Klimapolitikken og energiomstillingen flytter store penger – derfor må vi snakke mer om fordeling
Folk flest bør få CO₂-kompensasjon – akkurat som industrien. Klimapolitikken flytter milliarder. Da kan man ikke lukke øynene for fordelingseffektene som oppstår.
Omfordeling: Norsk kraftkrevende industri får CO₂-kompensasjon fordi strømprisen blir høyere på grunn av klimapolitikken. Folk flest bør omfattes av en liknende ordning. (Foto: Norsk Hydro)
Også i avsnittene om Europa og verden retter Klimalederen denne gangen søkelyset mot fordeling. Høyrepopulister vinner terreng i Europa når klimapolitikken kommer i vanry. Uten massive investeringer i fornybar energi vil Afrika forbli i en bakevje av fossil fattigdom.
NORGE I OMSTILLING
Det pågår hele tiden politiske kamper om klimapolitikkens utforming. Det er svært ofte detaljer i regulering og politikk som avgjør størrelsen på pengestrømmene som medfølger – og i hvilken retning de går.
Klimalederen er et samarbeid mellom Norsk klimastiftelses nettavis Energi og Klima og Skift – næringslivets klimaledere. Klimalederen analyserer og kommenterer viktige nyheter på klima- og energifeltet, både globalt, i Europa og i Norge.
Klimalederen er spesielt rettet mot beslutningstakere som trenger kunnskap om de viktigste nyhetene som beveger det grønne skiftet.
Energi og Klima er ansvarlig for innholdet, og Klimalederen er skrevet av Energi og Klimas redaktør Anders Bjartnes. Klimalederen vil det neste halvåret komme ut hver tredje uke. Det sendes ut i Skift-nettverket og publiseres på Energi og Klima.
De storpolitiske begivenhetene setter preg på energimarkedene. Putins angrep på Ukraina har medført en massiv overføring av verdier fra europeiske forbrukere til gassprodusenter som Norge. Dette er ikke en kortvarig situasjon. Gassprisene vil sannsynligvis forbli på et mye høyere nivå enn før Ukraina-krigen i mange år. Dette smitter over på strømprisene både i Europa og her i landet.
Den norske staten, og de norske energiselskapene, er vinnere i dette spillet.
Det går en stor pengestrøm fra europeiske forbrukere til oss i Norge. Og internt her i landet går det en stor pengestrøm fra forbrukere og næringsliv til staten og kraftselskapenes offentlige eiere.
CO₂-prisingen gjennom det europeiske kvotesystemet gir også betydelig omfordeling. CO₂-prisen løfter prisen på strøm fordi utslippskostnaden legger seg på toppen av råvareprisen på kull og gass når kraftverkene produserer elektrisitet. Dette gjenspeiles i vannkraftens verdi og gjør at vi betaler mer for strømmen enn vi ellers ville ha gjort.
CO₂-prisen gir dyrere strøm
På oppdrag fra Norsk Industri beregnet Oslo Economics i 2022 at CO₂-prisingen samlet vil øke offentlig sektors inntekter med 632 milliarder kroner i perioden 2021 til 2030. Det er selvsagt betydelig usikkerhet ved tallene, men logikken står seg. Vannkraftens grunnrente øker når strømprisene går opp, og CO₂-prisingen i Europa løfter strømprisene.
Striden om CO₂-kompensasjon for industrien som nå er en del av budsjettforhandlingene på Stortinget, har sin rot i denne mekanismen. Ordningen flytter penger fra staten til industriselskapene som omfattes. Det skjer en omfordeling av store verdier. Begrunnelsen er at industri som kan være utsatt for karbonlekkasje, skal sikres gode vilkår, og fagforeninger og lokalpolitikere går til kamp for at utbetalingene skal øke mer enn regjeringen legger opp til.
Detaljene i regelverket for CO₂-kompensasjon er viktige. Regjeringens forslag til statsbudsjett vil øke utbetalingene til industrien med 1,7 milliarder neste år, mens den ville vært økt med fire milliarder uten innstrammingene som foreslås. Det er dette kampen i Stortinget nå står om.
Industrien mener det er rett og rimelig at den får sin del av den økte grunnrenten CO₂-prisingen medfører. Energikostnader er viktig for virksomhetenes konkurranseevne. Det er nettopp økte energikostnader ordningen med CO₂-kompensasjon er ment å motvirke. Men hva industriselskapene faktisk betaler for sine energikontrakter, spiller ingen rolle for størrelsen på utbetalingene. Mekanismen som gir utbetaling, er knyttet til CO₂-prisen i kvotemarkedet, ikke til kraftprisene.
En industribedrift i nord vil normalt ha langt lavere energikostnader enn en bedrift i sør. Selskaper som inngikk langsiktige kraftkjøpsavtaler med vindkraftselskaper i perioden da det ble bygd ut mye vindkraft, betaler mye mindre for strømmen enn de som ikke har slike avtaler.
Industriselskapene som omfattes av CO₂-kompensasjon, er eksponert for CO₂-prisen i kvotemarkedet og har derfor sterke insentiver til utslippskutt. Samtidig tildeles de store mengder gratis kvoter i tråd med det felleseuropeiske regelverket, slik at den reelle utslippskostnaden ofte er svært lav.
Detaljene i regelverket – for eksempel hvor mange gratiskvoter en bestemt industrisektor skal få tildelt – kan flytte milliarder. Systemene er «menneskeskapte» gjennom beslutninger på politisk og administrativt nivå både i EU og Norge. For berørte industrier er det naturligvis viktig å sikre at ordningene virker i deres favør.
Fagforeningene mobiliserer til støtte for industriens krav om best mulig rammebetingelser, men det er ikke så mye å høre fra LO når det handler om ny politikk og reformer som kan styrke medlemmenes kjøpekraft gjennom omfordeling av verdiene de ulike klimapolitiske virkemidlene skaper.
Det trengs etter mitt syn en permanent ordning til erstatning for den midlertidige strømstøtten.
Husholdningene betaler mest for utslipp
Det er husholdningene som tar den største støyten når det gjelder utslippskostnader, ifølge SSBs beregninger. Husholdningene eksponeres for en langt høyere karbonpris enn for eksempel industrien og landbruket.
Høye avgifter på bensin og diesel er det mest direkte møtet med klimapolitikk som folk flest opplever.
Men indirekte slår som vi har sett også CO₂-prisen inn i kostnaden ved å produsere elektrisitet og dermed i prisen på strøm. Høye og svingende strømpriser er kommet for å bli. NVE snakker om 80 øre/kWh i 2030, som er det dobbelte av den historiske «normalen». DNV regner med en strømpris på «litt under» 1 krone/kWh i årene fremover. Økte CO₂-priser er en av årsakene.
Det har lenge forundret meg at venstresidens partier ikke bruker klimapolitikken som argument for å sikre mer og bedre omfordeling mellom ulike inntektsgrupper. Det er fullt mulig å finne modeller som fører til bedre fordeling, og som samtidig fremmer en mer effektiv ressursbruk i samfunnet – slik Klimautvalget 2050 understreker behovet for.
Statistisk sentralbyrå viste i en rapport høsten 2022 at det er gruppene med lavest inntekter som har hatt det tyngst i møte med de høye strømprisene. Folk med lave inntekter bruker større deler av sin disponible inntekt på nødvendighetsvarer og -tjenester som mat og strøm, enn de som har mer å rutte med.
NRKs sammenstilling av strømstøtte og inntektsnivå, viser – ikke uventet – at nabolag med høyt inntektsnivå også har høyt strømforbruk.
Karbonavgift til fordeling – også for strøm
Det mest åpenbare her er å se i retning av KAF – karbonavgift til fordeling. Prinsippet er at økte inntekter på statens hånd, på grunn av økte avgifter, fordeles flatt ut til alle innbyggere. Det betyr at de som setter lave avtrykk, får mest igjen. De som bruker mye, får den største regningen.
En enslig minstepensjonist som tar buss og bor i en liten leilighet, vil være vinneren, mens storforbrukeren av diesel- og bensinbil som bor i stort hus med oppvarmet oppkjørsel og svømmebasseng, vil være taperen.
Prismekanismen brukes til å stimulere endret atferd, mens inntektene fra de økte avgiftene sendes fra staten og tilbake til folk. Det har vært mest diskutert å bruke denne modellen for diesel- og bensin, men den kan også anvendes for elektrisitet. En slik ordning bør erstatte dagens strømstøtteregime og gjøres permanent.
Da vil store deler av velgerne oppleve at de tjener på klimapolitikken, gjennom et «utbytte» fra verdiene som skapes ved at CO₂-prisingen løfter verdien på vannkraften. Man kan legge til grunn den samme logikken som for CO₂-kompensasjonen til industrien, altså sende penger til folk flest og ikke bare til selskaper som Alcoa, Elkem og Hydro.
Flere av småpartiene (Rødt, MDG, Venstre, SV) har i litt ulike varianter foreslått modeller i tråd med Karbonavgift til fordeling-modeller, men debatten har ikke tatt av. Saken er ikke drevet med veldig kraft, og det ser ut til å være motvilje både i Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Høyre.
Det har vært innvendt at slike ordninger vil være urimelig for folk som bor grisgrendt, men det går an å motvirke det ved å «overkompensere» i deler av landet. På samme måte kan prisområdene for strøm gi grunnlag for ulik kompensasjonsgrad når det gjelder strømprisene.
Utbetalinger kan ordnes via NAV for trygdede og pensjonister, og via skatteoppgjøret for lønnsmottakere. Innslagspunkter og andre detaljer vil måtte være gjenstand for politisk behandling når statsbudsjettet behandles, mens systemene ligger fast over tid.
Poenget er å få til ordninger som oppnår ønskede resultater når det gjelder klimakutt og samtidig sikrer at de som har den bredeste ryggen, må ta den tyngste børa. Forandringene vi står overfor, er så store at det er nødvendig å tenke utenfor boksen.
I takt med at klimapolitikken strammes til er det liten tvil om at den kommer til å bli mer merkbar. Det er helt nødvendig for at utslippskuttene skal bli store nok. Å avstå fra gode klimapolitiske tiltak fordi det kan dukke opp en uønsket fordelingseffekt, er ikke veien å gå.
Men man kan samtidig ikke lukke øynene for fordelingseffektene som oppstår. Det er en oppskrift på politiske kriser og vil ganske sikkert gi økt oppslutning til populistiske partier av ulik valør.
Nye klimamål: Miljødirektoratet har akkurat presentert sine forslag til klimamål for 2035. Dette målet skal meldes inn til FN i 2025 som en del av Parisavtalen. Fagetaten legger opp til betydelige utslippskutt både i Norge og gjennom internasjonalt samarbeid. Det kommer til å bli mye debatt om disse forslagene fremover, og det vil være en stor fordel om Norges klimamål både blir færre og klarere.
EUROPAS GRØNNE GIV
Geert Wilders’ valgseier i Nederland er et illevarslende tegn. Populismen er en trussel mot klimapolitikken i mange europeiske land.
Også i tidligere klimaledere har vi vært innom den sterkere tendensen til at klimapolitikken møter motbør fra høyrepopulister. I Tyskland har også en venstrepopulist meldt seg med en klar anti-klima agenda da Sarah Wagenknecht hoppet av Die Linke og dannet sitt eget parti.
Geert Wilders er klimafornekter og vil avvikle nær sagt alle klimapolitiske tiltak. Han er mot vindkraft og solenergi, han vil ikke bruke penger på karbonfangst eller klimatiltak i landbruket. Nå gjenstår det å se hva slags regjeringskonstellasjon det etter hvert kan bli i Nederland, men når populistpartier på høyresiden får innflytelse gjennom regjeringsmakt, så svekkes klimapolitikken.
Wilders fikk raskt gratulasjoner fra Ungarns Viktor Orban og fra Marine Le Pen i Frankrike. Motstand mot klimapolitikken går gjerne i parløp med skepsis til EU som institusjon, innvandringsmotstand, og kombineres med en lunken holdning til støtten til Ukraina.
Hadde det vært enkelt for de store sentrumspartiene å møte populismen, ville noen helt sikkert ha funnet oppskriften. Men trenden i Europa har over mange år vært at de store sentrumsorienterte partiene, sosialdemokrater og kristeligdemokrater, mister terreng. For klimapolitikken har denne brede alliansen, sammen med liberale og grønne, sikret gjennomslag for stadig mer offensiv klimapolitikk. Valget til Europaparlamentet til våren blir en prøve på hvor folkemeningen ligger.
Jeg tror den franske kjendisøkonomen Thomas Piketty har helt rett når han, i et nylig intervju med The Guardian, sier at spørsmål knyttet til sosial og økonomisk klasse må være i sentrum for responsen på klimakrisen. Det er nødvendig å møte de store ulikhetene internt i land i det globale nord for å unngå tilbakeslag, mener Piketty.
Ukraina-krigen har gitt høyere energipriser, og dette merkes i folks lommebøker selv om ulike kompenserende tiltak har dempet effekten. Men de økonomisk svakeste gruppene tar den største støyten.
Ifølge Piketty vil det bli «gule vester» over alt hvis ikke fordelingsspørsmål blir ordentlig ivaretatt. Mange med lave inntekter, og kanskje særlig i rurale områder, opplever å måtte bære hele byrden, mener han.
Mange fattige i rike land kan bli overbevist av nasjonalistiske og populistiske politikere som er imot klimahandling, mener Piketty.
Den pågående Tesla-streiken i Sverige kan leses inn i det samme bildet, slik visegeneralsekretær Claes-Michael Stahl i Den europeiske faglige samorganisasjonen (ETUC) gjør i dette intervjuet med Alf Ole Ask. Retten til å inngå tariffavtaler er essensiell for svensk fagbevegelse, og det kan hende Elon Musk er i ferd med å møte sine overmenn i form av kollektiv handling fra svenske metallarbeidere og deres europeiske fagforeningskamerater.
- Les og abonnér på alle saker Brussel-korrespondent Alf Ole Ask skriver om EUs klima- og energiomstilling og hvordan det påvirker Norge.
- Abonnér på nyhetsbrevet Europas grønne skifte som Olav Anders Øvrebø skriver hver måned.
DET GLOBALE BILDET
Når COP28 nå ruller i Dubai, vil spørsmål om den fossile energiens rolle være viktig, men den globale klimapolitikken er i høyeste grad også et spørsmål om fordeling.
COP28 er viktig for De forente arabiske emirater (UAE), og Financial Times har en omfattende artikkel om hvordan den lille petrostaten gjennom sine statlige selskaper har investert opp mot 200 milliarder dollar i grønne energiprosjekter i mange land. Dette gir landet en rolle som konstruktiv medspiller i energiomstillingen, samtidig som det kan gi legitimitet for å fortsette petroleumsaktiviteten.
Egypt, Indonesia, Zambia og Tyrkia er blant landene der UAE har gjort investeringer. Det er også gjort avtaler med Kenya og Colombia.
Om det er betydelige elementer av grønnvasking i satsingen fra UAE, er det likevel et svært positivt trekk at land med så stor kapitalrikelighet benytter sine ressurser på investeringer i fornybar energi. Det er i mange sammenhenger påvist at massive investeringer i fornybar energi – først og fremst vind og sol – er helt avgjørende for å kutte og unngå utslipp i det globale sør.
Som IEA-sjef Fatih Birol nevnte da han var i Oslo på Equinors høstkonferanse forleden: Det er mer solenergi i lille Nederland enn i hele Afrika sør for Sahara.
- Følg COP28 ved abonnere med Energi og Klima-nyhetsbrevet Olav Anders Øvrebø skriver. Han har også gjort et dykk ned i alle rapportene som er lansert foran møtet.
- Få også med dere podkasten der Cicero-forsker Steffen Kallbekken snakker om COP28 sammen med Kirsten Øystese.
At land som UAE setter sine statlige selskaper i stand til å investere stort, bør gi en sterk impuls til vestlige land om å gire om kraftig. Det trengs reformer i det multilaterale banksystemet (Verdensbanken/IMF) som gjør at mye mer penger kan stilles til rådighet for grønne investeringer. Ulike former for garantiordninger kan ta ned risikoen og gjøre kapital billigere i det globale sør, og dermed få investeringene opp.
Når den fossile energiens rolle står i sentrum, er det også viktig å huske på at det er tiltak på etterspørselssiden i økonomien som er det viktigste for å få utslippene ned. Vi må simpelthen brenne mye mindre kull, olje og gass. For å få til det, må det investeres på den «grønne siden».
Den tidligere britiske statsministeren Gordon Brown viste nylig i et innlegg i DN at Norge og andre land som har tjent stort på de siste årenes prishopp på fossil energi, har et særlig ansvar. En ganske begrenset eksportavgift kan stille store midler til rådighet for klimafinansiering. Det har i årevis vært snakket om slike modeller, og det skjer noe, slik for eksempel den nye norske garantiordningen er et eksempel på.
Men tiltakenes omfang står ikke på noe vis i samsvar med størrelsen på utfordringen. Det trengs mye større skala, og mye mer tempo. Det er et faktum at landene som har bidratt minst til klimaproblemet, vil bære de største byrdene når klimaendringene slår til. Dette er en urettferdighet som bare kan møtes gjennom store investeringer i tiltak som får utslippene ned, og bedre evnen til tilpasning.
- Vidar Helgesen og Ole Jacob Sending forklarer i DN hvorfor det er i Norges egeninteresse å gjøre mye mer på dette feltet.
Vi er alle i samme båt. Forhåpentlig klarer lederne som møtes på COP28 å finne løsninger som bringer klimapolitikken fremover – selv om møtet foregår i en tid der mange konflikter og kriger pågår, og der stemningen på den globale scenen er svært dyster.
Vil du gå dypere? Energi og Klimas nyhetsbrev gir deg nyheter og bakgrunn – sammen med vår podkast, våre ekspertintervjuer – og ikke minst vår dekning fra Brussel.