I november samles partene under FNs klimakonvensjon til nye formelle forhandlinger i Egypt. Men de uformelle prosessene foregår hele tiden, og ikke alt dreier seg om klima. Sist uke ble for eksempel Russland kastet ut av Umbrella-gruppen, en forhandlingsblokk der også Norge deltar. Ingen slike prosesser er vaksinert mot å påvirkes av alt annet som skjer i verden, og politiske konflikter har også blitt dratt inn i de internasjonale klimaforhandlingene før, forklarer Steffen Kallbekken, forskningsleder ved CICERO Senter for klimaforskning.

Ekspertintervjuet

Steffen Kallbekken er forskningsleder ved CICERO Senter for klimaforskning.

Steffen Kallbekken: Vi har opplevd tidligere at Russland har blokkert forhandlingene. For eksempel var det en stor konflikt etter COP18 i Doha i 2012. Det gjaldt såkalte overskuddskvoter under Kyoto-protokollen, om de kunne ta med seg det de hadde til gode fra første til andre periode.

Det fikk de ikke, det protesterte Russland og flere andre øst-europeiske land, blant annet Ukraina, mot. Under klimaforhandlingene skal alt skje ved konsensus, men da Russland protesterte mot slutten av møtet, følte de seg overkjørt av det qatarske presidentskapet. Med god grunn, de ble jo faktisk overkjørt.

Men det førte til at Russland ved mellomforhandlingene i Bonn noen måneder senere, slo seg vrang fra starten av. De blokkerte forhandlingene i over en uke på en formalitet – de nektet å godkjenne dagsorden.

<2°C: – Det har vel også tidligere vært åpen konflikt i klimaforhandlingene mellom Russland og Ukraina, om hvem som skulle rapportere utslipp fra Krim?

– Ja, etter at Russland annekterte Krim i 2014, fortsatte Ukraina å rapportere utslipp derfra, men påpekte at det var vanskelig å få tak i korrekte data. Og så begynte plutselig også Russland å rapportere utslipp fra Krim. Dette var i en periode der Russland prøvde å bruke alle tilgjengelige kanaler for å forsøke å tvinge frem en anerkjennelse av at Krim nå var russisk. Også gjennom utslippsrapporteringen under klimakonvensjonen.

– Ikke noe nytt med parter i krig

– Ser du for deg at krigen kan hindre forhandlingene under neste COP-møte til høsten i Egypt? Har vi noen paralleller fra historien som kan si oss hva vi bør forvente?

– Det er for så vidt ikke noe nytt at parter under klimakonvensjonen er i krig med hverandre. Og Russland og Ukraina har jo vært i konstant og mer eller mindre væpnet konflikt siden annekteringen av Krim i 2014. Det er selvsagt ingen situasjon noen ønsker seg, men det behøver ikke påvirke forhandlingene veldig sterkt, selv om det gjør det vanskelig for akkurat disse partene å snakke sammen.

Det som imidlertid kan komplisere situasjonen her, er dersom russiske styrker inntar Kyiv, regjeringen må flykte og Russland innsetter et nytt marionetteregime som vil sende delegasjoner til FN-møter. Hvem blir da godtatt? Eksilregjeringen, eller den innsatte? Det kan føre til store konflikter.

Her er det vanskelig å peke på noen historisk parallell. Det nærmeste vi kommer er kanskje Taiwan, som ikke er representert i hele FN-systemet fordi Kina anser Taiwan som en del av seg. Men det er samtidig en annen situasjon – den går lenger tilbake i tid, og det pågår ingen åpen militær konflikt der nå.

– Kan vi ser for oss at dette vil påvirke blokkdannelser, allianser og standpunkt?

– Dette er jo geopolitikk, ikke minst på grunn av koblingen mot energimarkedene. Alt knyttet til Ukraina og Russland har stor betydning for det. Vi skal ikke se bort fra at det vil bli påvirket. Samtidig er det fortsatt tidlig og veldig uoversiktlig hva slags konsekvenser det får. Men en ting vet vi fra Doha i 2012: Det er risikabelt å overkjøre Russland.

Sakskobling og hestehandler

– Har vi noen erfaring med at land som kanskje ikke har den mest ambisiøse klimapolitikken kjøpslår under klimaforhandlingene for å oppnå noe på andre arenaer?

– Det er det som gjerne kalles «sakskobling». Det var for eksempel en sak for lenge siden – i 2004 – der Russland ikke ville ratifisere Kyoto-avtalen. De snudde først da de fikk lovnad fra EU om å støtte deres søknad om medlemskap i Verdens handelsorganisasjon.

Vi vet jo også at USA la sterkt press på Saudi-Arabia og India i forkant av Paris-avtalen. Uten at vi vet hva som ble fremforhandlet på sidelinjen. Kina har store infrastrukturprosjekter i Afrika som vi vet brukes som forhandlingskort.

Selv fikk jeg høre om ett slikt eksempel litt tilfeldig da jeg var på vei hjem etter COP-møtet i Marrakech i Marokko i 2016. Da satt jeg ved siden av forhandlere fra et afrikansk land som snakket åpent om hvordan Kina hadde lent seg tungt på dem for å få dem til å innta standpunkt de egentlig var mot. Det er godt kjent at store land gjerne legger press på andre land. Men akkurat hva og hvordan er ikke noe man normalt snakker åpenlyst om.