hvordan skjerpingen av den såkalte innsatsfordelingsforordningen for 2021–2030 skal implementeres i Norge. Denne ordningen inngår i klimaavtalen med EU, under EØS-avtalens protokoll 31 om frivilling samarbeid utenfor de fire friheter. For Norges del har ESA oppsynet med at reglene følges.
For velstående EU-land betyr skjerpingen at målene om kutt i ikke-kvotesektorene øker til 50 prosent (fra 2005-2030) og et EØS-notat fra regjeringen antar tilsvarende vil gjelde for Norge. De fattigste EU-landene har ikke – eller svært lave – krav om å kutte.
Norge må ikke videreføre dette samarbeidet, men regjeringen har ved mange anledninger sagt at den ønsker det. I Revidert Nasjonalbudsjett heter det at «Regjeringen ønsker å videreføre klimasamarbeidet med EU. Videreføring av klimaavtalen med EU vil innebære norsk deltakelse i de vesentligste delene av det forsterkede klimaregelverket».
Saken må etter hvert til Stortinget for samtykke, etter at Norge og EU har blitt enige om og på hvilke vilkår Norge skal være med.
At EU vil gi Norge tilgang til fleksibiliteten hvis vi ikke samtidig tar vår del av forpliktelsene, er et lite trolig utfall. Norge kan ikke forholde seg til EU-regelverket som et «koldtbord» der vi bare forsyner oss med hummer og gåselever, mens poteter og grovbrød overlates til de andre.
Deltakelse i EU-samarbeidet gir tilgang til fleksibilitet som for eksempel Klemetsrud-problemene tilsier at Norge trenger. Samarbeid og finansiering av utslippskutt i EU-land med lave utslippsmål, kan være nødvendig for å komme i mål. Det vil dessuten være langt mer kostnadseffektivt, men norske penger vil da gå til klimakutt og modernisering i andre land. I praksis kan man tenke seg for eksempel finansiering av energieffektivisering og oppgradering av fjernvarmesystemer i fattige EU-land, mens utslippskuttene havner i Norges regnskap.
Risikoen ved «fleksibilitet» og kvotehandel er at det blir en hvilepute som stopper eller bremser fornuftig og fremtidsrettet nasjonal politikk som fremmer reell omstilling. Det er lett for embetsverk og særinteresser å skyve ansvaret over på noen andre, et annet sted, til en annen tid, når adgangen til kvotekjøp er til stede.
En viktig rettesnor er at den innenlandske klimapolitikken må ha samsvar mellom det som er klokt på kort sikt mot 2030 og det som vil fungere også når vi skal være nær null i 2050. Det er et politisk ansvar å finne balansen her – slik at vi gjør kloke valg i både det korte og lange bildet. Å dynge på med bruk av biodrivstoff – basert på slakteavfall og frityrfett fra USA og Kina – er eksempel på en kortsiktig politikk som pynter det norske klimaregnskapet, men som ikke gir noen reell omstilling.
Å bruke store fornybare energiressurser på elektrifisering av oljeplattformer er i samme gate. Den norske oljesektoren er en del av EUs kvotesystem og slik sett tatt hånd om. Elektrifisering skyver store kostnader over på andre – gjennom strømregningen og nedbygging av natur. Det kan være (minst) like bra å la deler av oljeaktiviteten stenge ned litt tidligere enn den ellers ville gjort – i alle fall hvis den ikke selv klarer å skaffe strømmen den trenger på en utslippsfri måte.
Rykker vi tilbake til start, er hovedpoenget likevel dette: Jo mindre Norge kutter hjemme, jo mer avhengig blir vi av klimasamarbeidet med EU og utviklingen av et velfungerende, transparent og troverdig system for global kvotehandel.
EUROPAS GRØNNE GIV
Det er mange tegn på at forslag om skjerpet klima- og energipolitikk møter motstand både på EU-nivå og i viktige medlemsland.
For et par uker siden var Frankrikes president Emmanuel Macron ute og ba om en pause i klimareguleringer for næringslivet. Det ble for mye for fort til at bedrifter klarte å henge med, uttrykte han. Macron traff den samme bekymringen som de konservative i Europaparlamentet over tid har uttrykt.
EU-kommisjonens visepresident Frans Timmermans forsøker å overbevise parlamentarikerne om å støtte forslagene som angriper pesticid-bruk og skal sikre bevaring av natur.
Det er særlig inngrep overfor landbruket og regler mot en del sprøytemidler som har skapt motstand. Restaurering av natur og ønske om å bevare biologisk mangfold kan fort komme i konflikt med et effektivt landbruk.
Konflikten har så langt vært mest tilspisset i Nederland, der bønder lenge har protestert mot tiltak for å dempe nitrogren-forurensningen.
Internt i Tyskland kolliderer koalisjonspartnerne De Grønne og FDP når det gjelder synet på hvor raskt fossil energibruk skal fases ut til oppvarming. De Grønne vil ha et forbud mot gassfyring i nye bygninger fra neste år, men dette vil ikke liberale FDP være med på. De Grønnes Robert Habeck, som er visekansler og klima- og energiminister, anklager de liberale for avtalebrudd. Han mener de løper fra en avtale fra mars i år.
Å få gjort noe drastisk med utslippene fra bygningsmassen er avgjørende hvis Tyskland skal nå sine klimamål.
Robert Habeck har opplevd kraftig fall i sin popularitet, og måtte nylig også sende sin statssekretær Patrick Graichen på dør etter en skandalehistorie. Graichen utnevnte sin forlover til sjef for det tyske energibyrået, uten å opplyse om relasjonen.
At Frankrike og Tyskland – i to viktige saker – har brutt ut fra en felles EU-holdning er et annet tegn på at knivene slipes. Først var det Tyskland som ikke ville akseptere tempoplanen når det gjelder utfasing av bensinbiler. Så var det Frankrike som ikke ville være med på skjerpelser i fornybardirektivet – fordi landet ønsker mer vekt på atomkraftens rolle.
Samtidig ber EU-kommisjonen nå om at medlemslandene er langt mer tilbakeholdne med å yte støtte til husholdningene med bakgrunn i de høye energiprisene. Strammere budsjetter er nødvendig for å holde inflasjonen i sjakk, mener Kommisjonen.
Det er ikke mange tegn på at sommeren og høsten blir roligere på klima- og energifeltet enn perioden vi har bak oss.
- Les og abonnér på nyhetsbrevet Europas grønne skifte, som Olav Anders Øvrebø skriver hver måned.
- Abonnér på alle sakene fra Energi og Klimas Brussel-korrespondent Alf Ole Ask.
DET GLOBALE BILDET
Mål om netto null i 2050 og (overveiende) avkarbonisert kraftsektor i 2035 fra lederne i G7-landene.
Lederne for verdens rikeste vestlige land – G7 – møttes nylig i Hiroshima for sitt årlige møte.
G7 møter kritikk for ikke å gå langt nok når det gjelder stopp for kull og gass, men det er mye god «retning» i uttalelsen fra møtet.
Vekten på klima, energi og biodiversitet er sterk – og at vi står midt inne i en transformasjon er åpenbart. Det heter for eksempel at G7-landene forplikter seg til å ha en «fully or predominantly» avkarbonisert kraftsektor i 2035. Ifølge FT var det Japan som ville ha med ordet «predominantly», landet er sterkt avhengig av kull.
Men likevel; med 12 år igjen til 2035 er det likevel verdt å reflektere litt rundt hvor omfattende endringen i kraftsektoren ser ut til å bli, og hvor sentral den er i den øvrige omstillingen av økonomien. Kraftmiksen i G7-landene varierer selvsagt mye. Land med mye fornybar energi og kjernekraft har lavere gjennomsnittlige utslipp enn land med mye kull og gass. I Europa blir Frankrike og Tyskland to motpoler, mens det internt i USA er store forskjeller mellom ulike stater.
Når fornybar og utslippsfri kraftproduksjon erstatter fossil, blir store CO₂-utslipp borte. Når så den fornybare elektrisiteten tas i bruk i sluttbrukersektorer som transport og oppvarming, blir gevinsten dobbel. Det er denne «mekanikken» som gjør rask utbygging av fornybar energi til et så ekstremt viktig grep når det gjelder avkarboniseringen av økonomien i mange land.
Dette gir naturligvis et voldsomt investeringsbehov. Det må bygges svært store volum sol- og vindkraft for å klare omstillingen, noe G7-landene peker på. IEA-tallene som kom denne uken er i så måte en oppmuntring. For første gang investeres det nå mer i solenergi enn i olje.
Solenergien snur energisystemene opp ned i mange land. Fra at det var store sentraliserte kraftverk som dominerte, så blir det nå millioner av kraftprodusenter spredt rundt over alt. Behovet for nye energilagringsformer som batterier melder seg, og man må finne både politiske, tekniske og markedsmessige løsninger som er tilpasset en helt annen modell enn den gamle. At dette vil gå knirkefritt er naivt å tro, men verdens dominerende vestlige økonomier står altså midt i en stor transformasjon som i løpet av de neste 10–15 årene vil forandre veldig mye.
G7-møtet viser til mål om at elbilandelen i nysalg skal være 100 prosent i 2035 for personbiler og har en litt vagere formulering for varebiler. Det pekes på grønn hydrogen og ammoniakk som viktige teknologier. Målet om netto null «senest i 2050» gjentas i flere sammenhenger, Parisavtalen og målet å begrense oppvarmingen til 1,5 grader er rammen for det hele.
Klima- og miljøminister Espen Barth Eide oppsummerer G7-møtet i sin faste spalte i DN. Når det gjelder formuleringene om klima, energiomstilling, bærekraft og natur, viser han til at det med «Trump-æraen friskt i minne er verd å merke seg hvor bred enigheten i dag er i Vesten på alle disse feltene».
Det betyr med andre ord mye hva slags politikere som sitter på toppen i de store industrilandene. Trump på nytt – eller en som likner ham ved makten i USA – kan raskt sette et ganske annet preg på det globale bildet.
Vil du gå dypere? Energi og Klimas nyhetsbrev gir deg nyheter og bakgrunn – sammen med vår podkast, våre ekspertintervjuer – og ikke minst vår dekning fra Brussel.