Ekspertintervjuet

Mette Helene Bjørndal er professor ved NHH og har forsket på kraftmarkeder, blant annet om markedsdesign og kraftpriser. Hun har også deltatt i både offentlige utvalg og forskningsprosjekter sammen med myndigheter og andre aktører i kraftmarkedet.

Vanlige privatkunder kjøper strøm fra et omsetningsselskap. Omsetningsselskapene kjøper strømmen på en kraftbørs, og selger den til deg for innkjøpspris, pluss avgifter og et påslag. Når strømprisen din går opp og ned i løpet av døgnet, er det fordi innkjøpsprisen på kraftbørsen går opp og ned. Men hvorfor gjør den det?

<2°C: – Hvordan bestemmes prisene på kraftbørsen?

Mette Bjørndal: – Børsene i Europa er formelt koblet sammen i et auksjonssystem. Det systemet er egentlig bare en algoritme, et dataprogram som samler inn bud på hvor mye strøm som kan handles til ulike priser fra de ulike børsene og hvor mye som kan overføres mellom de ulike prisområdene. Budene er igjen bestemt ut fra tilbudskurver fra ulike kraftprodusenter.

– Skal motvirke sløsing

– «Tilbudskurve»?

– Hvis du er en vannkraftprodusent på Vestlandet, i det vi kaller prisområde NO5, leverer du inn en kurve som sier hvor mye strøm du er villig til å selge til en gitt pris. Er prisen lav, vil produsenten gjerne holde på vannet. Er prisen høy, vil produsenten selge mer. Systemet er laget slik at det skal maksimere det som kalles samfunnsøkonomisk overskudd for alle som deltar i auksjonen. Det skal bidra til at man transporterer strøm fra der det er overskudd til der det er underskudd, og motvirke sløsing. Samtidig er det begrenset kapasitet på hvor mye strøm du kan overføre mellom ulike geografiske områder. Derfor snakker vi om ulike prisområder, der du kan ha ganske forskjellige priser på samme tid, selv om børsene er knyttet sammen.

Hvis du for eksempel er en produsent i NO5, leverer du bare den strømmen du skal i henhold til budkurven du har levert i ditt prisområde, og prisen du får er prisen i NO5. Dersom produksjonen i området vårt er høyere enn forbruket til den prisen, eksporteres det strøm fra NO5 til prisområdene rundt. Er produksjonen lavere, importerer vi strøm til NO5. Men igjen, det kommer an på hvor stor kapasitet vi har i el-nettet til å frakte strøm mellom prisområder.

Kraftprodusentene vil helst produsere kraften så effektivt som mulig, og få mest mulig igjen for den på markedet. Dersom det er vannkraft de produserer, gjelder det altså å få mest mulig verdi for vannet de har tilgjengelig. De har samtidig en masse regelverk de må forholde seg til: Hvor mye vann som kan være i magasinene, hvor stor vannføring i vassdragene, og så videre. Når de selger kraft på børsen, får de prisen som gjelder for sitt prisområde, uansett hvem som ender med å kjøpe kraften.

– Vil produsenten spare vann, kan prisen settes høyt

– Men hva baserer produsentene disse kurvene på?

– På vannverdier. Det koster ikke mye for vannkraftverket å skru opp kranene og produsere litt mer dersom prisen går opp. Men de har en alternativkostnad også: Hvor mye du taper i fremtiden hvis du bruker vannet i dag. Når du produserer vannkraft, tapper du av magasinet ditt. Og du vet ikke nødvendigvis når det blir fylt igjen. Det må de ta hensyn til, og dette er en utrolig viktig del av jobben til vannkraftprodusenter, både for vannkraftprodusentene selv og samfunnet: Å vurdere hva vannet er verdt i dag. Vi vil jo ikke at de selger ut alt, så de ikke har noe mer å selge om 2-3 måneder.

– Så kraftselskapene setter prisen høyere og høyere jo mer de må tappe ut, for å unngå å tappe magasinet så de ikke går tom?

– Hvis høye strømpriser skyldes lite vann i magasinene, så er høye vannverdier en måte å spare vann på, slik at magasinene ikke tømmes. I tillegg kan ikke vannkraftprodusenter kjøre for fullt hele tiden. Det er ikke nok vann til det. De må disponere vannet gjennom året. I Norge regner det gjerne mye på høsten, så fryser det på, og når det smelter, blir det raskt fullt i magasinene igjen. Og blir det for fullt, må du tømme magasinet uten å få solgt strømmen eller selge billig for å gi plass til mer nedbør. I vannrike år kan det gå mange TWh på fjorden i Norge. Og det er stor variasjon og uforutsigbarhet i tilsiget fra år til år.

Derfor må du hele tiden beregne vannverdiene slik at du har akkurat passelig vann tilgjengelig, og det er denne prissettingen som går inn i tilbudskurven. Derfor blir det dyrere strøm når det er lite vann i magasinene.

Høy strømpris i Norge fører ofte til import, men ikke nå

– Men børsene i Europa er koblet sammen, sa du. Og prisene henger sammen også, vi hører jo at vi «importerer» priser fra utlandet?

– Ofte, når vi har sett så høye priser innenlands som vi har nå, importerer vi billigere kraft fra utlandet. Det vi har sett nå nylig, er at prisen er enda høyere i Europa, på grunn av en kombinasjon av høye kull-, gass- og CO₂-priser og lite vind. Da har vi eksportert, selv om prisen er høy hjemme. Men det er altså ikke fordi kraftselskapene pøser ut vann fra magasinene nå, tvert om tror de vannet vil være mye verdt fremover også, vannverdien er høy, og da blir prisene også høye.

I Sør-Norge har det vært liten magasinfylling på starten av høsten. Og vi som bor her, vet jo hvorfor: Været har ikke vært som forventet i det hele tatt. Vi skal tross alt ikke gå lenger tilbake enn til i fjor, da kraftprisen var utrolig lav, under 10 øre per kWh, og likevel gikk det ganske mange TWh rett til sjøs. Og der er jo alltid dilemmaet til kraftprodusentene: Skal de spare kraften, eller selge? Sparer de for mye, risikerer de å måtte sende noe av vannet rett i fjorden, hvis det kommer mye regn. Det taper de mye på.

Statnett får eksportinntektene

– Så kraftprodusentene kan selge strøm til Tyskland hvis prisen er høyere der og tjene mer enn de gjør her hjemme?

– Nei. Kraftprodusenter kan bare selge strøm på den åpne kraftbørsen i det prisområdet de er tilknyttet. Hvis ikke de selger direkte til enkeltkunder, for eksempel kraftkrevende industri.

Hva styrer krafteksporten?

Les vårt intervju med Ellen Skaansar i NVE

– Men noe av kraften blir jo eksportert. Hvem er det som tjener på den?

– Når det er prisforskjeller mellom prisområdene, gir handel mellom prisområdene flaskehalsinntekter. For utenlandskablene deles disse mellom Statnett og systemoperatøren på andre siden av kabelen. De deler overskuddet av handelen mellom seg, enten den går inn eller ut fra Norge. Disse flaskehalsinntektene bidrar til å dekke Statnetts kostnader.

– Men hva skjer om flaskehalsene blir videre? Om vi får flere kabler til utlandet og mellom prisområdene, hva vil skje med strømprisene da?

– Hvis vi øker kapasiteten mellom to prisområder, blir prisene likere i de to områdene. Når kapasiteten ikke binder, er prisen i prinsippet lik. Selv om det i praksis kan være en liten forskjell på grunn av overføringstap.

«Kabelkutt» ødelegger forsyningssikkerheten

– Enn om vi «kutter kablene», som noen snakker om? Hvis vi stanser kraftutveksling mellom Norge og andre land, hva ville det gjort med prisene?

– På kort sikt, alt annet likt, ville nok prisene vært lavere, selv om vi i løpet av dagen i dag, 30. november, både eksporterer til og importerer strøm fra både Danmark, Tyskland og Nederland. Generelt er det vanskelig å si, siden prisen påvirkes av kraftprodusentenes disponering av vannet, og det er rimelig at denne påvirkes av kapasiteten på kablene, i tillegg til temperaturer, ressurssituasjon, og så videre.

Det største problemet med å «kutte kablene» er imidlertid hva vi skulle gjort i år med veldig lite nedbør. Hva hvis tilsiget faller ned mot for eksempel 100 TWh i løpet av et år? Da sliter vi om vi er alene. Det ville krevd større produksjonskapasitet og at vi holder mer vann i magasinene for å sikre oss mot tørre år.

Kraftleverandøren tjener bare på påslaget

– Hva med omsetningsselskapene, eller kraftleverandørene, de som har logoen på strømregningen? Tjener de på de høye strømprisene?

– Vi forbinder gjerne strømprisen med dem. Men de handler altså strømmen på børsen, der de ulike produsentene konkurrerer på selve energien som tilbys, og de tjener først og fremst penger på det faste påslaget. I tillegg til kraftpris og prispåslag betaler vi ulike skatter og avgifter også – elavgift, Enova-avgift, moms og el-sertifikater.

– Men hva er det med alle disse avtalene de tilbyr?

– Omsetningsselskapene opererer gjerne med tre typer kontrakter: Fastpris, spotpris og ulike variable kontrakter. Med fastpris kjøper du kraft til en på forhånd avtalt pris uavhengig av markedsutviklingen. Hensiktsmessig dersom du har stort behov for forutsigbarhet. Spotpriskontrakter følger markedet time for time, med et påslag. Til slutt er det de variable kontraktene, som kan være ulike former for hybridløsninger mellom de to første, eventuelt med maksprisgarantier. Spesielt slike kontrakter ble utsatt for kritikk vinteren som var, da spotprisen jo var veldig lav. Nå er prisen høyere igjen, så nå kan det jo tenkes at mange ville hatt fordel av slike maksprisgarantier.

– Nettselskapets inntekter er regulert

– De tjener altså ikke nødvendigvis mer penger på at strømprisen i markedet er høy?

– Omsetningsselskapene tjener penger på å formidle strømmen videre, for eksempel gjennom påslaget i spotpriskontraktene. Dermed tjener de mer penger dersom du bruker mer strøm. Med tanke på de andre typene kontrakter, kan det innebære stor risiko for dem. Tilbyr du fastpriskontrakter, for eksempel, følger det risiko knyttet til pris og volum. Prisen kan gå i været – og det kan forbruket også. Er det en kald vinter, bruker en husholdning mer strøm enn en mild vinter. Og med fastpris mister man et viktig incentiv til å spare forbruket.

– Men nettselskapene tjener vel også på at det omsettes mer strøm, for de får vel betalt per kilowattime?

– Nei, nettselskapene er regulert med inntektsrammer. Hvis de fakturerer kundene for mer enn inntektsrammen, for eksempel fordi det omsettes mer strøm enn beregnet, så må de betale tilbake til kundene – med renter.

Hvem gjør hva i kraftmarkedet?

I gamle dager kom strømmen fra elektrisitetsverket, og prisen ble vedtatt politisk. I dag handler vi kraft på et marked. Det involverer mange aktører – og ikke alle bruker begrepene helt likt.

Nedenfor får du alfabetisk oversikt over de ulike aktørene i kraftmarkedet, hvem som gjør hva, og hvem som får pengene dine.

Kraftbørsen

Kraftprodusenter selger strømmen sin på børsen, og omsetningsselskaper kjøper strømmen sin derfra før de selger den videre til deg. På børsen varierer prisen time for time. Hvor dyr strømmen blir, avhenger av hvor mye kraftprodusentene er villig til å selge til en gitt pris, og hvor mye strømkunder beregnes å bruke den timen.

Kraftprodusenter

Dette er selskapene som produserer den elektriske strømmen vi bruker, i Norge som oftest i vannkraftverk eller vindkraftverk. Kraftprodusenter selger strømmen sin til kraftbørsen. Kraftselskapene leverer tilbudskurver til kraftbørsen, som sier noe om hvor mye strøm de er villige til å selge til ulike priser. Jo mer vann de har i magasinet, jo mer er de villig til å selge til lav pris. Når det er lite vann i magasinet, må produsenten spare, og da må prisen bli høyere for at de skal være villige til å selge.

Nettselskaper

Dette er selskapene som eier og driver el-nettet, altså ledningene som får strømmen helt ut til sluttbrukeren – deg og meg og næringsliv og industri. Nettselskapene tar seg av å bygge og utvikle nettet, drift av nettet, og ikke minst transporten av kraften fra produsent til forbruker, noe de også tar betalt for. Denne transporten er et naturlig monopol, derfor kan du ikke velge hvilket nettselskap du betaler til.

Likevel er det et visst konkurranseelement i prisen du betaler for nettleien – 60 prosent av den er nemlig bestemt ut fra hvordan nettselskapet gjør det i en målestokk-konkurranse. Hensikten er at ikke alle kostnadene nettselskapet har skal sendes rett til kunden. Da kunne nettselskapet bare latt kostnadene galoppere og krevd en ublu pris av kundene. I stedet beregner NVE et effektivitetstall som sier noe om hvor effektive de er sammenliknet med de andre nettselskapene. Jo mer effektive, jo større inntekter får de.

Omsetningsselskaper

Dette er selskapene som har logoen sin på strømregningen din. Disse kjøper strømmen på kraftbørsen, og selger den videre til sluttbrukere. Omsetningsselskap kan du velge fritt, og bytte mellom, og de opererer med forskjellige typer avtaler, så prisene kan variere stort. Noen av dem har fått kritikk for å operere med uoversiktlige og kompliserte avtaler, eller for å endre vilkår underveis i avtaleperioder.

Statnett

Statnett eier og driver transmisjonsnettet. Men de er også systemansvarlig. Det betyr at de skal balansere tilbud og etterspørsel på kort og lang sikt. På kort sikt må de balansere mengden kraft som produseres og det som forbrukes til enhver tid. Har du ikke balanse får du utkoblinger: Såkalte brownouts eller blackouts. Statnett passer kontinuerlig på at det ikke skjer. Blir det fall i frekvensen, får de kraftprodusentene til å lage mer kraft. Blir det for høyt, må noen turbiner slås av.

Statnett passer også på kapasitetsbegrensningene i nettet. Her er strømnettet veldig annerledes enn mange andre typer infrastrukturer. Blir det for mange biler på veien, blir det kø – men veien tar ikke skade av det. Med strømnettet, derimot, kan overbelastning fysisk skade nettet.

Prisområder

Det produseres strøm over hele landet, og produksjonen og kapasiteten i magasinene kan variere fra landsdel til landsdel. Men om det er tørke og liten produksjon i en del av landet, er det ikke bare å skru opp produksjonen i en annen del. Det er flaskehalser mellom ulike deler av landet som begrenser overføringskapasiteten. Derfor har man delt landet inn i fem ulike prisområder, etter hvor disse flaskehalsene er. Derfor kan prisen variere stort fra landsdel til landsdel – eller prisområde til prisområde.