Denne bloggen er en lett omarbeidet og noe utvidet versjon av innlegget jeg holdt på Aftenpostens store konferanse om teknologi og fremtidens arbeidsmarked i Oslo onsdag 27. januar.

Solenergiens gjennombrudd er det absolutt viktigste som har skjedd de siste årene.

Illustrasjonen under er hentet fra det amerikanske finanshuset Bernstein. De flate strekene er prisutviklingen på kull, olje og gass. Den nesten loddrette streken er prisutviklingen på solenergi.

Globalt er billig solenergi en disruptiv teknologi som vil danne kjernen i et helt nytt energisystem.

I tradisjonell fremstilling av elektrisitet, for eksempel fra kull, kjernekraft eller stor vannkraft, produseres strømmen i store enheter og går enveis til forbrukeren. Planleggings- og byggetiden er lang, kanskje tiår. Inngangsbarrierene er høye. Kapitalbehovet er stort. Det er ofte halv- eller helmonopoler som gjør jobben.

Lett karikert kan vi kalle dette systemet for «Sovjet» – det er enveis, monopolistisk, langsomt, sentralisert.

Det nye energisystemet likner mer på «internett» – det er desentralt, det endres hurtig, har høy innovasjonstakt, sterk konkurranse – små og store enheter kan kobles sammen ved hjelp av digital teknologi.

Med solenergiens gjennombrudd kan strøm i prinsippet produseres over alt, i store og små enheter, på hustak, på lagerbygg, på brakkarealer i veikanter – eller i store solkraftverk som det nå bygges mange av rundt om i verden.

Med ny batteriteknologi kan solstrømmen lagres til kveldsbruk. Dette kan også gjøres i både stor og liten skala – fra svære batterianlegg som sikrer strømnettet i California til små mikrosystemer som gjør at fattigfolk i Afrika og Asia kan ha leselys om kvelden.

Solenergi, støttet av batterier, kan bygges ut svært raskt. Naturinngrepene er også mindre enn både ved vind og vannkraft, konfliktene færre.

Solenergien vinner frem i stadig nye land. I tillegg ødelegger den lønnsomheten i tradisjonell kraftproduksjon i langt større grad enn markedsandelen skulle tilsi. Dette er litt teknisk og komplekst, men mye sol og vindenergi fører til lavere markedspriser på kraft.

Det er denne endringen som har ført de store tyske kraftselskapene E.On og RWE til skifterettens dørstokk og som har skviset ut gass i Tyskland. Den samme effekten svekker også verdien på norsk vannkraft, som prises i tråd med den fossile kraftproduksjonen. (Hvordan dette henger sammen, har jeg beskrevet i artikkelen Vannkraftens verdi trues.)

Sol og vind forstyrrer altså gamle forretningsmodeller og legger grunnlag for nye løsninger. Hundretusenvis av husholdninger kan kobles sammen i såkalte virtuelle kraftverk og kjøpe og selge strøm til hverandre. Dette skjer i Tyskland, det kommer til å skje over hele verden.

Hva så med Norge? Vi har jo vannkraften.

Den teknologiske trenden i retning desentralisert fornybar energiproduksjon vil også treffe Norge. Solenergi vil bli vanlig også hos oss.

Både husholdninger og bedrifter vil ønske å lage sin egen strøm og det vil dukke opp selskaper som tilbyr attraktive løsninger.

Nylig lanserte Andreas Thorsheim sitt nye konsept for solar-leasing, Otovo. En slik modell kombinerer teknologien med en finansieringspakke som fjerner investeringskostnaden for huseieren som legger solceller på taket sitt.

De etablerte kraftselskapene vil oppleve at nye konkurrenter kommer inn og kniper en andel her og en andel der. Smarte styringssystemer og energieffektivisering virker på samme måte som solenergien. Med digitaliseringen kan forbruket begrenses og styres på en helt annen måte enn før.

Markeder preget av stabilitet og lange tidshorisonter kan endevendes i løpet av kort tid.

For de gamle aktørene betyr alt dette en stor trussel. De mister kontrollen.

Likevel fortsetter de gamle aktørene å produsere analyser som tilsier at fremtiden vil være en forlengelse av fortiden. Det internasjonale energibyrået IEA, de store oljeselskapene, og energi-establishmentet for øvrig, har totalt undervurdert vekstkraften i fornybar energi, særlig sol.

Samtidig har den etablerte energisektoren ofte stor politisk innflytelse og kan vende seg til myndighetene og be om beskyttelse – om reguleringer som hindrer folk i å legge solceller på taket sitt. Her er en rapport fra Australia. Vi ser konflikt rundt dette mange steder, for eksempel i Florida, Nevada og Arizona i USA.

Der har denne striden gitt opphav til en litt aparte politisk bevegelse; Tea Party for Solar.

Det er egentlig ganske logisk. Å lage sin egen strøm må være en opplagt rettighet – minst på linje med retten til å eie sitt eget haglegevær!

Så litt om klimapolitikken som drivkraft. Paris-toppmøtet rotfester forventningen om at den store energiomstillingen verden trenger vil skyte fart. Det er ingen seriøse krefter som lenger er i tvil om retningen. Spørsmålet er hvor fort det grønne skiftet går, ikke om det kommer.

Det er et mylder av beslutninger i politikken, og ikke minst i næringslivet og blant investorer, som vil forme overgangens videre løp. Når store selskaper som Google, IKEA og BMW sier de vil bruke bare fornybar energi i sine operasjoner, så peker det ut en retning.

Ingen del av energifeltet er lenger fredet for konkurranse. I transportsektoren har oljen hatt monopol. Men det er også i ferd med å bli brutt.

Det tok 20 år før verden fikk den første millionen elbiler. Den neste millionen kommer i løpet av 18 måneder.

I Kina spår analytikere at tallet på el-kjøretøyer dobles hvert år de neste tre årene.

Det er også andre drivkrefter enn klima som driver utviklingen. Det mest opplagte er kampen mot lokal forurensning – slik vi ser for eksempel i Kina. Kullforbruket er på vei ned. Kullimporten falt med over 30 prosent i 2015.

Dette påvirker selvsagt verdens kullmarked og alle verdikjeder som har berøringsfelter mot Kinas kullforbruk, for eksempel fraktratene i shipping. Sjekk aksjekursen på tørrbulk-rederiene på Oslo Børs. Det er et godt eksempel.

Men å ta knekken på lokal forurensning forutsetter også at det gjøres noe med trafikken, diesel og bensin må bort.

Når alternativer kommer i form av el- og hydrogenbiler, så er det lettere å velge annerledes. Mye tyder på at forbrenningsmotoren vil få sine arvtakere – etter lang og tro tjeneste. Ny teknologi og nye forretningsmodeller vil fjerne etterspørsel.

At dette over tid vil påvirke markedsutsiktene for olje og gass, er rimelig opplagt. Konkurransen vil bli hardere. Nye aktører vil komme og true etablerte modeller og systemer. Noen av dem vil lykkes, andre vil feile.

For min del ønsker jeg alle urokråker hjertelig velkommen. Jeg tror det er helt nødvendig for å få til et så raskt og altomfattende skifte i økonomien som er nødvendig for å hindre de mest alvorlige klimaendringene.

Så må de gamle og etablerte aktørene finne sin plass, tilpasse seg nye omgivelser.

Evner de ikke å endre seg, ja så vil de forsvinne.