3. november meldte regjeringen inn en forsterket klimaforpliktelse til FN i forkant av klimatoppmøtet i Egypt. Kommunikasjonen på pressekonferansen var uklar og egnet til å forvirre. «Vi melder nå inn til FN et mål på 55 prosent. Dermed så er det ikke lenger 50-55, men det er 55. Det er i tråd med ambisjonen vi har med oss fra Hurdal», sa statsminister Jonas Gahr Støre.

Var det regjeringens nasjonale omstillingsmål for hele økonomien som skulle meldes inn til FN, eller var det tilslutning til EUs klimaforpliktelse på 55 prosent innen 2030, og felles gjennomføring av denne? VG oppfattet det første. Innmeldingen peker i retning av det siste. Spiller det egentlig noen rolle?

Regjeringens ferske klimastatus og -plan (Grønn bok), som ble fremlagt sammen med statsbudsjettet for 2023, viser den praktiske forskjellen. Dersom hele forpliktelsen om 55 prosent utslippskutt fra 1990 til 2030 skal gjennomføres i Norge, må samtlige utredede klimatiltak både i Klimakur 2030 og i rapporten Grønn omstilling fra Miljødirektoratet, gjennomføres like raskt som det er lagt til grunn. Pluss litt til. Norges samlede klimagassutslipp må kuttes fra 49 millioner tonn CO₂ i 2021 til 24 millioner tonn i 2030. Det er bare åtte år igjen.

Hverken historien om norsk klimapolitikk, eller den politikken regjeringen nå fører, tilsier en så radikal utvikling. Norges utslipp har stabilisert seg, utslippsveksten er stanset, men vi har bare så vidt startet på veien ned mot netto null. Nå haster det mer enn noen gang å kutte utslippene av klimagasser. Klimasamarbeidet med EU er en nøkkel for å lykkes. Samarbeid øker effektiviteten og tempoet i klimaomstillingen av Europa, og det styrker forpliktelsen og fleksibiliteten i gjennomføringen i Norge.

NHO er glade for at klimasamarbeidet med EU ligger fast. Samarbeidet bør løftes, tydeliggjøres og forklares, ikke underkommuniseres, fordi samarbeid er langt bedre enn alenegang i klimapolitikken.

Hva er målet?

Gjeldende klimaavtale med EU pålegger Norge å kutte 40 prosent av utslippene i ikke-kvotepliktig sektor innen 2030, altså i transport, bygg, landbruk og avfall. 5. november ble EU enige om hvilke rammer som skal gjelde for klimasamarbeidet i Europa fremover. Forpliktelsene blir skjerpet og tempoet skal opp. Klimarammeverket rustes for å kutte 55 prosent innen 2030, og det påvirker byrdefordelingen mellom landene.

• Les også: Europaparlamentet og EUs ministerråd avgjør nå Norges klimapolitikk

Norge vil måtte øke fra 40 til 50 prosent kutt i ikke-kvotepliktig sektor, på linje med andre rike land som Danmark, Tyskland og Sverige. Det er flere forhold her Norge ennå ikke har tatt stilling til, bl.a. ambisjonen om å styrke samarbeidet gjennom å utvikle et eget kvotesystem for bygg og transport.

Samarbeidet i EUs kvotemarked skal sikre at europeiske industri- og energibedrifter samlet kutter 61 prosent av utslippene innen 2030, fordelt der kuttene lønner seg og er mest fornuftig. I Norge utgjør industrien, petroleumsvirksomheten og utenriks luftfart om lag halvparten av de nasjonale utslippene, og omfattes av EUs kvotesystem. I tillegg har sektoren CO₂-avgift og andre supplerende virkemidler som skal bidra til raskere omstilling og større utslippskutt i Norge.

Den tredje pilaren i EUs klimarammeverk er regelverket for skog- og arealbrukssektoren (LULUCF), som regulerer mulighet for godskriving og bruk av kreditter fra opptak av CO₂ i skog, eller i motsatt fall forpliktelse til utslippskutt som følge av avskoging eller arealbruk som øker utslippene. Norge ligger an til et samlet årlig netto utslipp fra denne sektoren i årene fremover.

Siste nytt fra Sharm El-Sheik 15. november, er at EU kommer til å skjerpe sin klimaforpliktelse til minst 57 prosent innen 2030.

Hvordan kommer vi i mål?

«Kursen er satt», sa Støre til VG på pressekonferansen 3. november. Men er den egentlig det? Regjeringens klimastatus og -plan viser at Norge i 2023 fortsatt vil ha kurs mot gjeldende EU-forpliktelse på 40 prosent kutt i ikke-kvotepliktig sektor, ikke 50 prosent som vi vet at vi må. Vi er altså et godt stykke unna riktig kurs for å oppfylle en justert klimaavtale med EU. Og veldig langt unna 55 prosent kutt i alle sektorer i norsk økonomi.

• Les også: Klimavakten: Fakta om Norges utslipp

Legitimiteten til norsk klimapolitikk fremover krever ærlighet om hvor vi står, klarhet om hvilke mål som gjelder, og en troverdig plan for hvordan vi skal komme dit. Planen som klima- og miljøminister Espen Barth Eide har uttalt at regjeringen har, bør nå tydelig kommuniseres til alle som må bidra for å sette den ut i livet, og følges opp med konkrete tiltak som tar oss i mål.

NHO heier på klimasamarbeidet med EU, og er skeptisk til et nasjonalt «osteklokke-mål», men vi jobber for klimaomstilling og utslippskutt i alle sektorer. Stortinget har vedtatt et mål om halvering av klimagassutslippene på sokkelen innen 2030, som vi forholder oss til. Fastlandsindustrien er best i verden på lave klimagassutslipp, og har kuttet utslippene med 40 prosent siden 1990. Det jobbes hardt med ytterligere tiltak som kutter utslipp og styrker konkurransekraften.

Næringslivet er utålmodige. Bedriftene stiller spørsmål om vi vil rekke å bygge ut nok fornybar kraft til å gjennomføre klima- og energiomstillingen og realisere nye grønne industrisatsinger. Det trengs betydelig fortgang i planlegging og utbygging av mer kraft og nettkapasitet om vi skal rekke å få kraften i produksjon før 2030. Vi trenger om lag 55 TWh ny fornybar kraft for å kutte utslippene med 55 prosent.

Industrien etterspør et punktutslippsprogram, med konkrete grep og virkemidler som bidrar til å fjerne de største punktutslippene i industrien. Offshorevirksomheten på sokkelen trenger tillit og støtte til å nå målene for utslippskutt, og realisere elektrifisering av olje- og gassinstallasjoner. Transportsektoren etterspør klare insentiver for utslippskutt i næringstransporten, først og fremst tilgang til utslippsfrie energibærere og utrulling av lade- og fylleinfrastruktur for transport på land og sjø. Alle spør om hvordan tiltakene som til nå er utredet, skal realiseres.

Næringslivet ønsker en mer offensiv klimapolitikk. Norske bedrifter stiller seg bak det økte klimamål. De er også klare til å levere løsningene. Men nå trengs bokstavelig talt mer kraft bak ambisjonene. Barth Eide vet hvor han vil. Han må bli langt mer tydelig på hvordan vi sammen skal komme dit.