Mølnvik sier dette handler om vi skal ha sjans til å få utslippene ned mot null i 2050.

Mona Mølnvik: – Skal vi klare det, vil det kreve store investeringer i fornybar energi, CO₂-håndtering og produksjon av hydrogen fra naturgass med CO₂-håndtering. Hovedbudskapet mitt er derfor at dette vil kreve kraftig innsats av alle involverte aktører. Ikke at blått er bedre enn grønt. Ikke enten eller. Vi må ha alt, og vi må ha det fort. Det er ikke lenge til 2050.

Ekspertintervjuet

Mona Mølnvik er direktør for FME Norwegian CCS Research Centre og forskningssjef i Sintef Energi. Hun er en av Norges ledende eksperter på karbonfangst og -lagring.

<2°C: – Er hydrogenproduksjon fra naturgass med CO₂-håndtering «redningen» for norsk naturgass?

– Fra et norsk perspektiv, kan vi ta norsk naturgass og lage hydrogen. Dersom vi håndterer alle CO₂-utslippene, får vi hydrogen som kan brukes uten at det gir CO₂-utslipp. Fra europeisk perspektiv, kan vi ikke ta utgangspunkt i at de er mer interessert i å kjøpe hydrogen fra Norge enn fra andre. Det vil handle om pris, forsyningssikkerhet og utslipp.

Vi må forstå hvordan vi kan bygge opp en hydrogeneksport fra Norge som er attraktiv for kjøpere i Europa. Derfor er det også viktig at Norge satser på å utvikle mer kunnskap om det framvoksende integrerte energisystemet i Europa. Der hydrogen, CO₂-håndtering og fornybar kraft spiller en helt sentral rolle. Vi deltar nå i en studie – «Hydrogen for Europe» der oppgaven er å undersøke hvordan hydrogen, blått og grønt, kan bidra til et CO₂-nøytralt Europa i 2050.

Hydrogen fra naturgass med CO₂-håndtering er en fantastisk mulighet for Norge. Det er ikke en ny mulighet, men noe vi har snakket om i forskningsmiljøet i 20-30 år.

– Blått hydrogen kan bli et verdifullt produkt

– Men hvis vi skal erstatte all norsk naturgasseksport med blått hydrogen – hvor mye CO₂ er det snakk om å håndtere?

Dette intervjuet er gjort i forbindelse med vårt nye temanotat: Hydrogen som klimaløsning. Her finner du mer informasjon om ulike vippeelementer og vippepunkter, fortalt gjennom intervjuer med ledende forskere på området.

Les notatet her

– Et veldig grovt overslag ligger et sted mellom 200 og 300 millioner tonn CO₂ i året. Det er hvis man antar at store deler av dagens naturgasseksport ble konvertert til hydrogen via reformering med CO₂-håndtering. Dette er selvsagt avhengig av sammensetning av gassen og effektiviteten til reformeringen. Dette utgjør langt fra alt som må lagres av CO₂. Selv om vi satser massivt på fornybar energi i Europa, vil vi også ha behov for å håndtere betydelige mengder CO₂ fra industriutslipp.

Norges første fullskalaprosjekt, Langskip, planlegger å lagre opptil 5 millioner tonn i året i fase 2. Det er et stykke derfra opp til den CO₂-lagerkapasiteten man vil trenge i 2050.  Dette er ikke en showstopper, men en viktig erkjennelse. Og en beskjed om at vi må investere tidlig i fornybar energi, CO₂-lagring og hydrogenproduksjon for at vi skal nå målene om et karbonnøytralt Europa i 2050.

Blått hydrogen kan bli et verdifullt produkt. I tillegg utvikles det et marked for å ta imot og lagre CO₂, samtidig som en aktør med CO₂ utslipp fra sin produksjon sparer CO₂-skatt på at det blir håndtert. I stålindustrien kan både blått eller grønt hydrogen benyttes. I sementindustrien kommer man ikke unna CO₂-utslipp på grunn av selve prosessen. Der må man ha CO₂-fangst for å komme til nullutslipp.

Fangstgrad på 98–100 prosent

– Men skal blått hydrogen bli en del av løsningen i et nullutslipps-samfunn, krever det at vi kommer opp i en fangstgrad på bortimot 100 prosent. Er vi der?

– Ja, det er viktig at reformeringsprosessene har en høy energieffektivitet, lav kostnad og høy CO₂-fangstgrad. Med de mest effektive prosessene er det mulig å komme opp mot 98–100 prosent fangstgrad. I den innvendingen din ligger litt av utfordringen også. I tidligere analyser har kravene vært at hydrogenproduksjon fra naturgass med CCS skal ha en fangstgrad på 100 prosent hvis de skal bli valgt av rådende energimodeller/energisystemanalyser. Der har vi ikke vært. Dermed har ikke energimodellene tatt høyde for større andeler av CCS som en del av løsningen. Det har vært en svakhet. Men nå har vi teknologi som kommer høyere i fangstgrad. Både for hydrogenproduksjon og andre utslippskilder, enn de gamle modellene har lagt til grunn.

Trenger bedre modeller

– Men jeg vil ta tak i det du sa om å kjenne sin kjøper. I EUs hydrogenstrategi snakker de varmt om planer for grønt hydrogen, mens blått hydrogen får mindre oppmerksomhet. Er dette bare politisk spill? Vil de kjøpe hydrogenet vårt når behovet blir stort nok? Hvor stor risiko kan vi tillate oss?

– Bruk av hydrogen i industri vil utløse store behov for hydrogen, dersom industri må omstille seg eksempelvis på grunn av CO₂-kvotepris. Det kan åpne opp for et stort marked for hydrogen fra Norge fordi vi kan gå så raskt opp i mengde. Jeg vil slå et slag for å skaffe mer kunnskap og bygge bedre modeller for dette. Energisystemanalyse er noe vi kan i Norge.

Når analysene skal gjøres, må vi ha enda mer kunnskap om samspillet med produksjon og bruk av hydrogen og fornybar el-produksjon samt CO₂-håndtering. Svarene du er ute etter, kan analyseres. Dersom vi utvikler enda bedre modeller, får vi enda mer pålitelige analyser.  

– Så hva kan vi gjøre? Hvis du kunne vært Storting og regjering for en dag, hva ville du gjort?

– Jeg representerer kunnskapsmiljøene, jeg vil ikke forme politikken, men jeg vil være med på å forme kunnskapen som ligger til grunn for den. For å gjøre det best mulig, ville jeg satset på mer forskning om hydrogen, blant annet sikkerhet og håndtering, transport og lagring, og CO₂-fangst fra reformeringsprosesser. Og ikke minst på energisystemperspektivet jeg har snakket om. Vi trenger enda bedre modeller for å regne på de mulige fremtidene våre. Samtidig er jeg veldig optimistisk på kunnskapsmiljøenes vegne. Jeg ser jo hvor mye vi har fått til etter å ha jobbet intenst med dette i en toårsperiode, og særlig siste året.

– Det haster

– Men for å prøve å konkludere: Skal vi satse på blått hydrogen?

– Absolutt. Når jeg sier vi må være opptatt av markedet som skal kjøpe det, handler det om at vi må være ydmyke nok til at vi stiller oss spørsmål om hvordan vi kan gjøre dette produktet attraktivt nok for Europa. Derfor er også et europeisk samarbeid på forskning og investeringer noe som bare vil bli mer og mer viktig i fremtiden.

Og så må vi huske at Norge ikke kommer til å være den eneste aktøren som har ambisjoner på hydrogenområdet. Det å se oss som en del av Europa og verden, tror jeg blir sentralt. Og så må vi innse at dette haster. Det haster for klimaet, det haster med kunnskap for å ta de gode beslutningene, og det haster å komme til gode og kvalitetssikrede investeringsbeslutninger. En viktig brikke i dette handler om kunnskap. Og jeg er stolt av at forskningsmiljøene har så mye å by på og har gitt reelle bidrag til dette allerede.