Den utslippstunge arven fra Jens Stoltenberg og Erna Solberg
Det trengs innsats som gir dyp dekarbonisering i den norske økonomien. Beslutninger nå avgjør hvor vi står om ti eller tyve år. Les også om virkningene av Putins krigføring i de globale energimarkedene.
Klimapolitikk er langsiktig. Det er beslutninger tatt da Jens Stoltenberg og Erna Solberg styrte landet som forklarer hvorfor norske klimagassutslipp er som de er. Bildet er fra valgkampen i 2013. (Foto: Heiko Junge / NTB)
Dette er 11. utgave av Klimalederen i 2022 (se boksen). Du kan abonnere på Klimalederen på samme måte som på Energi og Klimas øvrige nyhetsbrev.
NORGE I OMSTILLING
Det er arven fra Erna Solbergs og Jens Stoltenbergs regjeringer som kommer til syne når Norges klimagassutslipp for 2021 telles opp.
Klimapolitikk er en langsiktig affære. Det er resultatene fra beslutninger mange år tilbake i tid som kommer til syne når utslippsregnskapene gjøres opp.
Klimalederen er et samarbeid mellom Norsk klimastiftelses nettavis Energi og Klima og Skift – næringslivets klimaledere. Klimalederen analyserer og kommenterer viktige nyheter på klima- og energifeltet, både globalt, i Europa og i Norge.
Klimalederen er spesielt rettet mot beslutningstakere som trenger kunnskap om de viktigste nyhetene som beveger det grønne skiftet.
Energi og Klima er ansvarlig for innholdet, og Klimalederen er skrevet av Energi og Klimas redaktør Anders Bjartnes. Klimalederen vil det neste halvåret komme ut hver tredje uke. Det sendes ut i Skift-nettverket og publiseres på Energi og Klima.
Norges klimagassutslipp har i praksis stått stille i mange år. Hadde det ikke vært for brannen på Melkøya, ville utslippene i 2021 ganske sikkert vært høyere enn i 2020. Tross meget kraftig vekst i – antall kjørte elbil kilometer, økte transportsektorens utslipp. Også landbruksutslippene gikk opp, fordi tallet på drøvtyggende kyr økte.
Fordi klimapolitikkens effekter på utslipp først kan avleses i statistikken om noen år, er det beslutningene som fattes nå som avgjør hva utslippene vil være i 2030 eller 2040. En del tiltak vil selvsagt kunne virke raskere, men de store og omfattende grepene som leder til dyp dekarbonisering er ikke gjort i en fei.
Både Norge og resten av verden opplever akkurat nå svært høye drivstoffpriser. Det blir spennende å se om det gir atferdsendringer, eller om folk biter tennene sammen, betaler – og kjører som før. Knapt noen ville turt å foreslå avgifter som brakte literprisen på bensin og diesel opp til nær 30 kroner literen. De skyhøye prisene er derfor et «real time» eksperiment, som vil vise hvordan markedet tilpasser seg kortsiktige utslag.
Normalt ville et varsel om langsiktig opptrapping av CO₂-prisen gi et prissignal som gir folk og næringsliv tid til å tilpasse seg. Nå kommer prisøkningen som et sjokk.
Reduserte utslipp i næringstransporten er helt nødvendig om Norge skal nå utslippsmålene for 2030. Derfor er det sterk grunn til å oppfordre alle selskaper og offentlige virksomheter til å se om de kan gjøre noe som innebærer at dieselforbruket faller raskt. Kan transportbehov dempes – og kan overgangen til nullutslippskjøretøyer forseres?
De tre siste tiårene har representert en svært sterk økonomisk utvikling i Norge, langt på vei drevet av høy oljeaktivitet, sterk økning i de offentlige utgiftene og betydelig velstandsvekst. Elbil-politikken reflekterer også dette. Ingen andre land har brukt så mye penger på å subsidiere elbiler, men politikken gjør at Norge er verdensledende når det gjelder overgang til elektriske personbiler. Egentlig er det bare i personbilmarkedet, der elbilene overtar, at utslippsbanene ser ut til å være noenlunde i takt med det utslippsmålet for 2030 krever.
Statusrapporten for norske klimagassutslipp for 2021 er egentlig ganske nedslående. Norske utslipp per innbygger er høye i europeisk målestokk.
De store forandringene i økonomien siden 1990 har bidratt til at utslippene har gått opp. Oljevirksomheten veier tyngre i utslippsregnskapet nå enn for 30 år siden, og den generelle økonomiske veksten har gjort at vi bygger mer og frakter flere varer. Da trengs det mer diesel til anleggsmaskiner og lastebiler. Utslippene i disse sektorene er også mye høyere nå enn de var i 1990.
Det er dette som er den utslippstunge arven etter Jens Stoltenberg og Erna Solberg.
Det er hittil gjort få grunnleggende endringeri økonomien som kan få utslippene varig ned, og gi den dype dekarboniseringen klima- og energiminister Espen Barth Eide skriver om i E24.
De siste ukene har jeg hørt statsminister Jonas Gahr Støre og næringsminister Jan Chr. Vestre si på konferanser, hos henholdsvis LO og Statkraft, at det er i industrien utslippskuttene skal komme. Og ja, det er ingen tvil om at det i viktige industrisektorer er betydelige planer på gang. Det gjelder for eksempel CO₂-fangst på Klemetsrud og hos Norcem i Brevik. Det gjelder Yaras overgang til grønn ammoniakk, det gjelder bruk av hydrogen i petrokjemi-virksomheter i Grenland og i stålproduksjon i Mo i Rana.
Dette er reell og riktig omstilling som kutter utslipp en gang for alle, som peker mot dyp dekarbonisering, og i mange tilfeller baner vei for større utslippskutt utenfor landets grenser fordi ny teknologi utvikles og tas i bruk.
Dette er tiltak Norge bør samle seg om – for å få fortgang i utslippskuttene der det har vært nølt for lenge.
Å få varetransporten over på nullutslipp og gjennomføre omfattende omlegging i industrien er nødvendig og riktig uansett.
Så vil man sikkert fortsette å stride om det for eksempel er riktig å elektrifisere oljeplattformer og i tilfelle hvordan det skal skje. Den debatten er også en arv fra årene da Stoltenberg og Solberg styrte landet.
EUROPAS GRØNNE GIV
Det gjøres stadig nye fremstøt for å rydde vekk EUs avhengighet av russisk gass. Grønn hydrogenproduksjon i Tyskland og et mulig gass- og hydrogenrør til Israel er to eksempler i nyhetsbildet nå.
Strev for avkarbonisering og økt energisikkerhet smelter sammen når EU nå forsøker å gjennomføre tiltak «på bakken». Den russiske gassen må erstattes raskest mulig – og etter hvert skal all gass bort.
Financial Times melder om et hydrogenprosjekt i nordøstlige Tyskland der det skal investeres en milliard euro i et elektrolyseanlegg. Fabrikken skal bygges i Lubmin, der Nord Stream 2-røret «lander» på tysk side. Det blir som kjent liggende urørt. Det er selskapet HH2E som står bak prosjektet, sammen med sveitsiske MET. En av nøkkelpersonene bak HH2E er Andreas Schierenbeck, som tidligere har vært sjef for den tyske energigiganten Uniper. Til FT sier Schiernbeck at dette vil være det største anlegget for produksjon av grønt hydrogen i Tyskland.
Den innledende fasen, med en investering på 200 millioner euro, vil ha kapasitet til å produsere 6000 tonn grønt hydrogen i året – men det kan skaleres opp til en produksjon som er ti ganger så stor.
Til sammenlikning vil Yaras planlagte demonstrasjonsanlegg i Grenland produsere 10 tonn grønt hydrogen om dagen.
Dette er dråper i havet i forhold til det store hydrogenbehovet EU ser for seg i fremtiden, men likevel viktige steg.
Tanken bak prosjektet i Tyskland er å bruke strøm fra fornybar energi i nærområdet til hydrogenproduksjon. Det kan dreie seg om havvind i Østersjøen, samt fra sol- og vindenergiprosjekter på land. Byggingen skal starte neste år, og det første grønne hydrogenet skal være klart til leveranse i 2025.
Det er slik desentral hydrogenproduksjon som vil være normen når det bygges ut prosjekter basert på fornybar energi i Europa. Det er for eksempel mange initiativ i Spania, og fra Luleå ble det denne uken meldt at det første hydrogenlageret for produksjon av grønt stål settes i prøvedrift.
Financial Times forteller også om Ursulua von der Leyens besøk i Israel, der samtalene har kretset rundt muligheten for et gass/hydrogenrør over Middelhavet, samt en strømkabel som skal forbinde Hellas og Kypros med Israel. Dette er prosjekter som illustrerer hvordan EU forsøker å skape nye handelsforbindelser for å sikre energileveranser når russergassen skal ut. Israel er imidlertid i strid med Libanon om hvem som har rettigheter til gassfeltene.
Også andre land i Midtøsten og Nord-Afrika, som Egypt, Algerie og Marokko har planer om hydrogenproduksjon som kan eksporteres til Europa.
I Australia har BP har akkurat kjøpt seg inn i et gigantprosjekt som er under utvikling. Også her er eksport til Europa en av forretningsideene. Fullt utbygd skal denne fabrikken ifølge Reuters kunne produsere 1,6 millioner tonn hydrogen – tilsvarende ni millioner tonn ammoniakk – årlig.
Det vil trolig være en kombinasjon av leveranser fra slike gigaprosjekter og desentral produksjon i Europa som i fremtiden gir hydrogen til bruk i både industrien, transportsektoren, og til kraftproduksjon når det ikke blåser og er sol.
Hydrogen kan – så lenge den er grønn – erstatte gass. Både den grå, som dominerer i dag, og den blå, som kan produseres med karbonfangst, bruker gass som råvare. Derfor er det bare grønt hydrogen som bidrar til å kutte gassforbruket.
DET GLOBALE BILDET
Russlands krig mot Ukraina setter stadig sterkere spor i de globale energi- og matvaremarkedene.
Virkningene av Putins krig kan bli politisk uro og kriser i mange land i Afrika og Asia. Hvordan vil dette i sin tur vil påvirke verdens evne til å håndtere klimakrisen?
Vi vet ikke, men ingenting tyder nå på at vi får en «orderly transition» der alt går pent og pyntelig for seg.
Historikeren Timothy Snyder – forfatteren av blant annet «On Tyranny» – mener Putins plan er å skape sult og nød i Asia og Afrika som i sin tur setter press på Ukraina og Europa. I denne twitter-tråden drar Snyder resonnementet sitt i kortformat.
Sammenvevde globale markeder gjør at utslagene blir svært sterke når energiprisene drives opp til nivåene vi nå ser.
De fleste amerikanske LNG-lastene går nå til Europa, mens Asia tidligere var destinasjonen.
Fra Pakistan rapporterer Bloomberg om sammenbrudd og krise i landets energiforsyning. Årsaken er at Europa overbyr Pakistan når det gjelder levering av LNG-laster. Pakistan bygde for noen år siden opp betydelig kapasitet for mottak av LNG, men prisforskjellene mellom markedet i Europa og pakistanernes kontrakter er nå så høy at det lønner seg for leverandørene Eni og Gunvor å betale bøtene kontraktbruddene med Pakistan innebærer.
Russland tjener i likhet med andre store fossileksportører rått på de høye prisene. CREA – Centre for research on energy and clean air – har sett på hvor store eksportinntekter russerne har hatt de første hundre dagene av krigen, og hvem det er som betaler. Kina er den største importøren, fulgt av Tyskland, Italia, Nederland og Tyrkia.
Estimatene tilsier at russerne hadde 93 milliarder Euro i inntekter fra fossileksport i perioden fra 24. februar til 3. juni. 61 prosent av dette – omkring 57 milliarder Euro – var salg til EU.
Samtidig forsterker FNs generalsekretær Antonio Guterres angrepene mot en global fossilindustri som fremtrer med ny selvtillit i lys av krigen. Det er «delusional» – altså en vrangforestilling – å tro at krisen vi står i kan løses med økte investeringer i kull, olje og gass, mener Guterres.
Hans oppskrift er som tidligere rask opptrapping av fornybarinvesteringene og andre tiltak som kutter etterspørselen etter fossilenergi.
Det er imidlertid få tegn på at forbruket faller. Tross de skyhøye prisene venter IEA at det globale oljeforbruket neste år når 101,6 millioner fat om dagen, en vekst på drøye to prosent fra i år.
I debatten om hvordan verden kan få bukt med klimatrusselen er det ofte dratt et skille mellom en «orderly» og en «disorderly transition». En ordnet overgang forutsetter velfungerende internasjonalt samarbeid, tillit mellom stormaktene, åpen handel, transparent CO₂-prising – altså det motsatte av det vi nå ser.
Vi er ikke der sommeren 2022. Vi er i den andre enden av skalaen.
Vil du gå dypere? Energi og Klimas nyhetsbrev gir deg nyheter og bakgrunn – sammen med vår podkast, våre ekspertintervjuer – og ikke minst vår dekning fra Brussel.