Det er ikke bare i Norge strømmen er dyr: Over hele Europa merker forbrukere de høye elektrisitetsprisene, drevet av høye gasspriser. Og spesielt i Sør-Europa har kravet om å reformere strømmarkedet fått gehør.

Et nytt forslag fra den spanske regjeringen tar sikte på å både sikre forbrukere mer forutsigbarhet og lavere priser, men også fikse annen markedssvikt som forslagsstillerne mener dagens system lider under. Kort fortalt går forslaget ut på å bygge markedet rundt langsiktige kontrakter med strømprodusenter avhengig av hvordan de lager strømmen:

Vi snakker med:

Natalia Fabra er professor i økonomi ved Universidad Carlos III i Madrid.

• Ny fornybar energi vil tilbys differansekontrakter.
• Eksisterende vannkraft med magasin og kjernekraft vil i enkelte markeder også bli pålagt å tegne en form for differansekontrakter.
• Såkalte kapasitetsmarkeder, der produsenter får en viss sum for å ha kapasitet tilgjengelig også når de ikke produserer, skal sørge for at det alltid er strøm tilgjengelig, også når etterspørselen topper seg, uten at forbrukere flås.

Hovedprinsippet for langtidskontraktene er at det er gjennomsnittskostnadene som skal legges til grunn for det produsentene skal få betalt. Det kortsiktige spotmarkedet vil samtidig fortsatt være det forbrukere forholder seg til, slik at den billigste kraften selges først. Men på grunn av disse langsiktige kontraktene i bunn er tanken at virkningene av for eksempel råvarepriser på gass vil reduseres, og dermed vil prisene synke og svinge mindre.

Det såkalte non-paperet som presenterer forslaget er tilgjengelig som pdf her. Vi har snakket med Natalia Fabra, professor ved Universidad Carlos III i Madrid, rådgiver for den spanske regjeringen, og forfatteren bak en artikkel (pdf her), som har dannet utgangspunkt for Spanias forslag.

– Dagens system svikter på to av tre punkter

<2°C: – Først av alt: Hva handler denne reformen om? Eller: Hvor svikter dagens system, etter din mening?

Natalia Fabra: – En reform av kraftmarkedet bør ha tre hovedmål: Kortsiktig effektivitet – slik at kraftverk med lavere produksjonskostnader slipper først til i markedet og sikre at prisdannelse og produksjon faktisk svarer til raske endringer i etterspørsel- og tilbud som skjer. På dette målet fungerer dagens system godt. På de to neste svikter det.

– Og hvilke mål er det?

– Det andre er å levere effektivitet på lang sikt: Nok kraftverk som kan produsere elektrisitet i rett skala, med rett teknologi og på de rette stedene. Vi trenger investeringer i reservekapasitet for å gi forsyningssikkerhet, og investeringer i fornybar energi og energilagring for å redusere karbonutslipp. Men dagens system hjelper ikke markedsaktører å ta høyde for de kostnadene dette innebærer.

Les også:

Våt nye temanotat gir en enkel innføring i hvordan kraftsystemet er bygget opp, og hvordan det norske og europeiske strømmarkedet fungerer.

Les notatet her

Last ned pdf

Og det tredje: Systemet bør være rettferdig. Det er det ikke i dag. Den kortsiktige marginalprisen henger ikke sammen med gjennomsnittskostnaden for å produsere strøm med de ulike teknologiene. Det fører til at vi akkurat nå betaler altfor mye for strømmen vår.

Selv om kostnadene kun har økt for fossilt drevet produksjon, blir strømprisen høyere uansett hva slags teknologi som lever den. Gjennomsnittlig produksjonskostnad er nå mange ganger under markedsprisen. Samtidig vil vi i fremtiden se, ettersom vi får mer fornybar energi, at prisen på fornybar energi går ned – og kan godt falle godt under deres egen gjennomsnittskostnad.

Dette er grunnleggende trekk ved dagens system. Prisen henger ikke sammen med den gjennomsnittlige produksjonskostnaden, og den virker ikke investeringsfremmende. Derfor må vi tilbake til tegnebrettet og designe strømmarkedet på nytt. Både for å møte krisen vi er inne i nå, men også for å fremtidssikre markedet.

Ny rolle for regulatoren

– Men hvordan? Hva er den største endringen du foreslår?

– Vi foreslår å basere oss på auksjoner for langtidskontrakter. For nye kraftverk, og i noen tilfeller også for eksisterende, vil avtaleparten på forbrukersiden i hovedsak være den regulerende myndigheten. Og da bruker jeg begrepet i vid forstand. Altså det organet som er utpekt av myndighetene til å representere alle forbrukere. Det trenger ikke egentlig å være et statlig organ, for eksempel, i Storbritannia er det jo det uavhengige Low Carbon Contracts Company som oppfyller deler av disse funksjonene. Det viktige er at det er én institusjon som signerer kontrakter på vegne av alle forbrukere. Og til fordel for alle forbrukere.

– Hva mener du da?

– Hvor rettferdig en kontrakt er, avhenger av forhandlingsstyrken til begge avtalepartene. Hvis kjøperen på forbrukersiden er en stor forhandler som kjøper for videresalg, vil den kanskje få en god pris fra produsentene. Men det er ikke gitt at den lave prisen overføres til forbrukerne i neste omgang. Er det derimot en statsautorisert regulator som forhandler, vil det også være en stor og forutsigbar motpart som har alle forutsetninger for å få gode priser. Men da vil prisfordelen den får automatisk gå videre til forbrukerne.

– Må kreve rimelig avkastning

– Men dette gjelder altså kun for nye kraftverk? Du nevnte «i noen tilfeller også for eksisterende» …

– Ja, for et av hovedspørsmålene er hva vi skal gjøre med de som allerede er på markedet. For de nye investeringene vil vi altså bruke auksjoner for langsiktige kontrakter, og gjennom dem får vi oversikt over de faktiske kostnadene deres. Men hva med dem som allerede er på markedet? Her måtte vi rett og slett kommet til enighet med dem om regulerte kontrakter som gir dem en rimelig avkastning.

– Og så er alt dette ment å gi lavere strømpriser til forbrukerne. Men hvis prisene blir lave nok, vil ikke det stimulere til overforbruk?

– Nei, for forbrukerne vil fortsatt forholde seg til spotmarkedet, og der vil det være marginalkostnaden som gjelder. Hele poenget er at produsentene skal få dekket sine gjennomsnittlige kostnader, mens forbrukerne skal betale en marginalkostnad.

Men det er ulike måter å gjøre det på. For eksempel kan forbrukere få et budsjett, et visst antall KWh til en bestemt pris. Hvis de forbruker mer eller mindre enn det, betaler eller sparer de en pris som tilsvarer marginalkostnaden. Si at du har et budsjett på 10 KWh på en gitt time til en pris på 0,50 kroner/kWh, mens spotprisen er 2 kroner/kWh. Hvis du velger å forbruke 11 KWh i den timen, må du betale spotprisen for den siste timen. Men sparer du energi, får du spotprisen på det du sparte i retur på regningen.

Begge alternativene vil tillate forbrukerne å betale riktigere pris. Den vil gi produsentene en rimelig avkastning, samtidig som forbrukerne får insentiver til å tilpasse forbruket sitt effektivt etter kortsiktige prissvingninger. For eksempel vil du med denne tilnærmingen få grunn til å lade elbilen din når strømmen er billig, og slå av lysene når den ikke er det.

Når den effektive strømprisen forbrukerne betaler reflekterer gjennomsnittskostnaden til forbrukerne, blir det mer rettferdig. Men det kan også få opp investeringer i energieffektivisering og elektrifisering, så vi får ned klimagassutslippene.

– Kan fungere overalt

– Ville et sånt system være aktuelt for Norge også?

– Jeg kjenner ikke det norske energimarkedet i detalj, men generelt tror jeg dette kan fungere overalt. Med forbehold om eventuelle spesielle behov i et gitt marked. Artikkelen min har også flere detaljer, blant annet foreslår jeg en egne ordninger for magasinert vannkraft som kombinerer en fast pris med et kortsiktig prissignal for å få vannkraftprodusenter til å bruke vann mest mulig effektivt.

I Norge er vel de fleste vannkraftprodusenter offentlig eid, noe som betyr at mesteparten av overskuddet til syvende og sist havner i hendene på skattebetalerne. I Spania er det motsatt, der er eierskapet til vannkraftproduksjonen for det meste er på private hender, og vannkraften står for en fjerdedel av elektrisitetsproduksjonen.

– Så har dere også fått kritikk. For eksempel foreslås det å «påtvinge» differansekontrakter til kjernekraftverk og vannkraft med magasin. Som ifølge noen i praksis betyr «å ekspropriere eierne av eksisterende vann- og atomkraftverk».

– Ingen skal ekspropriere noe som helst. Vi vil bare at produsentene aksepterer en rimelig pris. Noe som uansett var forutsetningen da disse produsentene kom inn på markedet. Husk at de fleste atom- og vannkraftanleggene i Europa ble etablert lenge før liberaliseringen av strømmarkedene.

Det som faktisk eksproprieres i dag, er forbrukernes velferd. Hvorfor skal de betale 4-5 ganger mer for strømmen enn kostnadene til produsentene? Hvorfor skal det overskuddet være i hendene på energiprodusentene fremfor forbrukerne? La meg nevne én grunn til hvorfor det ikke bør være sånn: Det ødelegger konkurranseevnen til europeisk industri, og presser husholdninger ut i energifattigdom. Jeg tror jeg må gjenta det jeg sa tidligere om rettferdighet, men med store bokstaver. Det er ikke mange som har det på listen over hovedmål.

– Sol og vind nyter ikke godt av pristoppene

– Men er det ikke en selvmotsigelse når dere sier at prisene vil holde seg høye i betydelig tid, mens dere også sier prisene er for lave til å tiltrekke seg nye investeringer i sol og vind?

– På ingen måte. Gjennomsnittsprisene kan være høye, og likevel kan det fornybare produsenter får betalt være lavt. Årsaken er at prisene går ned når fornybar energi produserer. De fanger bare opp den nedre halen av prisfordelingen, om du vil. Det er de andre teknologiene som får den øvre halen, der strømmen er dyr. Dermed kan forbrukere betale høye priser i gjennomsnitt, samtidig som det blir lite lønnsomt å investere i ny fornybar energi.

– Men vil vi ikke med et slikt regime erstatte et slankt, automatisert system med et omfattende byråkrati? Er vi på vei tilbake til det velregulerte, men fundamentalt ineffektive systemet som markedsreformene skulle fikse?

– Det stemmer heller ikke. Snarere tvert om. Reformen handler om å korrigere markedssvikt, siden markedet i dag ikke gir de riktige investeringene til riktig pris. Eller riktig mengde langsiktige kontrakter til riktig varighet. Men markedet vil fortsette å fungere som i dag. Det eneste byråkratiet involvert er å fastsette langsiktige priser for kjernekraft og vannkraft. Dette er forresten akkurat det de allerede har gjort i Frankrike. Det krever en regulatorisk revisjon for å finne hva en rimelig pris er. Men det trenger du jo bare å gjøre én gang. Det er en forretningsavtale. Systemoperatøren må også bestemme hvor mye kapasitet som skal auksjoneres bort, og regulatorer må designe, kjøre og overvåke auksjoner som gjennomføres på investeringsstadiet. Men det kreves ikke at regulatoren involverer seg noe mer.

Faktisk vil langsiktige kontrakter dempe insentivet til å øke kortsiktige priser fordi de i hovedsak har blitt fastsatt i auksjonene for langsiktige kontrakter. Aktører vil i stedet bli motivert til å oppføre seg skikkelig i kortsiktige markeder, og sikre at det kortsiktige prissignalet ikke blir forvrengt. Så vi vil kanskje heller se at regulatoren ikke trenger å overvåke det kortsiktige markedet så nøye som de må i dag.