Gassrørledningen Nord Stream kan sende opptil 55 milliarder standard kubikkmeter gass i året fra Russland til Tyskland. Med tvillingkabelen Nord Stream 2 i drift kan kapasiteten dobles. Det vil kunne dempe noe av trykket på energisystemet i Europa. I neste omgang vil det kunne påvirke strømprisene i Norge.

Men tyskerne vil ikke åpne Nord Stream 2 riktig ennå. Tysklands nye utenriksminister Annalena Baerbock skylder først og fremst på regulatoriske forhold og EUs nye gassdirektiv. Samtidig sier hun at den spente situasjonen langs grensen mellom Russland og Ukraina er «en faktor». Russland har nemlig samlet store mengder våpen og soldater der, og NUPI-forsker Karsten Friis anslår ifølge Forsvarets forum at sannsynligheten for en invasjon er over 50 prosent.

Det har fått USAs utenriksminister til å koble gassrørledningens skjebne til situasjonen i Ukraina: – Det vil ikke gå gass gjennom den rørledningen hvis Russland opptrer aggressivt mot Ukraina, sa Anthony Blinken i et intervju med TV-nettverket NBC forleden. Og denne uken gikk gassprisen igjen opp. Hva er det som skjer?

<2°C: – Tyskland og Russland sier gjerne at Nord Stream 2 er et rent kommersielt anliggende. Hva tenker du om det?

Ingerid Maria Opdahl: – Klart det er et kommersielt forhold. Det er kommersielle forhold som ligger til grunn for at det russiske gasselskapet Gazprom har gått inn for denne rørledningen, som har vært planlagt i ti år. Samtidig er det politiske overtoner. Selv om de kanskje ikke er like rett frem som man gjerne tenker seg.

Ekspertintervjuet

Ingerid Maria Opdahl er førsteamanuensis ved Institutt for forsvarsstudier (IFS). Hun er leder ved Senter for sikkerhetspolitikk og har blant annet forsket på russisk sikkerhets- og utenrikspolitikk og russiske energiselskaper.

– Hva mener du med det? For eksempel?

– For eksempel at Russland helst vil omgå Ukraina som transittland. Da Nord Stream 1 ble lagt, handlet det mye om forsyningssikkerhet til Europa. Fra europeisk side så man på transittnettverket gjennom Ukraina som lite pålitelig, samtidig som det var forståelse blant EU-landene for Ukrainas situasjon. Gasskrisene i 2006 og 2009 handlet om forholdet mellom Russland og Ukraina, men det var europeiske markeder som mistet gassen.

Med Nord Stream 2 er dette bildet litt annerledes. Gazprom har tatt finansiell risiko og stått for utbygging av tilførselsnett i Russland. Tyske samarbeidspartnere har vært med på å utvikle ledningen. Alle har interesse i å få tilbake investeringene sine og få ledningen i full drift. Og Gazprom kommer til å stå sterkere i europeiske gassmarkeder når Nord Stream 2 åpner, litt avhengig av hva slags krav Tyskland ender opp med å stille.

– Og for EU?

– Det er komplisert. Land som Tyskland, Nederland og Østerrike opptatt av å pleie et godt forhold til Gazprom. I Polen er dette lite akseptert. For Russlands del handler dette om å fortsette og helst utvide eksporten til deres viktigste gassmarked. Jeg hører til dem som vil peke på det som det politisk viktigste for Russland i dette forholdet.

– 70 prosent av Russlands gass går til EU

– Hvorfor?

– For det første: Ulike gassfelt i Russland er knyttet til ulike rørnettverk, som går til ulike markeder. Det du leverer til ett marked, kan du derfor som hovedregel ikke levere til et annet. Grovt regnet går 70 prosent av Russlands gasseksport til EU. Det har stor betydning for de russiske statsfinansene. Og det er vanskelig å gjøre noe med det. I alle fall ikke uten betydelige investeringer, som jeg tror vi kan anta ikke ville vært lønnsomme.

– Men EU er på sin side helt avhengige av russisk gass også. 41 prosent av gassen som ble importert til EU i 2019 kom fra Russland. Hvem er denne rørledningen egentlig viktigst for?

– Det er lag på lag her også. For Russland og Gazprom er eksporten viktig. Men det var viktig i fjor også, og året før der, uavhengig av den sikkerhetspolitiske situasjonen. Og det er viktig for de tyske partnerne til Gazprom å få åpnet Nord Stream 2.

– Og hvis den hadde åpnet i morgen, ville vi fått billigere energipriser i Europa?

– Jeg er ingen energianalytiker, men slik prisene har utviklet seg i det siste, tror jeg det, ja. Dersom den åpner først til sommeren, som virker mer sannsynlig nå, kan bildet være litt annerledes.

– Og så har du USAs utenriksminister som nylig sa at han tvilte på at det ville gå gass der dersom Russland handlet aggressivt overfor Ukraina. Trump-administrasjonen prøvde å stanse rørledningen, men det hadde vel mer sammenheng med at de ville selge LNG til Europa?

– Vel, USA har alltid vært opptatt av rørledninger som noe som gir sikkerhetspolitiske muligheter. I Europa har man vært mindre opptatt av det og mer opptatt av den konfliktdempende effekten av økonomisk samhandel. Jeg synes jeg ser en kontinuitet der, helt tilbake til kalde krigen, med europeisk gasshandel.

Har truet Ukraina, men ikke EU-land direkte

– Ser de på det som en trussel, at man gjør seg avhengig av ressurser fra Russland, eller som en mulighet til å bruke handelen for å øve press?

– Det er nok litt begge deler. Energisiden har alltid en politisk dimensjon. Men det er også en fare for at kranen kan bli skrudd av på russisk side.

– Og det har jo Russland gjort før mot Ukraina?

– Men der går det et viktig skille. Russland har brukt et annet, mer eksplisitt språk overfor Ukraina, men i mye mindre grad overfor andre land. Overfor EU-land har de aldri gjort det direkte. Der er de opptatt av det kommersielle forholdet. Dette gjør det vanskelig for EU, siden man der ser på Ukraina som et europeisk land. Man frykter jo at så lenge Russland truer Ukraina med slikt, kan de under andre omstendigheter true EU-land også.

Samtidig er det klart at når Russland har vært villig til å gå så langt i sitt forhold til Ukraina, er det med på å destabilisere europeisk sikkerhetspolitikk. Da er man mer sårbare også i EU. Og avhengighetsforholdet til Russland spiller seg ut annerledes i sikkerhetspolitikken nå enn den gjorde på 2000-tallet og etter Russlands anneksjon av Krim 2014.

– Da er det vel grunn til å tro at i det som skjer med rørledningen nå, er Ukraina mer enn «en faktor», som Tysklands utenriksminister sa forleden. Men de skylder altså på formelle krav og regulatoriske forhold?

– De skal jo ha sertifisering. Og den sertifiseringen har to deler, en teknisk som er forsinket, blant annet på grunn av de amerikanske sanksjonene, men som det ser ut til er på plass. Den andre delen er regulatorisk, og må være i overensstemmelse med EUs gassdirektiv. Der stilles det en del krav, og det er mer komplisert.

– Akkurat nå kan Tyskland stille krav

– Men hvis viljen hadde vært der til å få dette unna, ville de ikke klart å få den godkjent da?

– Det er nok ikke så enkelt. Ikke alt er like klart spesifisert, og heller ikke alt som tillater mye rom for tolkning. Enkelte av disse kravene har dessuten igjen politiske implikasjoner, både for EU, Russland og Gazprom. Blant annet er noe av det vanskeligste at man i gassdirektivet stiller krav om «unbundling», altså skille mellom produsent og leverandør i markedet. Det er politisk vanskelig for Gazprom, og får politiske implikasjoner for Russland.

EU-direktivet krever også at man ikke kan foreta seg noe som kan true europeisk energisikkerhet. Tyskland vil derfor kunne stille krav om at man skal kunne pålegge Gazprom å selge en del av gassen sin gjennom Ukraina etter 2024 for å motvirke at EU gjøres for avhengig av én rørledning. Det vil samtidig avhjelpe ukrainsk sårbarhet ettersom deres rørnett blir stadig mer irrelevant.

Akkurat nå er Tyskland med andre ord i en situasjon hvor de kan stille krav. Men det er forholdsvis risikabelt. Russland kan stille motkrav mot å bruke den typen markedsmakt. Som leverandør nyter de kanskje godt av høye priser akkurat nå, men på lang sikt ønsker de seg langtidskontrakter og å binde prisen noe mer til oljepris igjen enn til spotmarkedet for gass. Får de fremforhandlet det, kan det bli vanskeligere for EU å kvitte seg med gassavhengigheten sin.

Forholdet mellom Gazprom og Putin

– Handler dette også om at russerne uansett gjerne vil slippe å sende gass gjennom Ukraina?

– Gazprom er bundet av avtaler for leveranser til Sentral-Europa, som er lettere og rimeligere å sende den veien i dag. Så det er verken teknisk eller politisk mulig å kutte ut det ukrainske nettet nå, men på lang sikt er det klart et strategisk mål, ja. Ikke bare fordi de har et dårlig forhold til Ukraina, men også blant annet fordi de ikke har eierskapsforhold til det nettet. Og dette er problemstillinger som strekker seg lenger tilbake enn 2014. Nettet i Ukraina har også begrenset levetid, behov for oppgraderinger, og er egentlig dimensjonert for større volum.

– Helt til slutt: Hvor tett er egentlig bindingene mellom Gazprom og Putin?

– Det er litt vanskelig å komme til bunns i, og det endrer seg litt over tid. Gazprom er et veldig viktig selskap i Russland, både for statsinntektene og for russisk energiforsyning. Det drives som et nasjonalt gasselskap med politisk betydning. Men det betyr ikke at det alltid er så sterkt politisk styrt.

Overordnete forhold, som er strategisk viktige for Russland, som at Gazprom i praksis har eksportmonopol på røreksport, er politisk bestemt. Og det er noen sider ved Gazproms strategi og kundeforhold som er mer utsatt for politisk styring. Blant annet forholdet til Ukraina og rørledningspolitikken, særlig når det gjelder Nord Stream. Dessuten er Gazprom også formelt avhengig av politisk konsultasjon når det gjelder viktige beslutninger om utenlandske kundeforhold. Denne helheten gjør at man ikke kan utelukke politisk styring.

Men om en enkeltbeslutning blir politisk styrt én gang, betyr ikke det at slike beslutninger alltid blir politisk styrt. Og jeg tror ikke det nødvendigvis handler om Putin – om det hadde vært en annen som satt ved makten, tror jeg fortsatt Gazprom ville sittet på eksportmonopolet, for eksempel.