Når vi vet så mye som vi gjør, hvorfor gjør vi ikke mer for å hindre det vi vet holder på å skje? Hvorfor fortsetter vi å velge å ødelegge klimaet? Vi spør Thea Gregersen, som er i ferd med å avlegge doktorgrad i klimapsykologi.

Ekspertintervjuet

Thea Gregersen er forsker ved NORCE

Thea Gregersen: – Først vil jeg begynne med å si at vi ikke kan legge alt ansvaret over på oss som individer. Når vi tenker oss om, har vi faktisk bygd opp samfunnet slik at vi ikke alltid skal måtte huske på alt vi bør gjøre, at vi hele tiden utsettes for situasjoner der vi må ta kalkulerte, rasjonelle valg for at det ikke skal gå galt med oss.

Samtidig er det nettopp individet vi er opptatt av i psykologien. Og derfor får også miljøpsykologien kritikk for akkurat det – at vi legger for mye vekt på individet. Klimaendringene handler selvsagt også om strukturer i samfunnet, om lover og regler og andre barrierer. Det å dytte ansvaret kun over på individet kan faktisk være en strategi for dem som ikke ønsker endring, men tjener kortsiktig på å opprettholde status quo.

Forbrukerne får ansvaret

<2°C: – Hvordan da?

Les <2°C-magasinet

Dette intervjuet ble gjort i forbindelse med vårt nye <2°C-magasin, som gir oversikt over klimaproblemet og løsningene på det. Alle kan laste ned og lese magasinet på nett, lærere kan også bestille gratis klassesett så langt opplaget rekker.

Les/last ned magasinet

Lærer? Bestill klassesett

– For eksempel når lobbyister hevder at olje- og gassbransjen bare leverer varer som er etterspurt: «Det er dere forbrukere som øker etterspørselen og sløser med energi. Skal vi endre på hvor mye olje vi henter opp, må dere først endre vanene deres». Altså legges ansvaret over på forbrukeren, eller individet. Når klimapsykologien snakker om hva som ligger bak individuelle valg, må vi passe på at vi ikke kun er med på å «tale den saken».

Det er litt som debatten før røykeloven: I starten handlet samtalen mye om folks frihet til å ta egne valg: Ja, nå vet vi at røyking er farlig, men da får folk slutte, da. Det er ikke tobakksbransjen som skaper etterspørselen. Men så kom røykeloven, høyere avgifter på tobakk og forbud mot tobakksreklame. Og nå er det nesten ingen som røyker lenger. Så det nytter å gjøre noe med de strukturelle barrierene.

Det er også en parallell til kvinnebevegelsen: Da man fant ut at kvinner også kunne ha en verdi utenfor hjemmet, var det jo mange menn og kvinner som var med på den ideen. Men man klarer ikke endre vaner og verdensbilder på et blunk. Så i stedet for å vente på at alle skulle ta innover seg ideen og selv huske på, for eksempel å ikke diskriminere kvinner i arbeidslivet, dyttet man det opp på et politisk nivå. Man innførte likestillingslover og retningslinjer, slik at man ikke lenger hadde annet valg enn å anerkjenne kvinners rettigheter.

– Grenser for hva vi kan oppnå med gode intensjoner alene

– Så hvis vi endrer samfunnsstrukturer, kan vi endre hvordan vi tenker?

– Vi kan i alle fall ikke bare se på psykologiske barrierer, vi må også anerkjenne de eksterne kreftene vi står overfor. Enten det er big business som ikke ønsker endring, og dytter ansvaret over på deg og meg, eller strukturelle og politiske barrierer som står i veien. Det hjelper ikke om du vil kjøre mer kollektivt dersom det ikke går busser eller å ønske å isolere leiligheten om du ikke har råd. Det hjelper ikke å finne ut at du vil prøve å være veganer hvis det er kjøtt i alt de selger i kantinen. Det er grenser for hva vi kan oppnå med gode intensjoner alene.

Det finnes også mange strukturer som hjelper oss å gjøre det vi ikke nødvendigvis har lyst til i øyeblikket, men vet er nødvendig for å få det samfunnet vi ønsker å leve i. For eksempel: Fordi vi ikke alltid greier å holde hodet kaldt når noen gjør noe galt, har vi bygget opp et strukturert og rigid rettssystem. Jeg synes ikke det ville vært noe oppsiktsvekkende om vi da bygget strukturer som hindret oss i å endre klimaet så mye at vi ødelegger fremtiden for mye av livet på planeten.

Ikke mangel på informasjon som er problemet

– OK, men er det noen mykere måte vi kan endre tankesettet vårt på også? Kan vi snakke om klima på en annen måte, for eksempel?

– Ja, helst burde man forsøke å løse de psykologiske barrierene i tillegg til de strukturelle, men det kan også være komplisert.

– Hvordan da?

– I starten tenkte man ofte det var mangel på informasjon om klimatrusselen som var det avgjørende. Det viste seg generelt sett å ikke være tilfelle.

Utfordringen er heller at ulike individer og ulike grupper forholder seg og reagerer på informasjonen ulikt. Og de som er skeptiske, lite bekymret og ikke ønsker klimahandling, er ofte de som kjenner på at foreslåtte klimatiltak utgjør en spesifikk trussel mot livsstilen deres og det de bryr seg om, for eksempel at tiltakene vil redusere deres individuelle frihet. Typisk har det vært de som er politisk lenger til høyre som er mindre bekymret for klimaendringene.

Kognitiv dissonans

– Men om det ikke har noe med mangel på informasjon, så har det vel med det som kalles «kriseforståelse» å gjøre? De hører det samme som andre, men bare blir ikke veldig bekymret?

– Ja, for dem som opplever det slik, er gjerne klimatrusselen lavt prioritert sammenliknet med mye annet. Det er jo en måte å unnslippe den kognitive dissonansen på – klimatrusselen er alvorlig, likevel velger jeg å leve slik – hvis du nedprioriterer klimatrusselen. Det kan nok alle kjenne seg litt igjen i. Likevel er det noen som har et verdensbilde eller en ideologi som de kan oppleve at passer spesielt dårlig med klimaendringene og alle endringene de fører til. For eksempel er generelt ikke de politisk konservative så glade i endring, de kan føle på at endring er noe negativt i seg selv, mens liberale ofte er mer positive til utvikling og endring.

– Klimaendringene er jo endring, da. Så de burde jo være mot dem.

– Ja, det er jo ikke sånn at de konservative har lyst på mer ekstremvær. Vi kan kanskje være flinkere til nettopp å understreke at klimaendringene i seg selv vil føre til endringer – enten vi vil det eller ikke. Men klimaendringene som fenomen kan føles fjernt, mens klimatiltakene er her og nå. Og det er jo tiltakene, og endringene de kan føre til, de er skeptiske til. Eller bare måten tiltakene de presenteres på. Klimatiltak fremstår ofte som om de passer bedre inn i en type livsstil man forbinder med grønne partier og deler av venstresiden. Det er en utfordring.

– Tilpass budskapet til mottakerens verdensbilde

– Ja, den ser jeg. Den syklende urbane eliten som bruker mandelmelk i kaffen sin. Men hensikten med tiltakene er jo å redde kloden for alle? Hvordan kan vi løse det?

– En type strategi er å formulere tiltakene så de passer bedre med ulike verdensbilder. Noen konservative republikanere i USA har for eksempel forsøkt å selge inn grønn energi som positivt fordi det gir deg større valgfrihet: Dette er din strøm, så du får bestemme hvordan den skal lages. Ikke staten. Eller at flere strømleverandører gir større valgfrihet. Andre måter å selge det inn på, er å konsentrere seg om de mulighetene som finnes i de grønne næringene: Oljen går vi tom for uansett, da er det fint med flere bein å stå på, ved å bygge nye bransjer. Tanken er å reformulere tiltakene så vi ikke ekskluderer noen grupper mennesker som ikke deler verdensbildet til de du nevnte.

Dette har også en parallell i måten vi fremstiller trusselbildet på. Her er det noe interessant forskning som viser at måten vi formidler informasjonen på, blir mottatt ulikt avhengig av hvilket grunnsyn man har. Dersom man i beskrivelsen av trusselen bruker sterke uttrykk som «katastrofale» eller «alvorlige» klimaendringer, har det en tendens til å utløse trang til handling hos de som allerede er bekymret. Altså typisk folk på venstresiden. Men det har en tendens til å ha den motsatte effekten hos dem som er skeptiske til klimatiltak, dersom du kjører på med for mange slike adjektiver. Det blir en «pushback»-effekt, de går fra å være skeptiske til å bli mer steile.

Psykologisk reaktans: Høyere volum gir mer skepsis

– Er det fordi de føler at «nå overdriver de igjen»?

– Ja, eller de misliker å føle seg presset til å gjøre noe. Helt spesifikt heter det psykologisk reaktans. Hvis du møter skepsisen med å skru opp volumet, får de bare avsmak. Da er det «bare skremselspropaganda». En bedre løsning er å møte de du snakker med på verdier de setter høyt, men det er vanskelig å finne ett argument som passer på alle mennesker.

– Men når vi må henvende oss til alle, hva kan vi gjøre da?

– Hovedmålet bør være å støte færrest mulig bort med budskapet. Jeg kan bruke den pushback-effekten jeg snakket om som et eksempel. De som allerede er bekymret for klimaendringene, kan bli mer tilbøyelige til handling hvis man bruker sterke adjektiver, mens de som er skeptiske, blir mindre tilbøyelige til handling. Dersom vi da dropper adjektivene i kommunikasjonen som må gå bredt, men lager målrettete kampanjer med sterke adjektiver mot spesifikke grupper, kan du kanskje få sporet flere an, uten å samtidig støte noen fra deg.

Når det er sagt, er det viktig ikke å bagatellisere heller. Årsaken til at mange unge er sinte og frustrerte og stresset, er at de føler mange voksne, og spesielt politikere, bagatelliserer klimaendringene og ikke validerer den legitime frykten de føler. Men det er forskjell på å bagatellisere og å droppe de kraftigste adjektivene.

Hva hvis du føler deg maktesløs?

– Nå har vi snakket om strukturelle barrierer og at vi ikke skal tvinge ansvaret over på individer. Men hva med de som vil gjøre noe, men føler seg maktesløse?

– En viktig grunn til at folk ikke endrer livsstil, er at man føler at «lille meg har ingen påvirkning». Da kunne vi være flinkere til å peke på hva alle andre gjør: Det er ikke bare du som vil handle. Hvis du trenger å se det tydeligere: Meld deg inn i en organisasjon, engasjer deg, bli med i Bærekraftige liv, da ser du tydeligere resultatene av å trekke i flokk.

Samtidig skal man være forsiktig med å tenke at jeg gjør jo nok. For eksempel: Jeg er så flink til å resirkulere, eller jeg har kompost hjemme. Mye av dette er symbolsk adferd – man gjør én liten ting, så er man fornøyd med seg selv. Vi må også huske på at elbil fører til større utslipp enn ingen bil. Og at å droppe shoppingen en gang i blant er bedre enn å kjøpe enda en bærekraftig t-skjorte.

Vi kan også huske på at vi kan påvirke positivt i ulike roller, ikke kun som forbruker. Vi kan også være rollemodeller, for familie, venner, kollegaer, naboer, til og med følgere på sosiale medier, hvis vi har det. Hvis vi viser frem at vi tar mer bærekraftige valg, og samtidig får gode liv, kan vi få flere med oss. I tillegg kan vi bidra ved å stemme på partier som tar klimaet på alvor, støtte organisasjoner med fokus på klima og miljø og delta i klimaprotester.