Siden 2011 har Olje- og energidepartementet jobbet med å kartlegge forekomster av mineraler på havbunnen innenfor norsk økonomisk sone. I 2020 startet den daværende Solberg-regjeringen prosessen med å åpne for utvinning av dem.

I fjor høst ble Konsekvensutredning for mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel og utkast til beslutning om åpning av område sendt ut på høring (svarene finner du lenger ned på samme lenke). Fristen var 27. januar. Også i internasjonalt farvann vurderer mange å drive mineralutvinning, og Den internasjonale havbunnsmyndigheten (International Seabed Authority – ISA) leder en internasjonal prosess for å utvikle regler for en eventuell fremtidig mineralutvinning.

Vi snakker med

Pedro Ribeiro er forsker ved Senter for dyphavsforskning, Institutt for biovitenskap, Universitetet i Bergen.

Men mineralutvinning på havbunnen er kontroversielt. Miljøorganisasjoner som Naturvernforbundet og WWF, ledende havforskere, flere stillehavsland og selskaper som Google, BMW og Samsung har gått så langt som til å kreve et moratorium, altså et midlertidig forbud, i alle fall inntil vi vet mer om konsekvensene og skadene som kan følge av slik utvinning. Også Equinor etterlyser mer kunnskap før beslutningen tas.

Vi har snakket med Pedro Ribeiro, en av forskerne ved Senter for dyphavsforskning som har samarbeidet med Olje- og energidepartementet under utredningsfasen. Han driver mesteparten av sin forskning i de dyphavsområdene som er tenkt å åpnes for mineralutvinning.

<2°C: – Hva dreier dette seg om? Hvor langt er vi kommet i prosessen?

Pedro Ribeiro: – For å gi et overblikk: Prosessen med å åpne for utvinning består grovt sett av tre faser: Prospektering, leting og utvinning. Prospekteringsfasen handler om å utforske forekomsten og utbredelsen av ressursene. I letefasen kan selskaper søke om lisens til å undersøke konkrete områder i detalj. Dette er også en anledning til å teste utstyr og metoder og gjøre mer detaljert kartlegging av miljøkonsekvensene. Det er denne fasen vi kan være på vei inn i. Den siste fasen er utvinningsfasen. Det er først da man eventuelt deler ut konsesjoner til å utvinne mineraler kommersielt.

Delte meninger

– Og siden prosessen med å åpne startet i 2019, har mange krevd stans og moratorium, forskere mener det er for tidlig, mens staten virker opptatt av å kjøre videre. Har tidsplanen vært urealistisk? Eller er det noen som presser for hardt på?

– Ut fra høringssvarene jeg har sett, er det i alle fall tydelig at meningene er delte. Fra de som overhodet ikke vil åpne for slik utvinning, til de som mener vi må investere mer i teknologi som kan gjøre utvinningen mer skånsom, til de som mener mineralutvinning fra havbunnen vil være den mest bærekraftige måten å utvinne mineraler på. Spesielt sammenliknet med gruvedrift på land. Jeg har ingen forutsetninger for å svare på om noen presser for hardt på, men jeg synes at de som hevder at mineralutvinning på havbunnen har få eller ingen praktiske miljøkonsekvenser, i alle fall må kunne dokumentere det skikkelig.

«Kunnskapshull»

– Både i det siste høringssvaret, og i høringen fra to år siden, snakker dere om «kunnskapshull». Men dere har jo gjort mye forskningsarbeid på oppdrag fra departementet. Så hva dreier dette seg om?

– Det er riktig at myndighetene har gjort en del undersøkelser, blant annet i samarbeid med Senter for dyphavsforskning ved UiB for å kartlegge mineralressursene. Men denne kartleggingen er ikke fullstendig. Vi har med andre ord ingen fullstendig oversikt over hvor stort omfanget er av mineralforekomster i norsk sektor, eller kvaliteten på forekomstene.

Vi har også gjort uavhengig, grunnleggende forskning for å forstå dyphavsøkosystemet. Hvordan livet utviklet seg og vedvarer i slike ekstreme miljøer. All denne informasjonen er nyttig for å danne et kunnskapsgrunnlag, men for å vurdere miljøpåvirkninger trenger vi et høyere kunnskapsnivå. For å kunne svare på detaljerte og spesifikke spørsmål trenger vi detaljerte og spesifikke data, og tilstrekkelig tid til å samle dem inn. Disse kunnskapshullene er identifisert i kunnskapsbaserapportene som ble laget for åpningsprosessen, og også uttrykt av det vitenskapelige miljøet.

Vi mangler også kunnskap om de miljømessige konsekvensene av gruvedrift på havbunnen. Og det avhenger blant annet av hvor og hvordan utvinningen skal foregå. Hvilke teknologier skal brukes, hvilke tiltak kan treffes i forkant for å begrense skadevirkningene? Dette gjelder både utvinningsfasen og letefasen. Det bør foreligge et godt juridisk rammeverk før vi begynner med å åpne konkrete områder for leting. Dessverre har vi ikke noen skikkelig diskusjon om dette i Norge i dag.

– Men i den internasjonale prosessen diskuteres nettopp disse tingene. Har vi gitt oss selv for dårlig tid i Norge?

– Det er i alle fall nettopp et slikt juridisk rammeverk jeg nevnte, som diskuteres i ISA. Tanken er at de skal vedta det før noen setter i gang med leting i internasjonale farvann. Et tilsvarende rammeverk burde man ha også for letefasen i norsk sektor.

I tillegg, og som vi var inne på, er det fortsatt kunnskapshull som må tettes. Det gjenstår en del forskning før vi kan vite nok om konsekvensene av gruvedrift på havbunnen.

Konsensus

– Hva slags konsekvenser tenker du på da?

– Vi vet for lite om de ulike økosystemene i disse områdene. De ulike habitatene er ikke tilstrekkelig kartlagt, biodiversiteten er bare delvis beskrevet, og så videre. Vi vet enda mindre om økologien der. Hvordan artene samspiller med miljøet rundt seg. Vi mangler også studier som måler spredning av partikler og effekter på marine organismer av eksponering mot giftige stoffer. Uten en solid forståelse av disse og andre aspekter vil vi ikke kunne oppdage miljøpåvirkninger, bortsett fra kanskje i de mest alvorlige tilfellene. Uten et solid faktagrunnlag er det heller ikke mulig å gjennomføre en miljørisikovurdering eller definere hva som er en akseptabel grad av miljøpåvirkning av gruvedrift på havbunnen.

Dette er det også klar konsensus om i forskermiljøet internasjonalt. Vi vet for lite om disse miljøene til at vi kan si noe fornuftig om konsekvensene av en eventuell mineralutvinning.

– Og hva er et realistisk tidsperspektiv på at dere får denne kunnskapen?

– Vi snakker om områder på 3000 meters dyp, langt fra land. Vi må organisere tokt dit, og det kan ikke skje når som helst på året. I tillegg bør vi studere miljøene over lengre tid. Det er som med klimaet – du får ikke oversikt over klimaet noe sted når du måler temperatur og nedbør i bare en ukes tid én gang. Langsiktig kontinuerlig observasjon av dyphavsmiljøet har så vidt begynt, og vi vil trenge år for å samle inn meningsfulle data.

Vitenskapelige studier krever betydelig tid og ressurser, spesielt i dyphavet. Det tar flere år å få ut relevante data, og bruke dem til å gjøre en skikkelig risikoanalyse. Slik at vi kan avgjøre hva som er naturlig variasjon, og hva som er endringer forårsaket av menneskelige inngrep. Så det er vanskelig å gi en konkret sluttdato, men hvis vi tenker på at et typisk forskningsprogram tar mellom 3–5 år å fullføre, virker alt mindre enn dette for kort for meg.

Partikkelskyer

– Men for å ta ett fenomen mange er spesielt bekymret for i selve utvinningsfasen: Partikkelskyer. Hva menes med det?

– Når du borer på havbunnen, dannes det en sky av sedimenter og mineralpartikler. Når vi skal utvinne metall fra manganskorper, for eksempel, må disse skjæres fra fjellet. Da får vi en slik partikkelsky.

Noen av disse partiklene vil drive med strømmen bort fra selve borehullet, og legge seg på havbunnen. Noen av de minste partiklene vil løse seg opp i vannet. De vil med andre ord påvirke miljøet rundt borehullet. Og noen av disse metallene som vi er ute etter, er også miljøgifter. De ligger i ro på bunnen og er ufarlige til de blir virvlet opp.

I tillegg, når vi utvinner mineraler fra havbunnen må vi gå ut fra at ikke alt som skjæres løs, vil kunne utnyttes som malm, da vil man gjerne separere uønskete materialer på fartøyet på overflaten. Hvis det uønskete materialet spyles ut igjen, blir det en ny partikkelsky. Det kan også få store miljøkonsekvenser.

Dette er forøvrig noe ISA tar opp, og forsøker å utarbeide regler for. Hvor og på hvilken dybde kan man tillate at slikt avfall skilles ut på, for eksempel. Her er det gjort noen undersøkelser, og noen simulasjoner, men ikke i Norge. Og i norsk farvann kan slikt være komplisert å forutse, fordi havbunnstopografien på områdene der vi finner mineralforekomster, er kompleks. Det er mye rygger, fjell og daler som har stor innflytelse på havstrømmer.

– Vet vi noe om hvordan mineralutvinning og miljøkonsekvensene kan påvirke annen kommersiell aktivitet? Som fiskerier?

– Akkurat disse områdene er ikke der det er veldig mye kommersielt fiske. Men vi vet ikke noe om hvor store områder som kan bli påvirket av utvinningen. Om virkningene av havbunnsgruvedrift kan nå områder der det er mye fiske, eller gyteområder eller oppvekstområder for kommersielt interessante fiskearter, for eksempel.

– Norge kan lære av den internasjonale prosessen

– Til slutt, og helt generelt: Bør Norge heller enn å åpne disse områdene nasjonalt, følge mer med på hva som foregår i ISA?

– Norge er en suveren stat, og har selvfølgelig råderett over egne ressurser. Når det er sagt, tror jeg vi kan lære mye av den prosessen som foregår der. Spesielt akkurat dette som har med tiden det tar å gjøre. Jeg kan godt forstå at man spør seg om det er verdt det å bruke disse ekstra årene på å samle mer kunnskap. Jeg synes det. Vi har i alle fall muligheten fortsatt til å få et utgangspunkt som er mer forsvarlig og bærekraftig. Da trenger vi å vite mer. Og vi trenger et solid juridisk rammeverk som regulerer alt fra leting til utvinning.

– Men dere har jo også egeninteresse av å si slikt? Dere er vel interessert i mer penger til forskningen deres, og det er jo egentlig det dere etterspør her?

– Jeg skjønner at du spør, men jeg vil påstå at en slik innvending faller litt på sin egen urimelighet. Faktum er at vi, forskerne, håper å få finansieringsmuligheter uansett hva som skjer i denne prosessen. De vitenskapelige funnene som ligger i dyphavet, bør ikke bare være knyttet til havbunnsgruvedrift. Dette handler i stedet om å få tid og anledning til å svare på de rette spørsmålene før det er for sent.