Mer importert biodrivstoff viktigste virkemiddel når Norge skal nå 2030-målene
Statsbudsjettet for 2024 gir svar på en del store spørsmål i klima- og energipolitikken, men mye står fortsatt åpent. Sjekk også hvor de store pengene går: CO₂-kompensasjon for industrien sluker 6,4 milliarder kroner neste år.
Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) og finansminister Trygve Slagsvold Vedum slår fast at i statsbudsjettet at Norge ønsker å videreføre klimasamarbeidet med EU. Bildet er fra møtet i regjeringens kontaktutvalg for partene i arbeidslivet.
(Foto: Ole Berg-Rusten / NTB)
Les ellers om positive effekter av EUs karbontoll og om hvordan Russland og oljelandene i Midtøsten forsvarer de fossile interessene foran COP28.
NORGE I OMSTILLING
Det er en viktig melding at Ap/Sp-regjeringen i budsjettet på nytt fastslår at den ønsker «å føre vidare klimasamarbeidet med EU og arbeider ut frå at vi òg skal oppfylle det forsterka målet under Parisavtalen i samarbeid med EU.»
Ap/Sp-regjeringen oppfatter med andre ord samarbeidet med EU som grunnmuren i klimapolitikken.
Klimalederen er et samarbeid mellom Norsk klimastiftelses nettavis Energi og Klima og Skift – Næringslivets klimaledere.
Klimalederen analyserer og kommenterer viktige nyheter på klima- og energifeltet og er spesielt rettet mot beslutningstakere.
En ny versjon av Klimalederen distribueres til Skift-nettverket hver måned og publiseres på Energi og Klima og Skift sine hjemmesider. Energi og Klima er ansvarlig for innholdet.
Men det er ingen problemfri vei som varsles når Norge fremover skal «ha ein dialog med EU om, og eventuelt på kva vilkår, dei ulike delane av klimaregelverket skal gjerast gjeldande for Noreg. Stortinget må samtykkje til innlemming av EU-regelverket i EØS-avtalen».
Et konkret steg skjer når skipsfarten skal inn i kvotesystemet. Dette betyr også at Norge skal bidra med penger til EUs sosiale klimafond. Det ene tar fort det andre i den store og uoversiktlige flaten der norsk politikk møter regelutviklingen i EU.
Langt mer politisk kontroversielt enn skipsfartens inntreden i kvotemarkedet er tilpasningen til EUs regelverk når det gjelder arealbruk, og ikke minst den fornyede utgaven av energimarkedsregelverket der blant annet Acer-samarbeidet er hjemlet.
Men vi får ta Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum på ordet: De ønsker altså å fortsette samarbeidet med EU på klimaområdet.
Norge importerer utslippskutt
En annen viktig avklaring i budsjettet er at Norge legger opp til å nå 2030-målet – som skal oppfylles gjennom samarbeidet med EU – gjennom tiltak innenlands. Norges utslipp i ikke-kvotesektoren skal ned med 50 prosent fra 2021-2030.
Det ser ikke ut til at regjeringen vil bruke adgangen til å samarbeide med andre EU-land om utslippsreduksjoner i de delene av økonomien som ikke er en del av kvotesystemet, altså i første rekke transport og landbruk.
EUs politikk legger til rette for at land innen visse rammer kan kjøpe og selge utslippskutt. Blant de mindre velstående EU-landene er det ganske sikkert tilgang på kutt som er rimeligere og enklere enn i Norge, og de har også mindre strenge krav til kutt enn de rikeste landene som må kutte med 50 prosent.
Heller enn slikt samarbeid om utslippskutt, velger regjeringen å satse på økt bruk av biodrivstoff. Slik importerer vi utslippskutt, fordi brenning av biodrivstoff teller som null i det norske klimagassregnskapet.
Økt bruk av biodrivstoff er det største enkeltgrepet når det handler om antall tonn i utslippskutt frem mot 2030, slik det er beskrevet i «Grønn bok». Utover det som følger av den nåværende politikken, skal økt bruk av biodrivstoff gi til sammen 7,4 millioner tonn CO₂-kutt frem til 2030.
Biodrivstoff kan som vi vet ha store negative bivirkninger, men gir raske og målbare kutt i det norske klimagassregnskapet. At regjeringen selv problematiserer bruken av biodrivstoff, kan tyde på at det er et veivalg man egentlig er sånn passe fornøyd med.
Om regjeringen i budsjettet legger frem en plan for hvordan utslippsmålene i avtalen med EU kan nås, virker det såkalte «omstillingsmålet» fra Hurdalsplattformen helt i det blå. Halvering av alle Norges utslipp til 2030, også de kvotepliktige, fremstår nå som en vag ambisjon.
Høyere CO₂-pris, men ikke mindre kjøtt
CO₂-avgiften trappes opp videre i takten som trengs for å nå 2000 kroner i 2030, men også i år skjer det en delvis kompensasjon ved at veiavgiften reduseres. Sammen med mer biodrivstoff betyr dette likevel høyere pumpepris.
En annen viktig avklaring i «Grønn bok» er at det såkalte «kostholdstiltaket» ikke lenger er en del av den klimapolitiske menyen. Å kutte klimagassutslipp gjennom effekten av lavere forbruk av drøvtyggerkjøtt er ikke en del av denne regjeringens politikk. Lavere kjøttforbruk ville gitt behov for færre drøvtyggere og dermed et redusert utslipp av metan. I utredninger fra Miljødirektoratet har dette tiltaket vært anslått til å bety vesentlige utslippskutt, men i planen for hvordan Norge skal nå 2030-målene er det nå tatt ut.
For at landbruket skal bidra med betydelige utslippskutt, skal det nå satses på å tilsette kufôret ingredienser som reduserer metanutslippene fra hvert dyr.
Mer vindkraft – eller fortsatt full stopp?
Det er ingen tvil om at Norge trenger mer fornybar energi – både gjennom utbygging og energieffektivisering. Om budsjettet bringer tiltak som faktisk får mer til å skje i nødvendig takt, er imidlertid uklart.
Når det gjelder energieffektivisering, settes det av noen ekstra penger til støtte gjennom Enova og Husbanken. Men det er ingenting som tilsier at staten vil bruke store subsidiepenger på å støtte enøk-tiltak i husholdningene.
Fjorårets statsbudsjett ga dårlige nyheter for fornybar energi ved at det ble innført et høyprisbidrag for vannkraft og endringer i skattleggingen av vindkraft. Nå fjernes høyprisbidraget og det bør tilsi at kraftselskapene igjen plukker frem investeringsplaner, særlig innen såkalte effektoppgraderinger.
Når det gjelder vindkraften, er bildet mer uklart. Forslaget om grunnrenteskatt er ifølge bransjen ikke egnet til å få fart på investeringene – vilkårene i våre naboland er bedre.
Det vil være en stor fordel om Stortinget gjennom høsten kommer frem til avklaringer når det gjelder skatteforholdene for fornybar energi.
NVE og det øvrige myndighetsapparatet får økt sin kapasitet til saksbehandling, men ny kraftutbygging må som kjent ha lokal støtte. Skal nye prosjekter komme så langt som til en konsesjonssøknad, er det nødvendig med lokal støtte. Signalene fra industritunge Grenland etter kommunevalget tilsier at dette ikke blir enkelt. I Skien og Porsgrunn har henholdsvis Høyre og Ap inngått allianser der krav om null ny vindkraft er en del av pakken.
Milliarder hit og dit
Den aller største pengepotten med klima- og energistempel i statsbudsjettet er en teoretisk beregning fra Finansdepartementet om hva elbil-politikken koster i «tapte avgiftsinntekter». Angivelig koster elbil-politikken nesten 40 milliarder kroner på grunn av momsfritak og bortfall av inntekter fra engangsavgifter.
Ville nordmenn kjøpt så dyre og motorsterke fossilbiler at staten dro inn 39,3 milliarder i engangsavgift og moms om elbilene ikke fantes?
Dette er et hypotetisk regnestykke med svært mange usikre forutsetninger. At elbil-politikken har kostet penger, er det ingen tvil om. Men den er samtidig nesten det eneste i norsk klimapolitikk som gir målbare resultater. Raskest mulig innfasing av batteridrevne kjøretøyer, i alle kategorier, må være hovedstrategien for utslippskutt i transportsektoren. De demper forbruket av diesel og bensin fra den dagen de kommer på veien.
En annen stor pengepott er CO₂-kompensasjon til industrien. I motsetning til et teoretisk beregnet tap gir den grunnlag for kontantutbetalinger til en håndfull store industriselskaper. Begrunnelsen for ordningen er risikoen for karbonlekkasje, altså at industri skal flytte ut av Europa på grunn av klimapolitikken. CO₂-prisingen gjennom EUs kvotemarked gjør strømmen dyrere enn den ellers ville vært, og CO₂-kompensasjonen gjør at industriselskapene får deler av denne ekstrakostnaden dekket av staten.
Formelen for beregning av støtte er knyttet til kvoteprisen. Selv med en økning av bunnfradraget fra 200 til 375 kroner per tonn CO₂, øker statens kostnader med 1,7 milliarder i 2024 målt mot fjorårets budsjett. Kostnaden neste år er på 6,4 milliarder kroner.
Dette er penger som utbetales uten krav til klimatiltak eller utslippsreduksjoner. Regjeringen varsler at systemet skal gjennomgås. Uten regelendringer vil kostnadene i perioden fra 2021–2030 til sammen være på 76 milliarder kroner.
NHO, som gjerne protesterer mot løpske offentlige utgifter, klager på «manglende forutsigbarhet», men bør nok belage seg og medlemsbedriftene på at denne ordningen blir barbert.
Enova får sitt budsjett økt med 400 millioner kroner – og har neste år samlet 5,8 milliarder til rådighet.
Dette er også en anselig sum, men regningene for klima- og energitiltak over statsbudsjettet kommer til å vokse i årene fremover.
Overskridelsene på Hywind Tampen er et varsel om at flytende havvind blir dyrt, selv om det forhåpentligvis vil være mulig å få ned prisen etter hvert.
Karbonfangst på Klemetsrud-anlegget ligger inne som «vedtatt politikk» i utslippsregnskapet mot 2030, men prosjektet er som kjent satt på pause fordi kostnadene har gått i taket.
Et punkt som sto på energinæringens ønskeliste foran statsbudsjettet, var å få på plass en ordning med differansekontrakter for hydrogen, men det har uteblitt. Regjeringen mener Enova-støtte og tilgang på penger fra EUs hydrogenbank får holde.
************************************
Det er gjennom forhandlinger mellom regjeringspartiene og SV at det endelige statsbudsjettet for 2024 vil bli fastlagt. SVs stortingspolitikere blir nå nedrent av interessegrupper som ønsker å få flyttet på store og små summer.
På Klima- og energidepartementets budsjett er det en post som ser ut til å være ment som et forhandlingskort. Regjeringen vil kutte støtten til Klimasats, en ordning der kommuner kan søke om støtte til ulike klimatiltak. Klimasats ble også foreslått kuttet i budsjettforslaget for 2023, men kom inn igjen gjennom forhandlinger i Stortinget. I behandlingen av revidert budsjett før ferien ble den for inneværende år økt fra 100 til 200 millioner kroner.
Det vil ikke være veldig overraskende om Klimasats-ordningen er med også i 2024 når Stortinget får sagt sitt.
EUROPAS GRØNNE GIV
EUs klimapolitikk virker – og karbontollen som nå innføres, kan få virkning også langt utenfor Europas grenser.
Den 1. oktober var en merkedag i europeisk klimapolitikk – og kanskje også for effektive klimatiltak i industrien ellers i verden. Det er karbontoll – CBAM på «EU-dialekt» – dette handler om. Den første testperioden for ordningen med karbontoll er nå i gang. Den varer frem til 31. desember 2024.
Den norske regjeringen vurderer fortsatt om Norge skal slutte seg til dette regelverket. Ordningen med karbontoll er ikke uten videre EØS-relevant.
- Les Brussel-korrespondent Alf Ole Asks sak om testperioden som nå settes i gang og om hvordan karbontoll vurderes i ulike deler av det norske regjeringsapparatet.
- Abonnér på nyhetsbrevet Europas grønne skifte som Olav A. Øvrebø skriver hver måned.
Å få til et system med global prising av CO₂-utslipp har stått på ønskelisten i mange år. Det er samfunnsøkonomenes våte drøm. Hvis alle CO₂-utslipp var priset likt over hele verden, ville vi fått en klimapolitikk som var optimal ut fra betraktninger om kostnadseffektivitet.
Men slik er ikke verden, og da blir spørsmålet hva slags politikk som kan gi liknende resultater. Et delsvar er å finne gjennom EUs ordning med karbontoll.
Industrien i EU må som kjent betale for utslipp. Ordninger med gratiskvoter innen kvotesystemet ETS avvikles gradvis, og det biter godt når CO₂-prisen nærmer seg 100 euro per tonn.
CBAM skal sørge for at industri utenfor EU ikke skal få urimelige fortrinn i konkurransen med EUs egne virksomheter. Derfor skal det fra 2026 innføres en importavgift som tilsvarer utslippskostnadene i EUs kvotemarked for varer som importeres til unionen. I første omgang er det sement, stål, jern, aluminium, kunstgjødsel, elektrisitet og hydrogen som omfattes.
Ordningen er ikke uten videre populær blant EUs handelspartnere, men den kan gi en slags «snikinnføring» av CO₂-prising også i andre land enn i EU. India og Tyrkia er to land som vurderer dette nå, skriver Olav A. Øvrebø i siste utgave av nyhetsbrevet Europas grønne skifte.
Det samme gjelder for Storbritannia, som etter #brexit har et eget kvotesystem der CO₂-prisen nå er vesentlig lavere enn i EU.
Logikken er enkel. Hvis land innfører CO₂-prising for produkter som eksporteres til EU, beholdes inntektene i eksportlandet – altså for eksempel India eller Tyrkia. Hvis landene lar være å innføre CO₂-prising, tar EU disse inntektene og putter i Brussels lomme. Dette kan mobilisere en egeninteresse blant Europas handelspartnere for å innføre CO₂-prising, noe som kan bidra til at vi kommer noen steg nærmere en global CO₂-pris – i alle fall for produkter som står på EUs liste.
Nå er dette langt fra problemfritt, og djevelen er som vanlig i detaljene. Hydro advarte for eksempel i sommer om at Kina kunne velge å produsere mer skrapmetall i sine aluminiumsverk, fordi «resirkulert» aluminium er unntatt fra karbontoll-regelverket.
DET GLOBALE BILDET
Russland vil ikke ha snakk om «diskriminering» av fossil energi på COP28 – og mens Hamas’ terrorister angrep Israel, satt OPEC-toppene i Riyadh og advarte mot at olje og gass blir «stigmatisert».
Det kan alltid bli verre, men en særlig svartere og mer dyster ramme rundt forspillet til høstens klimatoppmøte i Dubai enn den vi ser akkurat nå, er likevel vanskelig å tenke seg. Krisene og krigene flytter oppmerksomheten til andre arenaer enn klima.
At Russland vil bruke klimaforhandlingene i sitt spill mot Vesten i lys av Ukraina-krigen, er ikke annet enn man kunne vente. Russland vil motsette seg «alle bestemmelser eller utfall som på noen måte diskriminerer eller ber om utfasing av noen bestemt energikilde eller type fossil energi», heter det i Moskvas innspill foran COP28. Russerne vil ikke ha snakk om utfasing av fossil energi, slik USA og EU gjør i litt forskjellige versjoner. Som kjent er Norge tilhenger av den forsiktige utgaven, slik det kom til uttrykk da klima- og energiminister Espen Barth Eide ikke ville skrive under på en tekst som var «for negativ» til karbonfangst og -lagring.
Russland er en stormakt innen fossil energi, både olje og gass. Landet ble lenge før Ukraina-invasjonen pekt ut som en taperstat i den grønne omstillingen.
Men hva med landene i Midtøsten? Det har i skrivende stund vært lite å lese i internasjonale medier om hvordan Hamas’ terrorangrep på Israel og den påfølgende krigen i Gaza vil påvirke COP28, men at det vil få betydning, er ganske sikkert.
Som kjent skal høstens klimatoppmøte holdes i Dubai og ledes av Sultan Al-Jaber, som samtidig er toppsjef i oljeselskapet Adnoc. Som stor olje- og gassprodusent er De forente arabiske emirater (UAE) en av de største spillerne blant de oljeproduserende landene.
- The Guardian hadde nylig et stort intervju med Al-Jaber. Også Financial Times har snakket med COP-presidenten.
Al-Jabers prosjekt er å få de petroleumsproduserende landene i Midtøsten til å spille en konstruktiv rolle i det globale klimastrevet, men samtidig å ivareta interessene de har som storleverandører av fossil energi.
Sammen med Saudi-Arabia og Irak var UAE nylig samlet i Riyadh for forberedende samtaler foran COP28. Der sa Al-Jaber, ifølge Reuters, at «COP28 vil levere resultater som vil transformere denne regionen og verden».
Men møtet advarte også mot at olje- og gassprodusenter «stigmatiseres» i klimadebatten, og den saudiske energiministeren Abdulaziz bin Salman understreket at verden «fortsatt trenger hydrokarboner».
Hva Saudi-Arabia, verdens største oljeeksportør, ser seg tjent med i maktspillet i Midtøsten og i sine øvrige relasjoner med omverdenen kan bli viktig både for utfallet av Gaza-krigen og COP28 i Dubai.
- Følg med på de viktigste hendelsene foran klimatoppmøtet på Energi og Klimas nyhetsbrev COP28.
Vil du gå dypere? Energi og Klimas nyhetsbrev gir deg nyheter og bakgrunn – sammen med vår podkast, våre ekspertintervjuer – og ikke minst vår dekning fra Brussel.