Ekspertintervjuet: Klimakrisen er en del av naturkrisen

Vi kan ikke løse klimakrisen først og så ordne alt det andre med naturen etterpå, advarer klimaforsker Siri Vatsø Haugum.

NTB_GgGC338q4Vc
Avskoging i Matto Grosso i Vest-Brasil. – Vi oppfører oss som om areal er en ubegrenset ressurs. Det er det ikke, sier klimaforsker Siri Vatsø Haugum. Foto: NTB/REUTERS/Paulo Whitaker

Klimakrisen er for lengst høyt på den politiske dagsordenen verden over. Men naturkrisen har alltid hengt etter, og kan fort bli skadelidende når vi prøver å finne effektive klimatiltak, forteller Haugum.

– Hva menes egentlig med «naturkrisen»?

– Det jeg pleier å si, er at klimakrisen er en del av naturkrisen. Klimasystemet er en del av naturen, så det blir veldig kunstig å snakke om naturkrisen og klimakrisen som to forskjellige ting. Egentlig er vi oppi en kjempestor naturkrise, og en del av dette er også en klimakrise. Og det ser vi mange symptomer på.

– Samtidig er mange bekymret for at vi gjør naturkrisen verre når vi prøver å løse klimakrisen. Hvorfor?

– Fordi vi må se alt dette som ett system. Hvis du har en flis i fingeren som gjør vondt, kan du løse det ved å kutte av deg fingeren. Da får du ikke vondt fra flisen lenger, men du gjør kroppen din mye verre. Det er det samme med klimaet og naturen: Det går fint an å gjøre det ene verre ved å gjøre den andre bedre.

Ekspertintervjuet

Siri Vatsø Haugum er fagansvarlig for kystlynghei på Lyngheisenteret og førestelektor ved UiB.

Grunnen til at klimaet endrer seg, er endring i kjemiske sammensetninger i atmosfæren, blant annet økt CO2 fra forbrenning av fossil energi. Problemet med det, er at karbon fra fotosyntesen til planter som levde for millioner år siden hører hjemme i den lange karbonsyklusen. Nå putter vi det inn i det korte kretsløpet, og vi gjør det kjemperaskt. Men vi får også økte klimagasser i atmosfæren fordi vi omsetter mye yngre karbonlagre. Slike lagre som kan være noen hundre eller tusen år gamle – slippes ut når vi drenerer myr eller bygger ned natur på andre måter.

Har vi et for snevert syn på hvordan vi skal senke CO2-utslippene, tenker vi kanskje at vi bare må kutte ut fossile brensler. Det handler om å bygge ut fornybar kraft og batterier. Det krever areal, men det får vi hvis vi legger anleggsveier til vindturbiner og batterifabrikker på denne myren her. Det er litt sånn vi tenker, og det gir mening hvis du ser snevert på det. Men zoomer du litt ut, ser du at du da kutter av deg fingeren fordi den er litt vond.

– Opererer vi utenfor naturens tålegrenser, sprekker det

– Men handler ikke dette ofte også om å finne en balanse? Bygge ned litt natur for å bevare resten, liksom?

– Da gjør vi den samme feilen. Tenk deg en puttekasse, der du har firkantformer som bare passer i firkanthullet, trekanter i trekanthullet, og så videre. Disse formene er naturens grenser, som vi vet en del om.

Tenk deg så trekantformen som fotosyntese. Når havren vokser, omsetter den solstråler og CO2 til karbon som jeg kan spise. Spiser jeg den, går den inn i kroppen min, og så forlater den kroppen gjennom pusten som CO2. Dette er det korte karbonkretsløpet. Hvis havren går inn i jordsmonnet, går det inn i det lengre karbonkretsløpet. Da skal det mer til før det kommer ut igjen.

Det vi gjør, når vi utvinner fossile brensler, tar vi firkanten og bare moser den gjennom trekanthullet med makt. Vi får dem gjennom, men puttekassen slår sprekker.

Nå er vi enige om at firkanten ikke passer i trekanthullet. Men hva gjør vi i stedet? Vi tar en helt ny løsning, rundingen, og prøver å mose den i stedet. Ja, det var dumt med fossilt, men vi kan vel forsyne oss litt av natur for å ordne opp. Fordi strøm er bedre enn fossilt. Problemet er at når vi ikke opererer innenfor naturens tålegrenser vil det også få puttekassen til å sprekke.

Skjulte kostnader

– Så hvordan skal vi gå frem for å løse begge?

– Der har vi et vanskelig spørsmål. Hadde noen hatt svaret, tror jeg vi hadde gjort det for lenge siden. Men det jeg kan si, er at vi i alle fall ikke må operere med systemer som belønner deg for bare å løse en liten fasett uten å ta hensyn til kostnadene løsningen har for helheten.

Bekymret for oppdrettslaks som forurenser? Da tar vi laksen ut av fjorden og opp i lukkete anlegg på land. Men hva skjer om vi sprenger vekk litt strandsone, for å støpe et oppdrettsanlegg der det før var økosystem? Jo, da har vi løst et forurensningsproblem i fjorden, og skapt et arealproblem på land. Men for all del. Det er nok lettere å se problemene her enn løsninger.

– Handler dette først og fremst om at vi må være mer bevisste på arealbruken vår, og de skjulte kostnadene det har?

– Det er nok den viktigste koblingen. Tukler vi med arealene som naturen vår okkuperer, tukler vi også med klimaet. Først helt direkte: Det ligger enormt mye karbon lagret i naturarealene våre. Når vi begynner å sprenge, grave og drenere, slippes den ut. Men i tillegg mer indirekte: Vi ødelegger samtidig leveområder til arter, vi påvirker måten artene samhandler og vi påvirker kompliserte økosystemprosesser. Dette er komplisert, det er vanskelig å forutse hvordan det går galt, men det gjør ofte det. Og du merker det ikke først i starten.

– Ikke én faktor som får alt til å rase

– Litt som sånne tårn der du fjerner en og en brikke, og til slutt raser det?

– Ja, men det er samtidig egentlig en litt dårlig metafor. Fordi i naturen raser ikke alt på én gang når du fjerner en kritisk brikke. Alt siger liksom langsomt sammen underveis. Det er vanskelig å se hva som er avgjørende – og kanskje er det ikke én faktor eller en prosess som er det.

Hvis vi snur helt på det, og tenker oss et økosystem som bare består av én art: Norsk gran – som lever lenge, vokser høyt, skaper skygge, har grønne nåler året rundt, og dermed fotosyntese hele året. Samtidig har den et grunt rotsystem som drikker hele tiden, gjør bakken under seg tørrere samtidig som den taper vann hele tiden i fotosyntesen.

Får du inn en art nummer to, for eksempel lerk, har du et ganske likt tre med nåler, relativt grunne røtter som drikker mye, men det skaper skygge kun om sommeren, for det feller nålene sine. Nålene blir et lag som beskytter jorden under – det endrer fuktigheten i bakken. Du får tilført en litt annen funksjon på økosystemet.

Introduserer du så en tredje art, tiriltunge, en bitteliten urt, får beitedyr noe å spise på. Rotknollene til tiriltungen har også bakteriekolonier som kan fiksere uorganisk nitrogen og gjøre den organisk. Den gjødsler omgivelsene sine. Der får du enda flere funksjoner, flere prosesser. Slik kan man fortsette ganske lenge – en ekstra art i økosystemet bidrar med sine unike egenskaper og former hvordan naturen fungerer.

– Vi oppfører oss som om areal er en ubegrenset ressurs

– Jeg skjønner dette, men hvordan henger det sammen med å bygge ned natur?

– Fordi når du ødelegger habitat, mister du arter. Når du mister arter, reduserer du funksjoner naturen har, vi får mindre nyanser i hva naturen kan gjøre i ulike prosesser. Og det forgrener seg, det påvirker andre arter og funksjoner igjen, og til slutt har det også tilbakekoblingsmekanismer til klimaet: Det forverrer klimaproblemet, som igjen gjør det vanskeligere for arter å overleve.

Derfor vil jeg si at det er arealbruken vår som er det virkelig store problemet for naturkrisen. Så når vi mister natur fordi vi skal løse klimaproblemet, løser vi egentlig ingenting. Og vi oppfører oss som om areal er en ubegrenset ressurs. Det er det ikke. Samtidig er ikke dette bare et arealproblem, det er også et ressursproblem.

– Har permanent endret økosystemer allerede

– Hvordan?

– Vi overforbruker ressurser. Og spesielt uorganiske ressurser, for eksempel metaller i gruvedrift til batteriindustri. Da snakker vi om enda lengre kretsløp som vi forflytter deler i. Det kan skape en ubalanse, fordi naturen ikke har noen måte å sirkulere disse mengdene av disse stoffene på. Dette er det fysikken som bestemmer, og det kan vi ikke gjøre noe med.

Stockholm Resilience Center snakker om planetary boundaries, om grensene for hva systemene og kretsløpene på planeten vår tåler. Innenfor disse grensene greier prosessene i naturen å fungere, men på ett tidspunkt flytter du så mye på enkeltelementer at du kan skape irreversible endringer. Med klima driver vi hele tiden og dytter på disse grensene for hva naturen greier. Likevel er det egentlig en av prosessene som det går best med, av dem vi har valgt å måle.

Men det begynner å glippe for hva naturen kan håndtere av klimaforstyrrelser. Det begynner å bli irreversibelt. For andre parametere som vi måler, som for eksempel nitrogen og fosfor, har vi for lengst overskredet tålegrensene. Vi har flyttet så mye rundt på disse stoffene, hovedsakelig gjennom storstilt bruk av kunstgjødsel, at vi får dem ikke tilbake der naturen hadde dem i utgangspunktet. Mange av verdens økosystemer er permanent endret på grunn av dette, og det er en av de mange grunnene til at arter dør ut i et tempo vi ikke har sett tidligere i verdenshistorien.

Hvem skal bety mest, Naturpanelet eller Klimapanelet?

– Men hvor skjærer det seg? FN har et klimapanel som tar for seg klimakrisen, IPCC, og et naturpanel som tar for seg naturkrisen, IPBES. Er det egentlig litt risikabelt at vi har to ulike paneler?

– Jeg mener jo at IPBES ideelt sett burde være storesøsteren til IPCC. Men jeg tror også folk har feil forventninger til hva disse panelene er. Deres mandat har vært å skaffe kunnskapsgrunnlag som politikere bruker til å ta beslutninger. De skriver ikke rapporter først og fremst for folk flest, de gjør det for at politikere og beslutningstakere skal ha det best mulige kunnskapsgrunnlaget. Samtidig skal de være upolitiske, de skal ikke si at vi bør gjøre sånn og sånn, men at dersom vi gjør A, kan vi vente at B skjer. Gjør vi C, skjer D.

Vi bør i stedet ta til oss det de sier – og så faktisk ta beslutninger på basis av det: Er vi villige til å tåle to grader oppvarming, og så får vi disse konsekvensene? Er vi villige til å tape ti prosent av artene? Hvis ikke, bør vi handle. Men det er ikke likegyldig hvordan vi handler, og ja, jeg tror det er et problem at de kanskje bidrar til forestillingen om at krisene er frikoblet – fordi så store tungvektere opptrer som to store selvstendige enheter.

Vi mener godt, men gjentar de samme feilene

– Risikerer vi at de slår hverandre litt i hjel hvis de ikke koordinerer seg?

– Vi henger oss i alle fall veldig opp i den sterke linken mellom fossilt og klima: Kutter vi nok, går alt bra. Det stemmer på en måte, men er også en overforenkling. Det egentlige problemet er måten vi forbruker naturen på. Inkludert alt det uorganiske, alt karbonet, måten vi flytter alt rundt på, ideen om at vi kan ha en lomme der vi kan ha industri, produsere masse ting vi kan fylle opp rommene våre med, uten at det skaper irreversible endringer i naturen.

Forflytningene i karbonkretsløpet, fra det lange til det korte kretsløpet, er et av de store symptomene på klimadelen av naturkrisen. Det skal ha mye fokus. Men det grunnleggende problemet som skaper naturkrisen, som klimakrisen er en del av – er at selv om vi kjenner spillereglene til planeten, greier vi ikke forholde oss til dem. Vi vet at det ikke er bra på lang sikt å mose den firkanten inn i trekantåpningen, men det fungerer så bra for oss på kort sikt. Og det har gitt oss den samfunnsutviklingen. Men nå vet vi at det har skapt et problem. I begynnelsen visste vi ikke om det, men den unnskyldningen holder ikke lenger. Da er det umulig å forsvare at vi ikke gjør noe med det.

– Så hvor er det det butter nå, da? Skorter det på kriseforståelsen? Eller er det rett og slett viljen som mangler?

– Jeg tror absolutt statsledere har oppriktige intensjoner når de signerer avtaler om klima og natur. Men et eller annet sted mellom de store, internasjonale konferansene, og iverksettingen av politikken går det galt. Dagen etterpå gjør vi stort sett det samme som dagen før, og naturkrisa har dermed blitt enda litt verre enn den var i går.