Mens miljøpartiene på Stortinget feirer elektrifisering av Utsirahøyden som en kjempeseier, går debatten om elektrifisering høyt i miljøbevegelsen. Enkelte går så langt i å svartmale elektrifisering som klimatiltak at de inngår noen mildt sagt underlige allianser: Både oljeindustri, Fremskrittspartiet og kvote-økonomer blir naturlige støttespillere.

Mens miljøstiftelsen Zero har stått i første rekke for å vinne gjennom med krav om elektrifisering av oljefeltene på Utsirahøyden, og Natur og Ungdom jubler over avgjørelsen, har Naturvernforbundet et landsmøtevedtak imot elektrifisering som klimatiltak. Slikt blir det debatt av – de siste dagene både på Facebook og i diverse blogginnlegg.

Men debatten blir fort komplisert, fordi man egentlig diskuterer tre spørsmål på en gang: For det første om elektrifisering reelt sett er et klimatiltak – altså om det vil ha positiv effekt for klimaet. For det andre et spørsmål om miljøbevegelsens strategi: Bør man gå inn på «nest beste» løsninger som elektrifisering, eller bør man holde seg ren og rank ved utelukkende å kreve stopp i utbygging av nye oljefelt? For det tredje kommer spørsmålet om elektrifisering – hvis det er et klimatiltak – likevel bør begrenses av hensyn til de naturinngrepene det vil medføre å bygge ut kraftlinjer og fornybar energi.

Det er de potensielle naturinngrepene Lars Haltbrekken legger størst vekt på når han begrunner Naturvernforbundets motstand mot elektrifisering. Dermed plasserer han Utsira-spørsmålet inn i den kjente diskusjonen om vindkraft og kraftlinjer som har rullet og gått i miljøbevegelsen i mange år allerede – en diskusjon som ikke har noen fasit, men som handler om vektlegging og prioriteringer. Jeg skal la den ligge her.

Det som er langt mer overraskende med diskusjonen om Utsira, er nemlig hvordan mange elektrifiserings-motstandere kaster seg inn i de to andre debattene – om klimaeffekten av elektrifisering og miljøbevegelsens oljestrategi – tilsynelatende uten tanke på konsekvensene av argumentene de bruker, og alliansene de inngår.

Ingen klimaeffekt?

De som argumenterer for at elektrifisering ikke vil ha noen klimaeffekt, viser gjerne til at gassen som ikke vil brennes hvis plattformene drives med kraft fra land, uansett vil selges og brukes et annet sted.

Jeg har lenge prøvd å forstå hvordan folk på ramme alvor kan argumentere på denne måten, men har foreløpig ikke lykkes. Dette er jo et argument som kan brukes om absolutt alle klimatiltak: Lar du bilen stå for å sykle i stedet? Spiller ingen rolle – bensinen du sparer vil bare bli solgt til noen andre. Etterisolerer du huset ditt? Dropp det – strømselskapet finner uansett en annen kjøper av strømmen du sparer. Lar du være å fly på ferie? Flyet går uansett!

Poenget i alle disse eksemplene – som de fleste miljøvernere utmerket godt vet – er at redusert etterspørsel over tid også vil redusere produksjonen. Hvis folk kjører stadig mindre bil, går salget av bensin ned, og dermed også produksjonen. Hvis vi flyr stadig mindre, vil flyselskapene etter hvert måtte legge ned ruter.

Det er en gåte for meg hvorfor mange oppegående miljøvernere tror at akkurat bruk av gass fungerer på en annen måte. Hvis oljeplattformene i Nordsjøen slutter å bruke gass, vil forbruket av gass gå ned. På sikt må vi tro at det også vil føre til redusert produksjon, akkurat som å legge ned et kullkraftverk på sikt vil føre til redusert produksjon av kull. Hvis man setter opp mer detaljerte regnestykker kan man alltids klare å vise at denne effekten er usikker, men nøyaktig de samme regnestykkene kan settes opp for ethvert annet klimatiltak. Vi kommer ikke videre på den måten.

Kvotealliansen

I den politiske debatten er det så vidt jeg kan se bare Fremskrittspartiets Oskar Grimstad som aktivt argumenterer for at elektrifisering ikke har klimaeffekt. Men det er også en annen gruppe man kan stole på når det gjelder å være motstandere av denne typen klimatiltak: Samfunnsøkonomer med overdreven tiltro til kvotehandel.

Økonomer som Michael Hoel og Torstein Bye er prinsipielle motstandere av tiltak for å kutte klimagassutslipp i sektorer som omfattes av EUs kvotemarked, siden de mener at det utelukkende er kvotemarkedet som bør styre hvor utslippsreduksjoner skjer. At kvotemarkedet er politisk skapt og styrt, og at framtidige tildelinger av kvoter vil avhenge av hvilke utslippskilder man tillater å bygge ut i dag, tar de lite hensyn til. For dem er ethvert mål om at Norge skal redusere sine utslipp på hjemmebane bortkastede penger, så lenge man kan kjøpe seg til de samme utslippskuttene billigere i utlandet.

Miljøbevegelsen har historisk sett vært av motsatt oppfatning. Det har vært bred enighet blant norske miljøorganisasjoner om at det trengs egne mål for å kutte Norges nasjonale klimagassutslipp – både for å komme i gang med den nødvendige klima-omstillingen, og for å vise resten av verden at rike land som Norge tar ansvar for sine egne utslipp. Derfor var det en seier for miljøbevegelsen når politikerne gjennom de to klimaforlikene på Stortinget fastsatte egne nasjonale utslippsmål. Målene for nasjonale utslippskutt var et direkte resultat av motstanden mot blind tiltro til kvotemarkedet.

Når stortingsflertallet nå krever elektrifisering av Utsira, er det begrunnet i ønsket om å nå disse nasjonale utslippsmålene. Ingenting burde glede miljøbevegelsen mer enn at man på denne måten tar politisk styring over Norges klimagassutslipp, i stedet for å flytte ansvaret til dårlig fungerende internasjonale kvotemarkeder. Etter min mening vitner det om sviktende hukommelse når enkelte elektrifiserings-motstandere heller vil inngå allianser med kvoteøkonomene Bye og Hoel enn å akseptere at elektrifisering kan ha positive effekter for klimaet.

Grønnvasking?

Hva så med diskusjonen om miljøbevegelsens strategi? Er det bedre å si nei til all utbygging, enn å jobbe for elektrifisering? Risikerer vi at renere oljeproduksjon bidrar til å grønnvaske en oljeindustri som burde utfases fortest mulig? Jeg erkjenner at man kan komme til ulike konklusjoner i dette spørsmålet, men personlig har jeg svært vanskelig for å se noen motsetning mellom å jobbe imot utbygging av nye oljefelt og for en renest mulig oljeproduksjon.

Selv har jeg jobbet aktivt mot utbygging av nye oljefelt på norsk sokkel i mange år. Ved å arbeide for å avvikle den såkalte TFO-ordningen har jeg indirekte også jobbet imot utbygging av Utsirahøyden, siden flere av funnene på Utsira er gjort på oljeblokker som ble tildelt gjennom denne ordningen. Jeg kan derfor lett slutte meg til kravet fra Naturvernforbundet om å la oljen og gassen på Utsira ligge – vi burde slutte å bygge ut nye oljefelt så snart som mulig.

Men hva gjør vi når oljefelt likevel bygges ut? Det skjer stadig vekk, dessverre, at miljøorganisasjonene ikke vinner gjennom med sine primære standpunkt. Da går man gjerne videre til å kreve tiltak som reduserer miljøkonsekvensene mest mulig. I oljesektoren krever man for eksempel reduserte utslipp av alkylfenoler og andre kjemikalier som kan virke skadelig på det marine miljøet. Man krever best mulig oljeberedskap, slik at vi unngår de verste konsekvensene dersom uhellet skulle være ute.

Slik jeg ser det, er ingenting av dette grønnvasking. Vi kan ikke godt si at siden vi helst vil bli kvitt hele oljevirksomheten, burde den skje på en mest mulig forurensende måte slik at det blir lettere å avvikle den. Vi kan ikke si at vi ikke bryr oss om hva oljeselskapene slipper ut i sjøen rundt plattformene sine, siden vi helst vil fjerne hele plattformen. Eller at jo flere oljeutslipp vi får, jo bedre er det, siden det kan øke motstanden mot utbygging av nye felt.

Hvorfor skal det være annerledes når det gjelder utslipp av klimagasser? Hvorfor skal vi si at det er greit å bygge ineffektive, forurensende gasskraftverk ute på oljeplattformene i stedet for å spare energi og bruke fornybar kraft fra land? Burde vi ikke tvert imot kreve at oljeselskapene også her gjør det som reduserer utslippene fra produksjonen mest mulig? Og likevel fortsette å si, høyt og tydelig, at oljen og gassen aller helst burde bli liggende der den er?

Ta makta fra Statoil

Hvis elektrifisering virkelig hadde fungert som grønnvasking av norsk oljevirksomhet, kunne vi kanskje forvente at oljeselskapene selv ønsket elektrifiseringen velkommen. Men Statoil, Lundin og Det Norske gjør jo tvert imot alt de kan for å unngå slike krav. Også her er det noen merkelige allianser elektrifiserings-motstanderne inngår.

Nei, hvis vi først skal diskutere miljøbevegelsens strategi i oljepolitikken, er det lite som tyder på at krav om elektrifisering vil svekke motstanden mot nye oljefelt. Tvert imot ser vi at kravet om elektrifisering har ført til en sjeldent kraftig ørefik til Norges største og mektigste selskap. At opposisjonspartiene fra Arbeiderpartiet til MDG står samlet om å tale Helge Lund midt imot, er med på å flytte makt fra Statoil til Stortinget. For alle som ønsker å utfordre norsk oljevirksomhet burde det bare være positivt.

Jeg aksepterer at enkelte miljøvernere vil være motstandere av elektrifisering på grunn av de naturinngrepene det kan medføre. Det er et standpunkt jeg kan forstå, selv om jeg ikke er enig – i hvertfall ikke i denne konkrete saken. Men hvis man blir så ivrig i elektrifiserings-motstanden at man tilsidesetter de erfaringene miljøbevegelsen har gjort seg gjennom flere tiårs klima- og oljearbeid, er man på ville veier. Derfor skulle jeg ønske at flere klarte å skille mellom de tre spørsmålene som gjerne blandes sammen i diskusjonen om Utsirahøyden.