Hydrogen kan bli en nøkkel til å nå klimamålene. Og hydrogentilhengere lover at det kan bli et industrieventyr for de som er villige til å satse. Men det har de sagt noen år, og selv om visjonene ikke er blitt mindre, virker det som om det fortsatt er et stykke igjen til de lar seg realisere. Kan tiltakene under koronakrisen få fart på hydrogenrevolusjonen? Vi har spurt Nils Røkke ved SINTEF hva som må til for å få fart på energiovergangen, og spesielt verdikjedene som har med hydrogen å gjøre.

– Er det noe vi gjør galt i dag, som du kunne endret i en håndvending hvis du fikk være storting og regjering for en dag?

– Jeg tenker litt som en annen trønder, Tordenskiold: «Hvad Djevelen Nøler I Efter»? Jeg synes Norge er for trege med energiovergangen for å nå klimamålene. Vi skal kutte 50 prosent av 1990-nivå i 2030, det er bare ti år til. Det er faktisk veldig store kutt som kreves. Og skal vi følge EUs klimapolitikk, noe vi uansett kommer til å gjøre, skal vi være klimanøytrale i 2050.

I den konteksten, er det ikke tiden for nøling. Vi må bruke stimuluspakkene til å peke oss i den retningen klimamålene krever. Vi må koble klimamålene med veksten og sysselsettingen vi vil trenge i fremtiden. Det må være oppgaven nå: investere i fremtidens energiverdikjeder. Bygge opp industri rundt det som er rustet for fremtiden.

Signaler om satsing

– Bør vi bruke krisepakker til å få gjort mer av dette raskere?

– Det viktigste nå er at stimuluspakker som kommer understøtter den grønne given. Det er nettopp det vi ser fra EU: Ursula von der Leyen sa nylig at EUs grønne giv skulle være selve motoren for å få EU ut av koronakrisen. Slik burde vi også tenke i Norge og resten av verden.

Ekspertintervjuet

Navn: Nils Røkke
Stilling: Direktør for bærekraft, SINTEF
Aktuell: Røkke er en ledende ekspert på energiproduksjon og klimateknologi, og er leder for Den europeiske energiforskningsalliansen EERA.

– Men det gjør vi ikke, eller …?

– Jo, jeg synes vi ser et lite skifte, også i Norge. Olje- og gassbransjen kutter mye av aktiviteten på grunn av de lave oljeprisene, samtidig opprettholdes forskningsinnsatsen på fremtidens verdikjeder. Der finner vi for eksempel satsing på hydrogen, havvind, karbonfangst og -lagring og ammoniakk.

Slike signaler gir gjenklang. Koronakrisen har ikke mye positivt ved seg, men den utgjør uansett en slags realitetsorientering. Vi får en pekepinn på hva som vil skje dersom oljeprisen i fremtiden blir liggende rundt 20 dollar: Da blir andre verdikjeder mer attraktive.

– Hydrogen blir viktig for EU

– Og med «andre verdikjeder» mener du hydrogen?

– Hydrogen vil selvsagt være viktig, både fra elektrolyse og fra naturgass kombinert med karbonfangst og -lagring.

Det spesielt interessante med hydrogen i avkarboniseringen, er at det er det som kalles en «cross-sectorial enabler». Det lar seg koble med andre, grønne teknologier og verdikjeder. Oljen var i sin tid en gamechanger: plutselig kunne vi transportere og bruke energi på en helt ny, fantastisk måte, inntil vi forsto hvor ille det var med utslippene. Hydrogen har potensial til å være like revolusjonerende.

EU ser at hydrogen kan være et veldig kraftig virkemiddel til å fjerne utslipp. I en prestudie i fjor høst, «Hydrogen for Europe», fant vi at hydrogen kan bidra til en 19 prosent reduksjon av utslipp i EU, altså at man unngår utslipp tilsvarende 800 millioner tonn CO₂ per år. Som enkelttiltak er det vanskelig å matche.

Derfor er det åpenbart for mange at det er her vi må sette inn trykket.

Etterlyser norsk hydrogenstrategi

– Sylvi Listhaug sa på Politisk Kvarter på NRK for noen uker siden at alt dette med hydrogen og karbonfangst og sånt er fint, men kan ikke måle seg med sysselsettingseffekten til olje og gass. Hvis mange deler den oppfatningen kan det trykket bli satt inn ganske sent?

– Vi kan jo ikke se noen sysselsettingseffekt før vi setter i gang. Og da må jeg gå tilbake til Tordenskiold-sitatet mitt igjen: Regjeringen skulle komme med sin hydrogenstrategi før jul. Så ble det før snøen smeltet i år. Vi må etter hvert ganske langt nord i landet for at den fristen skal holde. Er problemet at det skjer så mye på feltet at strategien må skrives om hele tiden? Hvis ikke forstår jeg oppriktig ikke hvorfor vi må vente så lenge.

Norge har interesse av at hydrogen blir en realitet. Klimaet også. Da får vi sette i gang med demo- og fullskalaprosjekter for å vise at dette kan fungere. Da får vi i gang verdikjedene, og da vil dette begynne å rulle.

– Hvis ikke noe eksploderer, da. For folk flest forbinder vel kanskje nå hydrogen med fyllestasjonen på Østlandet som gikk i luften i fjor. Er dette egentlig trygt nok til at vi kan skalere det opp?

– Det er kjempeviktig at folk har tillit til at dette er trygt. Samtidig, den fyllestasjonen du nevner: Det bryter ut branner på bensinstasjoner hele tiden, i 2018 ble det eksempelvis meldt 5000 branner på fyllestasjoner i USA. Bensin er et ganske  brannfarlig stoff, men det betyr ikke så mye for folk – fordi det er en akseptert risiko.

Ved å ta i bruk hydrogen i større grad vil det bli en del av vår aksepterte risiko og lettere å vise at det faktisk er trygt. Og så må vi huske at hydrogen handler om mye mer enn fyllestasjoner. vi snakker storskala utrulling i industri. Dette er også hovedbruken av hydrogen i dag.

– Erna: Ta en prat med Merkel

– Så helt konkret: Hvor setter vi inn støtet? Hvis vi skal bruke krisepenger på dette, hvor får vi mest igjen for dem?

– Jeg kommer fra et forsknings- og innovasjonsmiljø, så det er kanskje ikke overraskende at jeg ville brukt midler på å forsterke den grunnmuren. Og så ville jeg sett på utslippsmålene mot 2030 og 2050, og spurt: Hvor kan hydrogen bidra til å gjøre noe med disse målene? Hvordan kan vi koble utslippsmålene med målene vi har for ny verdiskapning i Norge? Da blir nettopp alle disse verdikjedene kjempeviktige.

– Men hvordan kan vi gå fra en erkjennelse av at de er viktige til at vi kan tjene penger på dem? Har du ett eksempel?

– I dag er vi storeksportør av naturgass til Europa. Når den eksporten utfordres, må vi gjøre noe. For eksempel sende hydrogen i rørene og med skip. Men det krever investeringer, og vi kan ikke vente til naturgassen er blitt ulønnsom og noen andre forsyner Europa med hydrogen.

Tyskerne har nettopp lekket sin hydrogen-strategi. Da må Erna snakke med Merkel: Vi kan være med på at denne hydrogenstrategien deres blir en realitet, vi kan se på samarbeid med produksjon og leveranser av norsk hydrogen til Europa. Denne typen initiativer er det tid for nå.

Det er det samme med havvind: Det meste vil være for eksport. Da må vi jobbe med andre land, få til et Nordsjønett der vi kan få storskala kraftproduksjon offshore, skape et industrieventyr rundt det, og bygge en fornuftig forretningsmodell.

Pisk og gulrot får kostnadene ned

– Er det andre, lavthengende frukter? Områder der vi kan relativt enkelt bygge opp nye verdikjeder med hydrogen? Som vi kanskje overser i debatten?

– Ammoniakk får fortsatt kanskje ikke den oppmerksomheten den trenger. Men dette handler også om hydrogen, det er bare en annen måte å transportere og bruke hydrogen på. Men jeg mener at den har et stort potensial offshore og i skip.

Så har du hydrogen i stålproduksjon, i Sverige har man begynt å erstatte kull og koks med hydrogen i prosesser i den industrien. Det er også mulig i sementproduksjon, men der er det et kostnadsspørsmål.

– Og så må du opp i skala for å få ned kostnadene, og ingen vil bære den første kostnaden for å få det opp i skala. Hvordan skal hydrogen komme over den kneiken?

– Pisk og gulrot. Myndighetene har et ansvar, ikke bare med å fordele penger, men også ved å stille krav, for eksempel ved offentlige innkjøp og anbud. Det er nettopp slik vi har fått så mange nullutslippsferger i Norge, og det har etter min mening vært en suksess.

Nå er det viktig å understreke at hydrogen ikke er løsningen på alt. Det er viktigere og riktigere å gå bredt ut, og stille krav til utslippsfrihet, men ikke kreve bestemte teknologier. Så får teknologiutviklingen og markedet finne ut hvilken teknologi som fungerer best hvor.