Årets oppdatering fra Global Carbon Budget er klar: Utslippene bare fortsetter å vokse, selv om verdens land lover kutt som aldri før.
Bildet viser et kullfyrt stålkraftverk i Jharkhand i India. Utslippene i India har nå passert utslippene i EU til sammen. Men målt per innbygger, er utslippene bare en tredel av EUs. Foto: Foto: Altaf Qadri/AP/NTB
Det er forskningsprosjektet Global Carbon Project som står bak den årlige bokføringen over verdens utslipp og opptak, der norske forskere ved CICERO Senter for klimaforskning leder an. Vi har snakket med en av dem, forskningssjef Glen Peters:
<2°C:– Koronaknekken er definitivt over, utslippene går opp globalt. Dette er ikke lystig lesning?
Glen Peters: – Nei. Paris-avtalen var klar i desember 2015. Siden det har vi snakket mye, og lovet mye, men fått til altfor lite. Jeg husker at jeg etter det første COVID-året, i 2020, sa i et intervju at 2019 kanskje var året utslippene toppet seg globalt. At vi kanskje ikke ville se en retur til slike høye utslippsnivå igjen. Men sånn gikk det altså ikke.
– Men det er vel positivt at vi overhodet setter oss langsiktige mål for utslipp?
– Klart, men de må følges opp. Det som er med dette prosjektet er at vi kan måle om disse målene er innenfor rekkevidde eller ikke. Og det er det rimelig tydelig at de ikke er.
– Dårlig over hele linjen
– Er det noen områder hvor vi tross alt er noenlunde i rute etter et 1,5-gradersscenario?
– I all hovedsak er det stort sett dårlig over hele linjen. Noe av det som gjorde oss optimistiske for et par år tilbake, var at det så ut til at kullutslippene kan ha toppet seg et sted rund 2013-2014. Men nå ser det altså ut til at vi i stedet får en ny kulltopp. De gode nyhetene er at den toppen også ser ut til å flate nokså raskt ut. Men problemet med kull er jo først og fremst at utslippstoppen nådde et platå. Det går ikke nedover. Det er skuffende.
– Hva med olje og gass?
– De vokser, og det samsvarer med økonomisk vekst. Nå må det sies at utviklingen ikke helt har gjort opp for fallet etter koronapandemien. Så vi kan tillate oss å håpe at vi har sett utslippstoppen for oljens del. Vi ser også at selv om utslipp fra luftfarten er på vei opp, er det fortsatt ikke helt der det var før pandemien. Igjen, vi kan håpe at folk har funnet andre måter å leve på, som vil føre til en mer permanent nedgang. At næringslivet slutter å sende folk på lange flyturer for å delta på et timelangt møte når de like gjerne kan delta på nett.
Utfordrende frikobling
– Hva med denne mye omtalte frikoblingen mellom økonomisk vekst og utslipp? Utslipp har jo en tendens til å vokse med økonomien for fattigere land, mens i rikere er håpet at man skal kunne se vekst sammen med nedgang i utslipp. Hva ser dere her?
– Det er to sider ved dette. Vi snakker gjerne om relativ frikobling og absolutt frikobling. Relativ er når du ser at utslippene ikke vokser like raskt – og at det ikke handler kun om det forbedringer i effektivitet kan forklare. Absolutt frikobling er når økonomien vokser og utslippene synker.
I rike land ser vi tendenser til absolutt frikobling. Men samtidig øker ikke energiforbruket generelt i rike land. Det har flatet ut eller er på vei ned. I USA og EU ser vi da at vekst i fornybar energi gjerne erstatter kullforbruk, og det gir lavere utslipp.
Men i fattigere land, vokser energiforbruket med økonomien. Vekst i fornybar energiproduksjon skal dermed ikke bare erstatte etablert kullforbruk, det skal også dekke økningen i energietterspørselen. Derfor blir utfordringen for disse landene så annerledes. Og mye større.
– Vi må følge opp målene
– Og da kommer vi jo til et av de store spørsmålene på COP27: Klimafinansiering. Men generelt – hva synes du bør komme ut av COP denne gangen?
– Konkret politikk. Oppfølging av de målene man har satt seg. På en måte kan man si at vi har ambisjonene på plass nå, og det er bra. Men de understøttes ikke med virksom politikk, og det er skuffende. Nå har landene hatt noen år på seg. Det er store spørsmål som diskuteres på COP, om finansiering, om tap og skade, mye politisk ladete, viktige diskusjoner. Men samtidig er det nesten en distraksjon, fordi diskusjonen fortsetter ikke i enkeltlandene. Hvert enkelt land må senke utslippene sine raskt. Det ser vi foreløpig ikke tegn til.
– Mye prat og mindre handling?
– Vi ser i alle fall en tendens til at både politikere og næringslivsledere er blitt veldig proffe i netto-null-retorikken sin. Og det er fort gjort å la seg blende av språk og ambisjoner, men det vi ser når vi løfter litt på lokket, er at utslippene fortsatt ikke er på vei ned. De samme lederne må snart begynne å levere på politikken som kreves også.
Krigen i Ukraina
– Samtidig er det jo mye annet som brenner nå. For eksempel krigen i Ukraina. Den har vel påvirket situasjonen i alle fall i Europa, i alle fall på gassfeltet?
– Ja, vi ser jo at gassforbruket har flatet ut. Markedet svarte med høyere gasspriser, men ellers har ikke dette hatt noen veldig stor påvirkning globalt sett. Det store spørsmålet er hva som skjer i neste omgang. Det snakkes jo mye om at dette vil øke farten på det grønne skiftet, vekk fra gass som overgangsbrensel og så videre.
Men spørsmålet er jo om gassen bare blir hentet fra andre kilder i stedet? Og hva skjer når konflikten endelig slutter? Jeg ville ikke blitt overrasket om det fører til lettelser i sanksjonene og økt strøm av russisk gass igjen. Eller hva om konflikten fortsetter, og det blir økt press for å øke kullforbruket? Og mindre ressurser til å bygge fornybart? Det er i det hele tatt mye usikkerhet her.
Gode nyheter også
– Men hvis vi ser bort fra alt det usikre og negative, som krigen, er det noen gode nyheter her?
– Utviklingen i EU er jo ganske bra. Vi ser en nedgang i gassbruken, samme år som vi så store problemer i fransk kjernekraft og lavere produksjon av vannkraft både på kontinentet og i Norge – og likevel gikk altså utslippene noe ned. Det er jo noe. Kanskje kvoteregimet faktisk virker, kanskje det er insentiv nok til at kullet ikke kan gjøre et ordentlig comeback.
Vi ser vel også tegn etter pandemien og energikrisen til at folk har endret vaner. Det er mer bevissthet rundt energiforbruk, både i husholdninger og industrien. Vi kan jo håpe at det vil føre til varige adferdsendringer. At vi blir mer bevisst faren for å være eksponert for plutselige, høye energipriser. Jeg vet ikke om det vil senke forbruket, men det kan bidra til mer kontroll på etterspørselen, og dermed litt mindre press for å øke kull- og gassforbruk.
– Det går an å være litt optimistisk også?
– Jo, men jeg synes ikke det er godt nok at vi ser tendenser til at kurvene begynner å flate ut noen steder. De skulle ha begynt å knekke kraftig nedover nå.
Elbilmomsen skal gradvis fases ut – først vil regjeringen senke momsgrensen på nye elbiler fra 500.000 til 300.000. Vi spør Askill Harkjerr Halse fra TØI hva det betyr for elbilsalget.
