Strømprisene slår stadig nye rekorder og er nå på mye høyere nivåer enn noen har sett komme. Situasjonen akkurat nå er ekstraordinær. Prisene er, av mange årsaker, langt bortenfor det noen analytikere og prognosemakere har spådd.

Det er nødvendig med mye hardere tiltak mot strømkrisen enn det regjeringen så langt har kommet opp med, både på kort og lengre sikt. Når strømprisene er på 3-4 kroner kWh er det så langt over normalen at det bør påkalle krisetiltak. En vanlig familie, som bruker 2000 kWh en vintermåned, vil kunne få sin månedlige strømregning økt fra 3000 til opp mot 10000 kroner hvis dette vedvarer.

Uten tiltak vil slike tilstander ganske sikkert lede til politisk opprør.

Derfor bør Støre og Vedum komme opp med noe mer og større enn de hittil har gjort. Staten har ekstraordinært store inntekter på grunn av de høye strømprisene. Fylker og kommuner som eier vannkraften, nyter også godt av de høye prisene. De høye gassprisene betyr dessuten flere titalls milliarder kroner i økte inntekter til den norske staten hver måned nå i høst, på europeiske forbrukeres bekostning. Prisen på kull, gass og CO2 «smitter over» på norske kraftpriser. Slik har det vært i mange år, men det er forsterket på grunn av de nye kablene.

Deler av statens ekstrainntekter bør betales tilbake til forbrukerne, på en måte som gir god fordelingseffekt. Det er som kjent vanlige folks tur.

Regjeringen bør bruke logikken som ligger i ideen om Karbonavgift til fordeling, for eksempel ved å betale ut 2-3000 kroner i måneden til lønnsmottakere og pensjonister nå i de kaldeste vintermånedene. Fordelingsprofil kan sikres ved å gradere etter inntekt.

Dette ville ikke være millimeterrettferdig, men det vil vise at regjeringen har handlekraft når det trengs.

På lengre sikt kunne en slik ordning utvikles til å bli en sikkerhetsventil, et tiltak som iverksettes ved svært høye priser. Denne kunne for eksempel kombineres med kutt i avgifter og moms når strømprisen overstiger visse nivåer.

Det er mye som er usikkert i klima- og energiomstillingen. Det som er sikkert, er at kraftprisene vil svinge mye. Det er en nødvendig konsekvens av at kraftsystemene i Europa blir mer væravhengige. Da er det logisk og fornuftig at avgifter og andre ordninger demper utslagene for vanlige folk. Det er ikke bare industrien som fortjener «langsiktige og stabile rammebetingelser».

Uroen i energimarkedene er dessuten en polariseringsmaskin, konspirasjonsteoriene florerer og skjellsordene hagler. Det er nødvendig å møte dette både med reelle tiltak og med systematisk innsats for å bygge tillit. Klima- og energipolitikken er avhengig av folkelig støtte.

Energikrisen bidrar til å bryte ned tilliten til myndigheter og ekspertise. Kompleksiteten er stor. Det er slett ikke intuitivt at vannkraften blir dyrere når Europa setter en høyere pris på CO₂ for å bli kvitt kull. Nye ordninger for nettleie er også en ganske ugjennomtrengelig materie. Kvotemarkeder, flaskehalser og prisområder er normalt ikke noe folk flest vil bry seg om, men når strømprisene eksploderer så øker også interessen.

Den folkelige protesten vender seg i stor grad mot EU, EØS og Acer – som får skylden for alt som vondt er. Nettopp kompleksiteten gjør at politiske krefter som ønsker å polarisere og rive ned tilliten til myndigheter og ekspertise, får lett spill.

I det korte bildet er det ikke all verden regjeringen kan gjøre med de fundamentale forholdene som bestemmer hva vi betaler for strømmen. Det er avgifts- eller skatteendringer som vil måtte være virkemiddelet, selvsagt sammen med økt bostøtte for de som er vanskeligst stilt. Men statsbudsjettets kutt i elavgiften på ti øre vil knapt være merkbart med dagens prisbilde.

I det lengre bildet er det bedre balanse mellom tilbud og etterspørsel som kan sikre vedvarende lave kraftpriser. Det er mer enn underlig at regjeringen er så tilbakeholden når det gjelder støtte til energieffektiviseringstiltak og desentral kraftproduksjon, i første rekke solenergi.

Uavhengig av mer konfliktfylte debatter om energipolitikken, vil det være fornuftig å sette i gang et skikkelig krafttak for mer energieffektivisering. Støre og Vedum kan bestemme at det skal skje noe raskt – gjennom for eksempel en ENØK-milliard til folk flest. Det ville gitt det grønne skiftet fart «nedenfra» – og derfor bidratt til å gi klima- og energipolitikken økt folkelig støtte og styrket legitimitet, i hele Norges land.