Klimalederen: Hva kan vi vente av en rødgrønn regjering?

Om nyhetene som beveger det grønne skiftet. Meningsmålingene peker entydig mot regjeringsskifte og Jonas Gahr Støre som statsminister. Hva vil det bety for klima- og energipolitikken? Denne utgaven av Klimalederen er viet stortingsvalget og peker ut sakene som blir viktigst for en ny regjering.

NTB_1Pz3p7tuJmA
Meningsmålingene peker mot rødgrønt flertall og Jonas Gahr Støre (Ap) som statsminister. Her er Støre sammen med Trygve Slagsvold Vedum (Sp), Audun Lysbakken (SV), Une Bastholm (MDG) og Bjørnar Moxnes (Rødt) under den avsluttende partilederdebatten på NRK fredag kveld. (Foto: Håkon Mosvold Larsen/NTB)

Dette er åttende utgave av Klimalederen (se boksen). Du kan abonnere på Klimalederen på samme måte som på Energi og Klimas øvrige nyhetsbrev.

Klimalederen er et samarbeid mellom Norsk klimastiftelses nettavis Energi og Klima og Skift – næringslivets klimaledere. Klimalederen analyserer og kommenterer viktige nyheter på klima- og energifeltet, både globalt, i Europa og i Norge.

Klimalederen er spesielt rettet mot beslutningstakere som trenger kunnskap om de viktigste nyhetene som beveger det grønne skiftet.

Energi og Klima er ansvarlig for innholdet, og Klimalederen er skrevet av Energi og Klimas redaktør Anders Bjartnes. Klimalederen vil det neste halvåret komme ut annenhver uke. Det sendes ut i Skift-nettverket og publiseres på Energi og Klima.

Abonner på Klimalederen:

DET GLOBALE BILDET

Hva kan vi vente av en ny norsk regjerings innsats i det globale klimastrevet? En første test blir høstens klimatoppmøte i Glasgow.

For en regjering ledet av Jonas Gahr Støre vil det ikke være mye tid til å gjøre om på opplegget og posisjonene som legges av den nåværende regjeringen, Glasgow-møtet er allerede i november.

Den offisielle dagsordenen under møtet i Glasgow handler om å få på plass regimer for kvotehandel og mer klimafinansiering. Her er Norge tradisjonelt en konstruktiv bidragsyter og vil sikkert være det i år også.

Men bør vi vente oss noe mer, noe nytt og kraftfullt?

Ved siden av å være stor finansiell bidragsyter til det multilaterale systemet, er det to ting verden er opptatt av når det kommer til Norges rolle; Oljefondet og oljepolitikken.

  • Oljefondet: Jonas Gahr Støre har varslet mandatendring slik at Oljefondet skal sette netto null-mål for selskapene fondet er investert i, slik et ekspertutvalg ledet av Martin Skancke nylig foreslo. Alt Oljefondet gjør – eller ikke gjør – blir lagt merke til.
  • Oljepolitikken: Her er alt mye vagere, selv om det går i retning av mindre leting, i alle fall i nye og uåpnede områder. Endringene i oljeskatten er også et signal.

Selv om det ikke er tvil om at tiltak for å dempe etterspørselen etter fossil energi er det langt viktigste i klimapolitikken, er det også et spørsmål hva man bør gjøre på tilbudssiden.

Det er land med marginal oljeproduksjon, Danmark og Costa Rica, som så langt har tatt en lederrolle. Det er noen internasjonale initiativ også blant store oljeprodusenter, men ikke noe som har satt virkelige spor. Skal Støre melde noe som får betydning på dette området, må han gå lengre enn å vise til tiltak som kutter utslipp i produksjonen.

Norge kunne for eksempel gi urørte områder (Lofoten, Barentshavet) et særskilt klimavern og gå i dialog med andre land om å gjøre det samme. I første omgang kan et moratorium være en vei å gå.

  • En ny studie publisert i Nature viser at svært store deler av de gjenværende fossile energireservene må forbli i bakken hvis oppvarmingen skal begrenses til 1,5 grader.

At Norge tar steg i retning produksjonsbegrensninger kan sende signaler om at oljeland bør velge logikken professor Bård Harstad har pekt på i mange innlegg i DN – «jo flere som koordinerer, jo høyere blir prisen på det som faktisk eksporteres».

Diskusjonen om «hvor mye og hvor lenge» kommer til å tilta også internasjonalt. Det er bare å se til Storbritannia.

  • En annen side ved Norges globale innsats handler om å få opp investeringene i fornybar energi. En gjennomgang Energi og Klima gjorde i vinter, viser at norske selskaper i 2020 bare produserte 20 TWh strøm utenfor landets egne grenser.

Vi må kunne forvente at en Støre-regjering setter klare ambisjoner for at selskap staten hel- eller deleier ekspanderer raskt utover på tyvetallet. Dette handler både om satsing i utviklingsland, gjennom Norfund, og hva for eksempel Equinor og Statkraft gjør i mer modne markeder.

Hvis Oljefondet går inn som investor sammen med store norske selskaper, kan dette bli riktig kraftfullt. Oljefondets første investering i fornybar infrastruktur er et stort havvindprosjekt som danske Ørsted bygger i Nederland. Det vil være underlig om ikke Oljefondet kan gå i allianse også med norske utbyggere.

EUROPAS GRØNNE GIV

Hvordan vil en Støre-ledet regjering forholde seg til det europeiske samarbeidet på klima- og energifeltet? Det blir krevende for Ap å finne felles grunn med Senterpartiet.

Norge er svært sterkt knyttet til våre europeiske naboland, både politisk og økonomisk – og på energiområdet også fysisk gjennom strømkabler og gassledninger.

Med EØS i bunnen og et omfattende avtaleverk på toppen av dette, er samarbeidet med EU en avgjørende brikke i puslespillet når Norge skal nå sine klimamål og runde av oljealderen med stil.

Det er svært motstridende syn internt hos de rødgrønne:

  • Er sterkere kobling til EU grunnleggende sett en trussel mot norsk næringsliv og verdiskaping, eller snarere en forutsetning for å sikre gode vilkår både for eksisterende næringsliv og nyinvesteringer?
  • Kan Norge forsyne seg av EUs klima- og energipolitiske meny som om det var et koldtbord, eller betyr et gjensidig forpliktende samarbeid at Norge må ta fem-retteren, slik som den serveres?

Norge har sterke interesser og store ambisjoner blant annet når det gjelder karbonfangst og havvind. Også andre nye grønne industrier, som batterifabrikker, er på ulike vis avhengig av rammebetingelsene og markedene i EU.

Svært mange enkeltsaker og sektorer vil bli berørt i forbindelse med EUs #Fitfor55.

Spørsmålet om rammene for utbygging av havvind i Sørlige Nordsjø illustrerer avhengigheten av samarbeid. Konseptet som kan gi lønnsomhet forutsetter kabel i begge ender, altså både til kontinentet/UK og Norge. Kabel mot kontinentet/UK forutsetter igjen en politisk avtale mellom Oslo og den aktuelle hovedstad, detaljert regulering, og likeledes at EUs regelverk følges. Uten en slik politisk ramme, må norske skattebetalere ta regningen for havvind gjennom subsidier i milliardklassen. Å gå i gang med nye støtteordninger, en variant av grønne sertifikater, er neppe veldig fristende.

  • En offensiv politikk når det gjelder havvind, forutsetter avklaringer på politisk toppnivå med andre land rundt Nordsjøen. Dette må en Støre-regjering ta fatt på meget raskt.

Å starte regjeringsperioden med å melde til Brussel at Norge vil tre ut av ACER, vil neppe gjøre det lettere å få til løsninger på områder der Norge er tjent med mer samarbeid med EU. Å hevde norske interesser innenfor samarbeidet blir derimot avgjørende.

Arbeiderpartiet kan ikke la seg presse for mye av Sp innen dette feltet. For det brede norske næringslivet blir det viktig å vise hvordan EUs #Fitfor55 skaper muligheter og øker den gjensidige avhengigheten. «Super-lobbyen» – med NHO i spissen – vil trolig mobilisere sterkt hvis ting blir satt på spissen, men kan ikke ta for gitt at Ap uansett har styrke til å ta støyten.

Samtidig har Senterpartiet gått høyt ut, og skapt forventninger i sitt bakland som det kan bli vanskelig å innfri.

NORGE I OMSTILLING

Spørsmål knyttet til fordeling blir viktigere når klimapolitikken begynner å bite og omstillingen er i gang.

Tempoet må mye opp, dersom målet om å halvere norske klimagassutslipp på ti år skal kunne nås.

  • For ansvarlige ledere i næringslivet betyr dette at jakten på utslippskutt i egne verdikjeder må intensiveres. Nye løsninger og investeringer som kan ta ned avtrykket, må forseres. Presset i den retningen kommer til å tilta.

Men hvem skal betale? Det må avklares både når det gjelder statens innsats i store industriprosjekter og når det handler om regningene som sendes til folk flest.

Den nye regjeringen risikerer å møte et «strømopprør» i vinter. Råvareprisene, særlig på gass, er nå på et skyhøyt nivå. Sammen med høye CO2-priser og dårlig med vann i magasinene, driver dette strømprisene opp til rekordnivåer.

Et svar på dette er å støtte og stimulere ulike tiltak som effektiviserer energibruken. Rehabilitering av hus, bytte av tak og vinduer, mer isolasjon, solceller – det er grunn til å forvente at en Støre-regjering vil være mer på hugget her enn Solberg-regjeringen har vært.

  • En ny regjering må raskt se på hvordan Enovas penger brukes, og vri mer av støtten i retning folk flest.

Norge kommer også til å trenge vesentlige mengder ny fornybar energi, slik for eksempel de nye scenarioene fra Nordisk Energiforskning viser.

Et annet svar kan være å gjøre noe med avgifter og skatter. Energiomstillingen flytter store verdier. Vi ser det når strømprisen stiger. Forbrukerne får økt regning, offentlig eide selskapers og statens inntekter øker. Det er likevel ikke et rent nullsumspill, fordi handelen med våre naboland er verdiøkende.

Men hvis staten håver inn, uten at forbrukere og skattebetalere kompenseres, forsvinner den folkelige støtten til klimapolitikken i et rop om at «globalismen», EØS og ACER har skylden.

  • I Financial Times skriver Martin Sandbu meget klokt om klimapolitikkens kulturkriger og hvordan de kan unngås. Fordeling er nøkkelordet. Politikken må være rettferdig, og bli oppfattet som rettferdig.

Også når det gjelder drivstoffavgifter og elektrifisering i transportsektoren må politikken fra en ny regjering gis forsterket innhold og retning.

  • Det må forventes at en Støre-regjering sørger for sterke incentiver for omlegging og klimakutt, samtidig som fordelingshensyn ivaretas. Når det gjelder et mulig «strømsjokk», må den politiske beredskapen være på plass.

I næringspolitikken ønsker både SV, Sp og Ap «mer stat», men det er ganske uklart hvordan politikken vil se ut i praksis.

Det som er sikkert, er at mange av de store industriprosjektene som er på beddingen, vil trenge offentlig støtte. Det gjelder havvind, karbonfangst, batterier, hydrogen, grønn ammoniakk, biodrivstoff – alt sammen. Å finne penger til dette innen rammen for ordinære budsjetter kan vise seg svært krevende. Når det gjelder havvind, må prosjektene planlegges slik at risikoen for fremtidige kollisjoner med natur- og miljøinteresser dempes.

  • En ny regjering må raskt vise kortene når det gjelder de nye industrisatsingene og fortelle hvordan de skal finansieres. Avklaringer er viktig. Forsinkelser og usikkerhet gir ikke tempoet som trengs, samtidig som staten må være tilbakeholden når «alle» står i kø og vil ha støtte. Det kan tenkes at en omstillingsavgift i oljesektoren, slik Klimaomstillingsutvalget foreslo, er en vei å gå. Da kan det reises noen milliarder ekstra, uten at det belastes folk flest.

Oljepolitikken vil også være i spill. Endringene i oljeskatten som regjeringen foreslår, ser ut til å ha bred støtte, og da vil neste store spørsmål være knyttet til leting og utdeling av nye lisenser. Å finne balansen blir krevende, men «hovedfeltet», bestående Ap og Høyre, har flyttet seg nå i høst.

Det er mange øvrige saksfelt hvor den detaljerte utformingen av klimapolitiske tiltak og virkemidler vil påvirke rammebetingelsene for næringslivet.

Samfunnets forventninger til omfanget på nye klimakutt vil ikke bli dempet.

Alvoret er stort.

Last ned og les det nye temanotatet fra Norsk klimastiftelse om FNs nye klimarapport. Hvert tonn teller.

Vil du gå dypere? Energi og Klimas nyhetsbrev gir deg nyheter og bakgrunn – sammen med vår podkast der vi hver uke har nye sendinger med gjester i studio. Hvis du vil lese kommentarer om norsk klimapolitikk, les #Klimavalg21.