"Rett til miljø"

Hambro argumenterer for at både hver for seg og samlet innebærer klimaargumentet og sårbarhetsargumentet brudd på Grunnloven §112 om «rett til et miljø» i bestemmelsens første ledd. Paragrafen må ifølge henne forstås slik at grl. §112 innebærer det som på jusspråket kalles en materiell skranke, altså at bestemmelsen inneholder begrensninger i hva som er tillatt å gjøre. Grensen dras opp der vedtak går på bekostning av miljøets rettigheter. Hambro hevder altså at det finnes en materiell skranke i paragrafen, og at lisensvedtaket er utenfor denne skranken.

- Det finnes ingen økonomi i verden kan rettferdiggjøre vedtaket, uttalte Hambro.

Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted mener paragrafen overhodet ikke kan brukes til å sette utvinningstillatelsene til side. Hovedargumentet er at paragrafen rett og slett ikke inneholder en materiell skranke, altså ikke et forbud. Han bruker ordlyden som sitt fremste argument og hevder at paragrafens første og annet ledd ikke inneholder noen rettigheter. De eneste pliktene som staten er bundet av befinner seg i tredje ledd. Paragrafens første og annet ledd inneholder kun «grunnsetninger» som det vises til i tredje ledd. Det dreier seg om grunnsetninger som må forstås som overordnede prinsipper. Ifølge regjeringsadvokaten er dette altså et signal, men innebærer ingen direkte rettigheter. Det er kun tredje ledd som innebærer plikter for statens myndigheter. Med andre ord mener staten at Grunnloven kun forplikter myndighetene til å iverksette tiltak for å ivareta miljøet. Det hevdes at det er tredje ledd som er nøkkelen til å forstå hva grl. §112 forplikter staten til, og det er koblingen mellom tredje leddet og de andre leddene som utgjør de rettslige forpliktelsene. Den retten som kan utledes av Grunnloven er en tiltaksplikt for myndighetene, og ikke en klassisk individrett som kan utløse forbud eller rettigheter i enkeltsaker.

Hambro argumenterte på for at Stortinget derimot faktisk mente å gi individet, altså «enhver» rettigheter, og bandt seg selv til masten med vilje. Dette var motivasjonen for å vedta grunnlovsmessig vern av miljøet. Hambro dro parallell til Odyssevs reiser og sirenes sang. Odyssevs visste at han ikke kunne stole på seg selv, og derfor bandt han seg opp. Det samme gjaldt Stortinget hevdet Hambro.

- Stortinget vet at de ikke kan stole på seg selv i alle sammenhenger, det er derfor vi har Grunnloven. Stortinget vet at økonomiske hensyn kan sette miljøet under press, sa Hambro.

Frirettslig konstruksjon

Sejersted mener på sin side at det kun dreier seg om en tiltaksplikt, og at det ikke er tale om en klassisk individrettighet. Dermed blir også referansen til Odyssevs feil i dette tilfellet. Det Stortinget gjør er å pålegge seg en tiltaksplikt, men man har ikke ment å binde opp sin frihet til å velge hva slags tiltak. Sejersted peker på at man i jussen er vant til å tenke at plikt for noen betyr rettighet for andre. Men han viser til at det i Grunnloven ikke alltid er slik. Grunnloven har flere pliktbestemmelser som ikke nødvendigvis utløser rettigheter på den andre siden. Det rettslige spørsmålet blir da er hvilken grad myndighetene har oppfylt plikten til å treffe tiltak, ifølge Sejersted. Han mener videre at det er begrenset om domstolene kan vurdere om tiltaket faktisk er godt. I følge han kan domstolen prøve om det er gjort tiltak, men at retten skal holde seg for god til å vurdere tiltakenes godhet. Til nød må det foretas med en enorm respekt og varsomhet.

Regjeringsadvokaten advarte videre om at saksøkers tolkning av grl §112 vil føre til et vidtrekkende forbud mot offentlige vedtak og handlinger, og hevdet at det var en helt frirettslig konstruksjon.

"Besynderlig" av regjeringsadvokaten

Tidligere Høyesterettsdommer Ketil Lund gikk hardt ut mot regjeringsadvokatens forståelse av Grunnloven. Han hadde partsinnlegg på vegne av Besteforeldreaksjonen som er partshjelp i saken.

Selv om tredje ledd innebærer en positiv forpliktelse til å utføre tiltak, stenger det ikke for at første og annet ledd innebærer begrensninger i hva staten kan foreta seg, argumenterte Lund. Han uttalte også at han fant det besynderlig av regjeringsadvokaten å hevde at §112 ikke skal gi rettigheter, og at folket må godta et hvert miljøtiltak staten gjør, så lenge det faktisk blir utført. Videre pekte han på at det er et paradoks at Stortinget skal ha gitt rettigheter til miljøet i første og annet ledd, for å deretter utviske dem i tredje ledd. - Dette virker underlig for meg, sa han.

Han pekte på at paragrafen brukes ordet «rett» gjentakende ganger, og at dette står i motsetning til regjeringsadvokaten påstand om at §112 kun inneholder en tiltaksplikt.

Den tidligere høyesterettsdommeren mener det blir absurd om det skal være slik at det kun er tredje ledd som er operativt. Han bemerket at dersom tredje ledd ikke hadde eksistert så hadde det fortsatt vært begrensinger på hva staten kunne foreta seg i lys av første og andre ledd, altså en negativ handlingsplikt. Det at det er en positiv forpliktelse til tiltak i tredje ledd gjør selvfølgelig ikke at statens negative handlingsplikt i de andre leddene faller bort, mente Lund.

Lund mener at ordlyden er helt klar på at det er saksøkers tolkning som er riktig, og viste til at det er stor motstand i juridiske miljøer mot å tolke Grunnloven innskrenkende slik regjeringsadvokaten ønsker. Han peker på at det er nettopp slikt en grunnlovsbestemmelse skal gardere mot; at regjeringen i konkrete situasjoner av ulike hensyn finner å gjøre ting som man prinsipielt ikke bør gjøre. Lund mener i likhet med Hambro at lovgiver har ment å binde seg til masten.

- Egentlig er det prisverdig at lovgiver innser at det er avstand mellom riktige og prinsipielle standpunkt, og hvordan de makter å etterleve dem.

Klimarettssaken fortsetter i Oslo tingrett. Begge parter får rikelig anledning til å fortsette ordvekslingen om hva Grunnlovens 112 egentlig betyr.