Karbonbudsjetter er en forenklet fremstilling av hvor mye CO₂ (justert for utslipp av andre klimagasser) verden kan tillate seg å slippe ut og samtidig ha mulighet til å holde oppvarmingen under 2 eller 1,5 grader.

I Paris-avtalen ble verdens land enige om å begrense global oppvarming til «godt under» 2 grader celsius sammenlignet med førindustriell tid. Landene skal videre anstrenge seg for å begrense oppvarmingen til 1,5 grader. Disse målsettingene krever at klimagassutslippene reduseres hurtig.

Med dagens utslippsnivå kan budsjettet for 1,5 grader være brukt opp rundt 2030, og for 2 grader rundt 2050, med minst 50 prosents sannsynlighet (se hovedfigur).

Ikke mye igjen på budsjettet

Klimaforskerne har funnet en tilnærmet lineær sammenheng mellom utslipp av CO₂ og oppvarmingen dette forårsaker. Det slås fast med høy sikkerhet i FNs klimapanels rapport fra august 2021. Utslipp av 1000 milliarder tonn CO₂ fører til oppvarming på 0,45 grader (estimat med margin på pluss-minus 0,18 grader).

CO₂ blir værende i atmosfæren i flere hundre år etter at utslippet er skjedd. Derfor opererer en med kumulative utslipp, altså historiske utslipp lagt sammen.

I den industrialiserte epoken fra 1850 til utgangen av 2023 vil det være sluppet ut ca. 2590 milliarder tonn CO_2, ifølge forskningsprosjektet Global Carbon Project. I 2023 var de totale globale CO₂-utslippene på ca. 41 milliarder tonn. Hvis utslippene fortsetter på dette nivået, er det bare om lag 28 år igjen til budsjettet for 2 grader er oppbrukt (se hovedfigur), skriver forskerne

Hvis en legger 1,5 grader til grunn, ser det enda verre ut: Da er det bare om lag sju år igjen til budsjettet er tomt med dagens utslippsnivå (med minst 50 prosents sannsynlighet).

I disse beregningene har forskerne laget et gjennomsnitt av beregninger fra FNs klimapanel og nyere forskningsresultater. De vektlegger at det er stor usikkerhet knyttet til tallene, særlig når det gjelder 1,5 grader. En viktig side ved karbonbudsjettene er nettopp at usikkerheten ved anslagene øker når budsjettet blir mindre. Verden er allerede blitt 1,3 grader varmere siden førindustriell tid (tallet varierer noe med valg av beregningsmetode).

Mye av veien til 1,5 grader er altså tilbakelagt. Siden det gjenværende budsjettet dermed er relativt lite, blir det mer følsomt for konsekvensene av metodevalg (mer om debatt om karbonbudsjetter nederst i artikkelen).

Klimapanelets rapporter viser at det er sterkt ønskelig å begrense oppvarmingen til 1,5 grader. En oppvarming på 2 grader vil ha betydelig større negative konsekvenser.

Utslipp må kuttes raskt

Kompleksiteten i klimasystemet er bakgrunnen for at forskerne opererer med ulike grader av sannsynlighet for å begrense den globale oppvarmingen.

Forskerne i Global Carbon Project konkluderer med at det fra og med 2024 kan slippes ut omtrent 275 milliarder tonn CO₂ før budsjettet for 1,5 grader er oppbrukt (med minst 50 prosents sannsynlighet). For 2 grader «gjenstår» det 1150 gigatonn CO₂.

Konklusjonen en kan trekke av karbonbudsjettene, er den samme som FNs klimapanel kommuniserer på andre måter: Verden har svært liten tid på å redusere klimagassutslippene. Utslippene må ned til null snarest mulig, slik at man slutter å tære på karbonbudsjettet. Jo mer og fortere utslippene reduseres, jo større sjanse gir vi oss selv til å begrense oppvarmingen.

Sprik mellom løfter og behov

Det er et stort sprik mellom hvilke konkrete utslippskutt verdens land har forpliktet seg til, og hva som må til for å klare å begrense oppvarmingen til 1,5 eller 2 grader.

Analysebyrået Climate Action Tracker lager jevnlig en oversikt over gapet mellom løftene landene har gitt under Paris-avtalen, og hvor store og raske utslippskutt som må til for å klare klimamålene.

Den nyeste oppdateringen ble lagt frem under klimatoppmøtet COP28 i Dubai i desember 2023. Den viser at det er et gap på 24-27 milliarder tonn CO₂-ekvivalenter årlig mellom dagens politiske tiltak og utslippsnivået verden må ned til innen 2030.

Dersom landene når målene for 2030 som de har forpliktet seg til, vil verden være på vei mot en oppvarming på 2,5 grader ved slutten av århundret, ifølge analysen.

Klimapanelets scenarioer

I 2021-rapporten presenterer FNs klimapanel et knippe scenarioer for utslipps- og temperaturutvikling frem til 2100. Spennet i forutsetningene er stort, fra en utvikling med lave utslipp til en med svært høye utslipp (se figur).

De «blå» lavutslippsscenarioene i figuren er de eneste av de fem analysert i Klimapanelets rapport som unngår mer enn to graders oppvarming, og selv i det «strengeste» – SSP1-1.9 – passerer vi på ett punkt 1,5 graders oppvarming.

• Les mer om bakgrunnen for Klimapanelets scenarioer – ekspertintervju med klimaforsker Bjørn Samset

I lavutslippsscenarioene går utslippene ned med en gang, og fortsetter å falle 3–5 prosent i året. Mye er kjent om hva som må gjøres for å få til hurtige utslippskutt. Det inkluderer utfasing av kull i energisektoren, stor økning i investeringer i fornybar energi, elektrifisering av transport, lavere utslipp knyttet til produksjon og forbruk av mat og slutt på avskoging.

• Les mer om utslippskutt i praksis i artikkelen «Fossilavhengigheten».

Men det er ikke nok bare med kutt for å komme i nærheten av målene i Paris-avtalen, ifølge Klimapanelets scenarioer. Det må også negative utslipp til, altså teknologi som høster CO₂ direkte fra luften og lagrer den. Da snakker vi ikke om skogplanting, men mer om direktefangst fra luft.

Klimaforskerne Glen Peters og Kevin Anderson har tidligere pekt på problematiske sider ved forutsetningen om å få til negative utslipp. Teknologiene er ikke ferdig utprøvd, og det er en rekke uavklarte spørsmål om bl.a. miljø- og fordelingseffekter. Istedenfor å satse tungt på spekulativ fremtidsteknologi som dette, burde verdenssamfunnet fokusere mer på de mulighetene for dype utslippskutt som vi kjenner i dag og vet at virker, skriver Peters og Anderson: Mer effektiv energibruk, bruk av lavkarbonløsninger og fortsatt utbygging av fornybar energi.

Karbonbudsjetter: Motforestillinger

Karbonbudsjett som konsept har de siste årene fått mye oppmerksomhet også utenfor forskerverdenen. Bildet av et budsjett som raskt er i ferd med å tømmes, passer godt inn i den øvrige språkbruken om klimaendringer og behovet for rask omstilling.

Flere forskere har imidlertid stilt spørsmål ved nytten av karbonbudsjett som konsept i klimapolitikken. Glen Peters peker i en artikkel blant annet på at det er knyttet usikkerhet til mange av metodevalgene og forutsetningene som ligger til grunn for et gitt karbonbudsjett. Nye erkjennelser i klimaforskningen kan fort føre til endringer i budsjettene, som i eksemplet med rapporten fra FNs klimapanel om 1,5 grader. Det finnes også mer enn én type karbonbudsjetter, noe som igjen produserer ulike resultater.

Det er dessuten slett ikke sikkert at klimaforskernes karbonbudsjetter vil gjøre det mer sannsynlig at ledende politikere tar de nødvendige og vanskelige beslutningene, bemerker den tyske forskeren Oliver Geden.

Når forskere, som i Klimapanelets 1,5-graderrapport, finner ut at karbonbudsjettet trolig er noe større enn før antatt, er ikke politikernes reaksjon at de nå skal kutte utslipp fortere fordi det er litt mer realistisk å stoppe på 1,5 grader, skriver Geden. Det er mer trolig at en «budsjettøkning» styrker dem i troen på at katastrofen er utsatt og at det alltid vil være «fem minutter igjen til midnatt». Karbonbudsjett-konseptet har bare påvirket klimapolitisk debatt, ikke beslutninger, mener Geden.