Det positive først: På 27 av 40 indikatorer for klimaomstilling som forskerne har vurdert i rapporten «State of Climate Action 2022», går utviklingen tross alt i riktig retning.

På seks av indikatorene er tempoet lovende, men ikke høyt nok, mens på 21 indikatorer er tempoet langt under det som trengs for å være på sporet av å begrense global oppvarming til 1,5 grader over førindustriell tid. På fem indikatorer går utviklingen i feil retning, mens på de resterende åtte er datagrunnlaget for svakt til å gjøre en vurdering.

Rapporten er utarbeidet av en rekke forsknings- og analyseinstitutter i samarbeid. Den bør gi nok å tygge på for toppolitikerne og forhandlerne som skal møtes til klimatoppmøtet COP27 i egyptiske Sharm El-Sheik i november. Dersom klimaløftene for 2030 som landene har gitt til nå, blir innfridd, styrer verden mot 2,4–2,8 grader oppvarming.

– Jeg er spesielt bekymret for at avskoging er langt unna å være på sporet. Skoger lagrer store mengder karbon, og hvis det slippes ut i løpet av det neste tiåret, vil det spise opp en temmelig stor del av budsjettet vi har igjen til en 1,5-gradersfremtid. Og når du først taper skog, kan det ta lang tid å restaurere den, sier forsker Sophie Boehm ved Systems Change Lab, World Resources Institute.

Indikatorer som utbygging av fornybar energi og elektrifisering av transport og industri, får mye oppmerksomhet i dekningen av klimaomstilling. Nedenfor tar vi for oss tre av sektorene som ikke er like mye fremme – finans, skog og arealbruk og teknologiske metoder for karbonfjerning.

Lyspunktene

Men først: Dette er de seks indikatorene hvor utviklingen er mest positiv målt mot hvor de bør være i 2030, ifølge rapporten.

Finans: Ingen offentlige penger til fossil energi i 2030

Rapporten måler fremdrift av finansieringen av klimaomstillingen med seks indikatorer (se figur). På samtlige går utviklingen altfor sakte.

Det ble investert 640 milliarder dollar i klimatiltak i 2020 (inkluderer både offentlige og private penger). Beløpet øker – med snaut 40 milliarder dollar per år i perioden 2015–20. Frem mot 2030 må det årlige beløpet mer enn åttedobles til 5,2 billioner dollar per år.

En annen av de seks indikatorene er offentlig finansiering av fossil energi, som var på 690 milliarder dollar i 2020. 375 milliarder var subsidier til produksjon og forbruk, mens 62 milliarder var finansiering av fossile energiprosjekter fra multilaterale utviklingsbanker.

Offentlig pengebruk på fossil energi må rett og slett opphøre innen 2030. G7-landene og internasjonale finansinstitusjoner må klare det innen 2025. Fossil-subsidier falt mye under koronapandemien, men det er tegn til at de har økt igjen i 2021–22.

«Utfasing av offentlig finansiering av fossil energi kan redusere en viktig driver for klimakrisen og samtidig frigjøre penger til mer investering i klimaløsninger som ren energi,» påpeker rapporten.

Skog og arealbruk: Billige utslippskutt

Det må handles umiddelbart for å beskytte verdens naturlige karbonlagre og -sluk i skog og øvrige arealer. Samtidig må vi øke anstrengelsene for å restaurere og forvalte disse økosystemene på en bærekraftig måte, slår rapporten fast.

Tiltak for skog, myr, våtmarksområder og gressletter kan fjerne utslipp på 4,2–7,3 milliarder tonn CO₂-ekvivalenter (CO₂e) per år fra 2020 til 2050, ifølge rapporten. En stor fordel er at disse tiltakene har en relativ lav pris – under 100 dollar per tonn. Tiltak som koster mindre enn 20 dollar per tonn CO₂e kan levere 30–50 prosent av utslippskuttene i sektoren.

Rapporten måler fremdrift på seks indikatorer innen denne sektoren (se figur). For tre av disse mangler imidlertid gode data.

Forskningssjef Kelly Levin ved Bezos Earth Fund er i likhet med Sophie Boehm spesielt opptatt av at verden må få bukt med avskogingen. Å stoppe avskoging, ødeleggelse av myrområder og tap av mangrover sørger for over halvparten av utslippskuttene i denne sektoren.

– Hvis det er utfordrende å klare 1,5-gradersmålet nå, blir det fullstendig umulig når man gradvis svekker karbonslukene, som de dyrebare skogene våre, sier Levin.

Avskogingen må reduseres fra 5,7 millioner hektar (Mha) i 2021 til 1,9 Mha i 2030. I 2050 må avskogingen være nær null (0,31 Mha).

Avskogingen i 2021 – der skog ble fjernet og arealet brukt til andre formål – medførte utslipp på 3,3 milliarder tonn CO₂-ekvivalenter.

Siden 2015 har over halvparten av all avskoging skjedd i tre land, Brasil, Indonesia og Den demokratiske republikken Kongo. Indonesia har klart å redusere avskogingen siden 2017, mens trenden går motsatt vei i de to andre landene.

Figuren under viser potensialet for utslippskutt med ulike virkemidler innen skog og arealbruk fra 2020 til 2050.

Karbonfjerning: Storskala neste?

Fjerning av karbon fra atmosfæren i stor skala vil være nødvendig for å kunne klare Paris-målet om å begrense oppvarmingen til 1,5 grader. Dette inkluderer både naturlige eller areal-baserte metoder (som skogplanting, lagring i jordsmonn, lagring av biomasse) og mer teknologiske løsninger som direkte fangst av CO₂ fra luften med lagring (DACCS) og mineralisering, der knust kalkstein fordeles over jordens overflate for å øke bindingen av CO₂. De sistnevnte kalles ofte negative utslippsteknologier.

Hvor mye karbon som vil måtte fjernes med de teknologiske løsningene, varierer betydelig i ulike scenarioer fra FNs klimapanel – fra 1 til 14 milliarder tonn CO₂ i 2050. Nivået avhenger direkte av hvor mye utslipp verden klarer å kutte i de neste få tiårene. Raskere utslippskutt kan bidra til å redusere vår avhengighet av teknologier for karbonfjerning, slår rapporten fast.

I dag er dimensjonene små for de mer teknologiske metodene for karbonfjerning: Under 1 million tonn CO₂ per år tas ut av atmosfæren med disse metodene. Målet rapporten setter, er 75 millioner tonn i 2030.

Det ser ut som en voldsom oppskalering, men rapporten påpeker at både offentlige og private investeringer i teknologier er på vei oppover. De første prosjektene i stor skala vil komme i drift i løpet av de neste årene. Mulighetene er til stede for svært rask (eksponentiell) vekst, ifølge rapporten.

Mer komplekst å takle klimakrisen

State of Climate Action 2022 gjør det klart at verken internasjonale avtaler eller nasjonale forpliktelser har satt i gang endringer i stor nok skala til å skape den grunnleggende omstillingen som kreves for 1,5 grader.

«Samtidig er det blitt mer komplekst å takle klimakrisen enn det var for et år siden,» konkluderer rapporten med henvisning til Russlands invasjon av Ukraina.

Slik ser totalbildet av de 40 indikatorene ut. Figuren viser både hvor stor akselerasjon som må til på hver indikator, og potensialet for eksponentiell vekst.

Vi står ved et veiskille, skriver forskerne: Land kan innse at en nullutslippsfremtid også bringer med seg energiuavhengighet og økonomisk vekst. Men resultatet kan også bli at fossil energi styrker sin posisjon og tiltrekker seg mer investeringer, noe som vil skape et enda større gap enn i dag mellom utslippsnivået og en utvikling forenlig med 1,5 grader.