Fjellså har tatt doktorgrad på fleksibilitet hos strømforbrukere: Altså hvor stor evne forbrukere har til å justere forbruket. Statistisk sentralbyrå har vist at husholdninger med lav inntekt er de som i størst grad rammes økonomisk av økende strømpriser. De med høyest inntekt, derimot, er de som kutter mest når prisen går opp. Fjellså har gjort dybdeintervjuer med folk fra ulike husstander, og går i dybden på hvorfor det er slik. Og stikkordet er fleksibilitet.

<2°C: – Hvor fleksibelt er egentlig strømforbruket til privatkunder?

Vi snakker med

Ingvild Firman Fjellså er forsker ved NORCE

Ingvild Firman Fjellså: – Det korte svaret, ut fra min forskning: Ikke så veldig. Men, det er variasjon mellom forbrukere. Det vi kan si, er at ressurssterke forbrukergrupper har større potensiale til å være fleksible enn mindre ressurssterke forbrukergrupper. Og vi ser at det er forskjeller når det kommer til å være fleksibel på kort og lang sikt. Langvarig endring er generelt vanskeligere for folk å gå med på enn midlertidig endring i en unntakssituasjon. For de forbrukergruppene som har minimalt med rom til å redusere i forbruk, kan valget bli brutalt: For eksempel å måtte velge mellom mat på bordet og varme i huset.

Det er litt av det som det er mulig å kritisere dagens system for: Du lager et system for en veldig stor gruppe, og tenker at den skal favne alle. Men så er det kun et visst segment i befolkningen som responderer i tråd med forventningene. Et typisk eksempel her er hvordan det slår ulikt ut i forskjellige befolkningsgrupper når prisene går opp. Noen har råd til å betale mer for strømmen, mens andre får store problemer.  

Vanskelig når kutt i strømbruken krever merarbeid

– Hvor kniper det spesielt for de du har snakket med?

– Det sitter langt inne å endre på forbruk som forstyrrer flyten i hverdagen og gir mye merarbeid. Folk opplever at det er vanskelig å endre forbruket som er knyttet til måltider, personlig hygiene, «grunnvarme» i boligen, samt apparater som er plugget i stikkontakten 24 timer i døgnet. Som kjøleskap, fryser eller nettverksruter.

Det er noe annet med såkalt luksusforbruk eller overforbruk. Da er det rom for å redusere eller flytte forbruk uten at det går ut over livskvaliteten og helsa. Men, dersom forbruket er på et minimum, går det ut over basale behov hvis man skal redusere ytterligere. Hvis endringen av forbruk skal skje uten at det er en stor reduksjon i komfort eller omlegging av hverdagsrutiner, må det nesten skje via energieffektiviseringstiltak, smarthusteknologi eller andre større investeringer. Da er det en forutsetning at man blant annet har råd til å ta kostnaden, eier egen bolig, og at man vet hva som finnes på markedet.

Dette er jo ikke tilfellet for alle strømforbrukere. Å manuelt flytte rundt på forbruk til å treffe tidspunktene hvor det er mest prisgunstig krever innsats og logistikk. Den jobben har en kostnad. For noen forbrukergrupper vil det være nærmest umulig å være særlig fleksibel med strømforbruket. Og det kan variere gjennom ulike faser av livet.

Livsfaser påvirker også strømforbruket

– Hvorfor?

– Fordi en del forbruksmønstre er knyttet til bestemte livsfaser og livssituasjon. Har du småbarn som kryper rundt på gulvet, er det for eksempel ikke forsvarlig å senke temperaturen inne for mye. Ja, man kan kle på seg, men det er ikke alle som kan det heller. Du har eldre folk, som sitter mye i ro, der det raskt går ut over komfort, helsen og livskvalitet hvis de har det for kaldt. Det er også en del folk som leier som ikke har så mye påvirkning med tanke på hvor energieffektiv boligen er. Det kan også bli en daglig kamp å få med hele husstanden på fleksibelt strømforbruk hvis man er i mindretall om å være opptatt av strømforbruket og pris.

Så alt i alt, det er store forskjeller på hvor mye rom du har til å være fleksibel. Det vil typisk være sånn at jo flere energikrevende teknologier og apparater du besitter, jo større hus du har og jo høyere forbruk du har, dess større potensiale har du for å være fleksibel. I tillegg har vi samfunnsstrukturer som forsterker og opprettholder disse forbruksmønstrene som gjør det utfordrende å være fleksibel.

– Hva mener du da?

– Når du sover, spiser og jobber, når skoler, kontorer og butikker er åpne, når noe skjer i samfunnet. Det som skjer i samfunnet, følger en rytme og er gjerne låst til bestemte tidspunkter. Energiforbruket følger rytmen. Lav inntekt betyr gjerne lavt forbruk. Men det betyr også i mange tilfeller at du har mindre rom for å være fleksibel. Og at støtteordningene, som skal bidra til at du får senket forbruket ditt gjennom investeringer i boligen, er mindre tilgjengelige.

Et viktig ord: Fleksibilitetskapital

– Mener da du økonomiske støtteordninger? At du investerer i en smart bereder eller balansert ventilasjon, som kvalifiserer til Enova-støtte, sånt kan jo i utgangspunktet alle få?

– Tanken er at en liten dult eller gulrot til forbrukere som har mulighet, skal gjøre det. Men det slår ut skjevt. Fordi det krever at forbrukeren har både penger og kompetanse til å vite hva som finnes og hvordan det brukes. Så da har du noen som har tilgang på disse støtteordningene, mens andre faller utenfor. Da må de selv være den fleksible ressursen i hjemmet ved å manuelt styre forbruket. Så å snakke om at slike insentiver eller støtteordninger er like for alle og dermed rettferdige? Den går jeg ikke helt med på.

Det er helt fint at man har folk som går i forkant, og at man skal gi støtte også til at produkter skal bli modne for et bredere marked. Men da ser du de samme tendensene som er blitt kritisert i elbil-politikken: Det er de som har god råd, som får de største subsidiene. Ja, det er lurt å være rik og frisk. Eller i dette tilfellet, ha høy fleksibilitetskapital: At du ikke bare har råd til å gjøre tiltakene, men forstår hvordan de henger sammen med forbruket, hva som er fornuftig for akkurat deg å gjøre, og at du har mulighet til å gjøre noe med det.

– Du må ha overskudd, ikke bare av penger, men tid, kunnskap og ressurser også?

– Nettopp. Hvis du har kjøpt en dyr varmepumpe, men ikke forstår hvordan du kan bruke den og ikke har tid til å lese manualen – da er det jo ingen hjelp i den. Jo høyere fleksibilitetskapital, jo flere alternativer har du til å være fleksibel.

Et annet viktig ord: Fleksibilitetsarbeid

– Du snakker også om fleksibilitetsarbeid, hva menes med det?

– Det er den arbeidsinnsatsen som kreves av den enkelte for å få til mer fleksibelt forbruk. Og dette henger sammen med fleksibilitetskapital og mulighetene man har tilgjengelig. For som nevnt, et alternativ er at du flytter manuelt rundt på ting – at du er den fleksible ressursen i ditt eget hjem. At du skrur ned varmen når du lager middag, eller mer ekstremt, står opp om natten for å vaske klær. Et annet alternativ er at du delegerer bort jobben til smarthusteknologi: Dingser som styrer strømbruken i huset etter strømprisen, for eksempel.

Men uansett må du ha tid, overskudd og ressurser til å investere, sette opp og følge opp. Jo mer vi som samfunn legger opp til at forbrukere skal være fleksible, jo mer arbeid og ansvar legger man over på forbrukere. For det krever rett og slett tid og ressurser å effektivisere strømforbruket sitt. Og det er vanskelig for mange å få det til å gå opp i en travel hverdag, der vi allerede har lite fritid. Vi har arbeidstid, mange har familier å ivareta, vi skal gjøre husarbeid, og så kommer dette i tillegg. Ikke alle har mulighet til å kjøpe seg fri heller. I tillegg krever det vanskelige avveininger: Skal du for eksempel sette vaskemaskinen til å kjøre midt på natten? Det gir mening etter prissignalene på strøm, men spør du brannvesenet og forsikringsselskapet sier de at du ikke bør gjøre det.

Skeptisk til individualisering av ansvar

– Er det litt som når klimapsykolog Thea Gregersen sier, at vi legger for mye ansvar på individet i å løse klimakrisen?

– Jeg er i alle fall kritisk til denne individualiseringen av det som er et felles problem, når vi er så avhengige av strøm i samfunnet vårt. Jeg tror vi får en utfordring hvis vi skal gjøre det til hver og en sitt ansvar å være fleksibel. Vi har veldig ulike forutsetninger for det. Goder og byrder er skjevfordelt i samfunnet vårt. Da blir det for enkelt å snakke om at vi tilbyr Enova-støtte hvis du bare tar deg råd til å kjøpe teknologien. Fordi mye må ligge til rette før det kan skje.

Dette handler ikke først og fremst om samvittighet. Den store barrieren er ikke om du har lyst. Den handler om hvorvidt du har mulighet til å kutte strømbruken akkurat her og nå. Vi bruker jo sjelden strøm for gøy. Det er til å lage mat, vaske seg, varme huset, vi snakker om primære behov. Problemet er at det virker nesten som om vi har basert insentivene på at folk ikke har lyst. At vi må skru litt til for å få dem til å endre adferd. Men da er det mange som får lide av ulempene helt uforskyldt.

Hvordan får vi alle med?

– Men så har vi jo også luksusforbruk? Eller i alle fall forbruk som det koster oss mindre å kutte ut? Det er noen boblebad som ikke trenger å varmes opp? Noen oppkjørsler som kan stå uten varmekabler på og så videre?

– Men da må du insentivere mer mot den typen forbruk. Mot det som faktisk har med vilje heller enn evne å gjøre. En god begynnelse er å erkjenne at det er store, individuelle forskjeller i forbruksmønstrene våre, og fleksibiliteten vår. Og innrette tiltak som er mer målrettet mot dem: Kan vi lage ulike ordninger for ulike forbrukergrupper? Kan man legge til rette for kutt også for leietakere, kan de få støtte til å energieffektivisere? Kan vi ha flere behovsprøvde ordninger for folk i ulike livssituasjoner, folk med midlertidig bopel, studenter, pensjonister? Vi ser jo at kampanjer for varmepumper i ulike byer – der man kan søke om ekstrastøtte – har hatt effekt.

Eller skal vi tenke større og se på samfunnsstrukturene som fremmer forbruk og høye strømtopper? Kanskje vi kan på overordnet nivå endre litt på organiseringen av hvordan vil lever, jobber og bor. På en måte som er mer forenelig med redusert forbruk og mindre utslipp.

Rasjonelt og rasjonelt

– Men støtter du teknologi blir den dyrere, var det noen som sa forleden?

– Jeg registrerer at det er en debatt, men det er vanskelig å si noe mer om det. Det forskningen imidlertid helt klart viser, er jo at når du legger til rette for klimavennlige valg, er det lettere for forbrukere å gjøre dem. I dag betaler fellesskapet inn til Enova-ordningen, som foregangsfigurene får støtte fra til å prøve ut ny teknologi. Kritikken går ikke på at vi skal fjerne den, men at vi trenger støtteordninger også som kan få fart på energieffektiviseringen i bredere grupper i befolkningen.

Skal markedsløsningen fungere optimalt, må folk respondere på prissignaler. Opptre økonomisk rasjonelt. Men det er forskjell på markedsteori og praksis. Vi er jo rasjonelle ut fra vår egen oppfatning av situasjonen: mange vil heller lage varm mat til familien enn å spare til å etterisolere huset om ti år. Folk handler ut fra det som er mest fornuftig i sin situasjon. Det lureste og mest rasjonelle er selvfølgelig å alltid være rik og frisk. Men den løsningen er ikke tilgjengelig for alle.