Før koronakrisen gikk overgangen til nullutslippssamfunnet heller langsomt og forsiktig i Norge. Nå er krisen over oss, og effekten forsterkes av rekordlav oljeetterspørsel.

Dersom vi nå skal satse hardere på å bygge ut mer fornybar energi, er det mange som peker på offshore havvind som et lovende område. Men for at Norge skal hevde seg der, trengs et brukbart regulatorisk rammeverk. Myndighetene bør også sette tydelige og ambisiøse mål, sier førsteamanuensis Ignacio Herrera Anchustegui.

2°C: – Hvis du fikk være Storting og regjering for en dag – hva ville du gjort for å få fart på havvinden i Norge?

Ignacio Herrera Anchustegui: – Jeg ville for det første laget et tydelig, sterkt og moderne regulatorisk rammeverk for fornybar energi, herunder flytende havvind. Reglene i havvindloven er for enkle og ikke tilstrekkelig entydige. Det gjør det vanskeligere å tiltrekke seg potensielle investorer.

For det andre: Jeg ville signalisert tydelig hvor vi vil hen. Hvor mye kapasitet vi ønsker installert, når vi ønsker å ha den, og hvordan vi vil støtte den. Tydelige målsetninger er viktig for selskaper som vil engasjere seg. Slikt eksisterer ikke i dag.

For det tredje: Jeg ville erstattet dagens konsesjonssystem med et auksjonssystem, slik man gjør for eksempel i Danmark, Tyskland eller Storbritannia. I Norge er det nå en slags førstemann til mølla. Da får man ikke kraften til den lavest mulige prisen.

Og til slutt: Vi trenger adekvate panteregler. Det er i dag ikke mulig å stille vindturbiner som sikkerhet. I petroleumsnæringen har man tilpasset sjøloven og pantereglene så man kan ta pant i installasjoner. Det gjør det selvfølgelig lettere å sikre finansiering. Vi trenger både privat og offentlig finansiering for å komme i gang, da er det vanskelig å forstå hvorfor fornybar energi skal ha dårligere vilkår på det området.

Ekspertintervjuet

Navn: Ignacio Herrera Anchustegui
Stilling: Førsteamanuensis, UiB
Aktuell: Spesialist i energirett og konkurranserett. Tilknyttet Bergen Center for Competition Law & Economics og Bergen Offshore Wind Centre.

– Bør satse når krisen er mindre akutt

– Kunne vi brukt krisemidler til å få fart på fornybarbransjen generelt? Og er det noen som gjør det?

– I første omgang er de fleste andre landene som er rammet av krisen opptatt av det samme: Å redde jobber og holde selskaper flytende. Spesielt små- og mellomstore bedrifter er rammet med kortsiktige likviditets- og gjeldsutfordringer. I tillegg har man for eksempel i Norge økt ytelser til permitterte.

Det er foreløpig ikke noen støtte til nye fornybarprosjekter i noe av dette, og ingen har heller annonsert noe slikt. Det er kanskje ikke overraskende, dette er store prosjekter som krever grundig utredning. Vi har ikke hatt tid til sånt ennå.

Men over de nærmeste månedene bør det endre seg. Vi bør lytte til folk som IEA-toppsjef Fatih Birol, som anbefaler å satse på å bygge opp fornybar energi som en sikker kilde til bærekraftig vekst akkurat nå. Jeg vil håpe at spesielt Norge vil se mulighetene for dette når vi beveger oss fra ren akutthjelp til den fasen hvor vi må få økonomien i gang igjen, og rigge landet for den tøffe tiden som kommer etter krisen.

– Forskning på fornybart bør prioriteres høyt

– Men hvordan kan vi gjøre det, rent praktisk?

– Det åpenbare er å satse på konkrete prosjekter med støtteordninger som vi finner flere eksempler på i EU-land. Men det ligger også støtte til energiforskning i krisepakken. Da bør forskning på overgang til fornybar energi prioriteres høyt. Selvsagt vil Norge produsere olje og gass en tid fremover, men den største utfordringen også i den næringen vil være å redusere egne klimagassutslipp.

Og siden petroleumsindustrien er en av de største norske utslippskildene, gir prosjekter som Hywind Tampen umiddelbart mening. Det gir et insentiv for å bygge opp ambisiøse vindkraftprosjekter offshore for å gi utslippskutt. Det krever at Equinor og partnere utvikler teknologi – som senere kan bli eksportvare. Og ettersom markedet for olje og gass svinner hen og virksomheten reduseres, kan vi eksportere vindkraften også.

Det viktigste er å få i gang slike prosjekter. Å gjøre økonomien vår mindre oljeavhengig. Vi ser allerede at kostnadene på offshore vind er på vei ned, og interessen internasjonalt vokser. EU har altså gitt klare signaler om at de satser her. Norge bør ikke bli hengende etter.

– Massiv vekst gjennom subsidier

– Men du nevnte at EU-land har gitt støtte til fornybarprosjekter. Gjennom EØS er Norge underlagt det samme regelverket for statsstøtte. Hva slags muligheter har staten der?

– Der er det mange muligheter. Fornybar energi er i ganske stor grad finansiert av statsstøtte i EU, fordi det er et klimatiltak, og fordi man tenker at markedet selv ikke er i stand til å bringe frem slik klima- og miljøvennlig teknologi.

For eksempel godkjente EU-kommisjonen seks nye havvindfarmer i fjor i Frankrike alene. Disse blir i praksis subsidiert av staten med flere milliarder euro. Også i Tyskland og Danmark er den massive veksten i fornybar energi blitt støttet av myndighetene.

Anbefaler energiauksjoner

– Men hva slags støtte, konkret?

– Det er flere måter å gjøre dette på. Innmatingstariffer er nokså vanlig. Altså at staten betaler en avtalt pris per kilowattime kraft som mates inn i systemet. Det går også an å tegne langtidskontrakter for kraftkjøp til en avtalt pris, en såkalt power purchasing agreement, eller PPA. Og så finnes det såkalte energiauksjoner, som nevnt tidligere – der staten lyser ut konsesjoner til konkrete prosjekter som en auksjon, en slags anbudsrunde. Vinneren blir den som påtar seg å levere kraft til laveste statsstøtte.

Dette handler om å etablere rette insentiver for å drive kostnadene ned. Man har ikke bygget opp noe system av evigvarende subsidier, man har brukt midlene til å utvikle teknologien så den kan bli konkurransedyktig.

Dette er også en del av kjernen i EUs grønne strategi. Bare i 2015, for eksempel, brukte den tyske staten 29 milliarder euro til å utvikle vindkraft. Og jeg tror det er grunn til å tro at denne trenden vil fortsette med EUs grønne giv. EU satser på å bli verdensledende i fornybar energi, også på havvind. Og disse ordningene gir statene stort handlingsrom til å nå det målet.

– Mulighetsrommet er der nå

– Bruker vi noe av dette handlingsrommet i Norge?

– Egentlig ikke. Norge har vært relativt tilbakeholden sammenliknet med andre land. Det henger blant annet sammen med de generelt lave strømprisene og den høye andelen vannkraft. Samtidig møter vindkraftutbygging på land motstand, og for øyeblikket eksisterer det ingen havvindanlegg av betydning. Planene for det første, Hywind Tampen, har bare så vidt rukket å bli godkjent av EFTAs overvåkingsorgan ESA og Olje- og energidepartementet.

Utover det er det ikke så mye. Det er synd, fordi Norge har både vindressurser og offshore-kompetanse. Og det er nå mulighetsrommet er der.