Vedtaket fra Sp-landsmøtet kom ikke overraskende etter at det gjennom vinteren er markert stor motstand mot Melkøya-elektrifisering i Nord-Norge. Vedtaket er kroken på døra for Equinors planer, skriver Nordlys på lederplass.

Vedtaket kan også være kroken på døra for omstillingsmålet i Hurdalsplattformen om å kutte 55 prosent av norske utslipp til 2030 på norsk territorium. Det betyr også at Equinors selskapsinterne klimamål blir mye vanskeligere, kanskje umulige, å nå. Oljenæringens mål om å kutte 50 prosent av utslippene til 2030 ryker også.

Melkøya-elektrifisering innebærer et utslippskutt på 850.000 tonn CO₂ og ville derfor gjort et betydelig innhogg.

EU-samarbeidet redningen

Men takket være Norges deltakelse i EUs klimapolitiske samarbeid kan Norge likevel nå klimamålet for 2030 som er meldt inn til FN, fordi Melkøya-anlegget er omfattet av EUs kvotemarked (ETS). Norge skal nå FN-målet i samarbeid med EU. Sp-landsmøtets vedtak understreker dermed hvor avhengig Norge er av EU-samarbeidet på klimafeltet.

Uten elektrifisering gjennom kraft fra land, er det i realiteten to valg for Melkøya-anlegget.

• Betale for utslipp/kvoter og produsere så lenge det går. LNG-fabrikker skal stenges ned på et tidspunkt uansett. Kvotemarkedet strammes gradvis inn mot 2030 og videre mot 2040.
• Utvikle løsninger med havvind og/eller karbonfangst som kutter utslipp uten å belaste øvrige forbrukere i landsdelen gjennom høyere strømpriser og manglende tilgang på strøm.

Bakgrunnen for motstanden mot Melkøya-elektrifisering er at prosjektet vil tappe Troms og Finnmark for strøm. Planene, slik de foreligger fra Equinor, vil bruke strøm tilsvarende produksjonen fra seks Alta-kraftverk på å gjøre den fossile gassen fra Melkøya til litt renere fossil gass. Det er en ganske marginal forbedring av et fossilt produkt man oppnår gjennom en elektrifisering av Melkøya-anlegget.

Spørsmål og svar om Norges klimamål

Norge har flere klimamål. Den viktigste forskjellen mellom målene hander om hvor store utslippskutt Norge må ta hjemme.

Les mer

I lys av behovet for strøm til annen industri i Finnmark og Troms, er det ikke rart at motstanden er stor. Det er heller ikke gjort i en fei å bygge ut ny strømproduksjon i den størrelsesorden som Melkøya vil kreve.

300 vindturbiner

3,6 TWh er i grove trekk en kraftmengde man vil få fra 1000 MW vindkraft, tilsvarende nesten 300 store vindturbiner. Det er store vindressurser i Finnmark, men konfliktene med reindriftsnæringen og samiske interesser er ikke noe man kan ta lett på. Det finnes også et betydelig antall store og små industriprosjekter i Nord-Norge som trenger mer strøm, og som kanskje kan gi landsdelen flere og grønnere ben å stå på enn dette ene gigaprosjektet.

Equinor har allerede begynt å dele ut kontrakter for oppgradering av LNG-fabrikken på Melkøya ved Hammerfest. Slik skapes forventninger om arbeidsplasser og ringvirkninger. Kontraktutdelingen har riktignok forbehold om politisk godkjenning, men tyder på at selskapet har regnet med at olje- og energiminister Terje Aasland vil gi klarsignal til prosjektet. Utbyggingen er beregnet til å koste 13,6 milliarder kroner og går derfor akkurat klar av grensen på 15 milliarder som er terskelen før en utbyggingssak skal godkjennes i Stortinget.

Etter Sp-landsmøtets vedtak er det liten grunn til å tro at Aasland vil gi grønt lys. Da må Arbeiderpartiet i så fall overkjøre regjeringspartner Senterpartiet i en sak der det også er stor motstand internt i egne rekker i Nord-Norge.

Når Jonas Gahr Støre, Terje Aasland og Espen Barth Eide argumenterer for fortsatt satsing på gass, er fortellingen at gass etter hvert kan bli blått hydrogen og derfor hjelpe i Europas energiomstilling også etter at Tyskland og andre av Norges kunder har sluttet å bruke fossil gass. Men dette er ikke gyldig for LNG-produksjonen. Å lage blått hydrogen er dyrt nok uten å gå omveien om LNG.

Equinor har ballen

Å elektrifisere produksjonen ved LNG-fabrikken i Hammerfest er et utslag av Arbeiderpartiets mantra om å «utvikle, ikke avvikle». Dessuten foreligger det et stortingsvedtak fra 2020 om at oljenæringen skal halvere sine klimagassutslipp til 2030. Det kom som en del av den mye omtalte oljeskattepakken og brukes av statsminister Jonas Gahr Støre som et argument for at skattepakken ga stimulanser i grønn retning.

Equinors Melkøya-prosjekt ble presentert like før jul og ville derfor kunne vært omfattet av skattepakken. Men nå har altså Sp-landsmøtets vedtak langt på vei satt strek for denne ideen. Kortene legges på nytt.

Hva gjør Equinor nå? Finner frem planer om karbonfangst? Setter fart i et mulig havvind-prosjekt? Bygger opp blå hydrogenproduksjon i Finnmark? Eller tenker at de skal betale for kvoter og produsere så lenge det går, men uten store nyinvesteringer?

Det er mange alternativer i Hammerfest, men Senterpartiets landsmøtevedtak setter altså trolig stopp for den varianten som ville vært den enkleste for Equinor; elektrifisering gjennom kraft fra land. Da ville andre tatt byrdene med høyere strømpriser og bråket med reindriftsnæring og samiske interesser. Slik blir det ikke etter Sp-landsmøtets vedtak. Nå er ballen tilbake hos Equinor og Anders Opedal.

Opedal og Equinor bør få hjelp fra regjeringen gjennom rask beslutning. Det er ingen grunn til å trekke denne saken ut i evigheten. Dersom Equinor ønsker å komme opp med andre tiltak som kan kutte utslippene på Melkøya til 2030, er det greit at de får den tiden de trenger.