Når statslederne møtes i Glasgow mandag og tirsdag 1-2. november på møtets såkalte «høynivådel», er de invitert til å legge frem ambisjoner og forslag som begrenser den globale temperaturen til 1,5 grader, sikrer klimanøytralitet i 2050, beskytter økosystemene og mobiliserer nødvendig klimafinansiering.

Høynivådelen vil vi gi en god pekepinn om hvilke resultater som kan forventes når møtet avsluttes 12. november.

1,5-gradersmålet

Glasgow-møtet har blitt sett på som siste mulighet verden har til å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader. Men det er allerede klart at møtet ikke makter å bli enige om nødvendige tiltak som skal til.

For å nå målet må utslippene ned minst 40 prosent innen 2030, og store deler av kull-, gass- og oljereserver må forbli i bakken. En foreløpig beregning av det landene har meldt inn til FN, viser imidlertid at utslippene forventes å øke med 16 prosent, og 12 av 14 oljeproduserende land, heriblant Norge, har planer om å øke oljeproduksjonen frem mot 2030.

Med dette er 1,5-gradersmålet kjørt. Med disse planene er det mulig vi allerede før 2030 vil oppleve et år der oppvarmingen har økt med 1,5 grader siden førindustriell tid.

Klimanøytralitet i 2050 og 2 grader innen rekkevidde

De fleste landene vil legge fram planer om nullutslipp i 2050. Et viktig mål som det vil være mye fokus på i Glasgow. Målet støttes også av en stor del av næringslivet. Dersom verden klarer å oppnå dette, vil CO₂-innholdet i atmosfæren slutte å øke i 2050 og temperaturen etter hvert stabiliseres på et nivå som forhåpentligvis er i nærheten av to grader.

Problemet er at det er uforpliktende å love nullutslipp nå. I 2050 vil det være nye ledere som har ansvaret. Dersom utslippene øker med 16 prosent frem mot 2030, vil den nødvendige utslippskurven for å nå klimanøytralitet bli stupbratt nedover mot 2050.

Rike land, som har bidratt mest med historiske utslipp, må nå målet før 2050, da utviklingsland som mangler ressurser og klimafinansiering må gis noe lengre tid. I tillegg vil en del av utslippene ikke være mulig å fjerne, slik at det må bygges opp kapasitet for karbonfangst og -lagring. Dagens løsninger for nullutslipp innen transport vil heller ikke strekke til. Her må det satses på rask utvikling av hydrogenløsninger.

Verden hadde trengt realistiske planer for kortsiktige utslippskutt som er til å stole på. Det får vi ikke. Det vi kan håpe på, er at det likevel satses stort nok på å utvikle teknologien vi trenger.

Økosystemer må vernes

Statslederne er også bedt om å informere om planene de har for å bevare økosystemer. Det vil gi en pekepinn om hvordan vi ligger an for å redde både klima og natur. Disse tingene henger tett sammen. Uten en robust natur er det ikke mulig å nå globale klimamål. Og klarer vi ikke å stoppe temperaturøkningen, vil naturen kollapse.

For å ivareta klodens biodiversitet må vi ifølge FN verne 30 prosent av både land- og havområder. Norge har i dag vernet 17, 5 prosent av sitt landareal, mens bare 3,5 prosent av havområdene er vernet. På verdensbasis er tallene henholdsvis 13 og 6.

Klimafinansiering til fattige land

De rike landene vil også annonsere bidragene sine til fattige land for omstilling og tilpasning til uunngåelige klimaendringer. Det vedtatte Paris-målet om 100 milliarder US dollar årlig vil ikke bli nådd i år, men er innen rekkevidde neste år. Om dette er tilstrekkelig, er et annet spørsmål.

Utfordringen er at behovet øker ettersom tiltakene for å løse klimaproblemene blir dyrere og dyrere når tiden går uten nødvendig handling.

Greta Thunberg til Glasgow

Greta Thunberg vil delta i den planlagte streiken i Glasgow fredag 5. november, organisert av Fridays for Future Scotland og med deltakelse fra flere fagforeninger. Da vil vi nok konferansen få sitt pass påskrevet for manglende handling!

Klima- og miljøminister Espen Barth Eide sier at ungdommen har rett. Norge bidrar positivt på økosystemer, klimafinansiering, CO₂-prising og reduksjon av egne utslipp frem mot 2030. En konkret plan for det siste er lovet og vil bli bedømt da. Men når det gjelder oljeproduksjon, hører vi ikke på ungdommen. Hadde vi gjort det i Glasgow, ville det gitt et utrolig sterkt signal – både til ungdommen og til de andre oljeproduserende landene.