I mai i år søkte Statnett formelt om å få bygge to nye utenlandskabler til Tyskland og Storbritannia med kapasitet på 1,4 gigawatt (GW) hver. Kablene skal settes i drift i henholdsvis 2018 og 2020, og er resultat av politiske avtaler på høyeste nivå. Særlig tyske beslutningstakere har vist stor interesse for norsk vannkraft som «grønt batteri». Vannkraften er den beste tilgjengelige løsningen for å lagre og balansere fluktuerende sol- og vindenergi, som utgjør en stadig større del av energimiksen i Tyskland og mange andre EU-land.

Artikkelen er hentet fra rapporten Europas grønne skifte (pdf), om EUs energi- og klimapolitikk. Norsk Klimastiftelse er utgiver, mens Energi og Klima har stått for det redaksjonelle arbeidet. Se alle artiklene fra rapporten.

Men utover disse kablene har ikke Norge forpliktet seg til noe mer, selv om kapasiteten kunne mangedobles. Den norske regjeringen har et helt annet trykk på den politiske markedsføringen av norsk gass som løsning på Europas energiutfordringer.

Ifølge en rapport om energisituasjonen i Europa fram til 2030 utarbeidet av Veritas-selskapet DNV Kema, gjør Norge lurt i å vurdere en kursendring (se bredere omtale nederst). Et av rapportens scenarier peker på en utvikling der etterspørselen etter gass i Europa i 2030 kan være 30 prosent lavere enn i dag. I dette fornybar energi-scenariet kalt «Et ambisiøst Europa» faller forbruket av gass til kraftproduksjon og oppvarming av boliger kraftig.

— Vi er i starten på en energitransformasjon. Om det blir en eller to energivinnere for fremtiden eller flere fornybare energiformer det satses på, vil være avhengig av fremtidig kostnadsutvikling og incentivordninger, i tillegg til nye resultater på fornybare energiformer det forskes på. Få, om noen i Norge ville for noen år siden spådd den siste tidens solenergiutvikling i Tyskland. Vi kan få flere overraskelser fremover. En god plan B bør Norge som olje- og gassleverandør ha, sier regionleder for Skandinavia i DNV Kema Vibecke Hverven.

Som et gass-land EU kan stole på, kan Norge posisjonere seg for å bli Europas foretrukne gassleverandør. Slik kan Norge ta større markedsandeler og dermed likevel ikke bli så hardt rammet av at etterspørselen samlet sett faller i en «elektrisk fornybar verden», tror Hverven. Norge må klare å håndtere både hensynet til å beskytte og fremme gasseksporten og til å ta en viktig rolle i et Europa med en ambisiøs grønn energipolitikk.

— Vi kan gjøre dette gjennom å ha en åpen dialog med Europa og tydelig formidle hva de kan forvente fra Norges side i årene som kommer. Om vi skal bli en del av det europeiske fremtidsbildet må Europa kunne stole på hva vi vil bidra med, hvordan og når, sier hun.

— Flere kabler burde vært bygget

Debatten i Tyskland har beveget seg, fra tidligere vyer om storstilt utbygging av pumpekraftverk i Norge og overføringskabler til en mer realistisk tilnærming der lønnsomhet er i fokus. En rapport utgitt i fjor av konsulentselskapet Prognos antok at en kabelkapasitet på 7-12 GW mellom Norge og Tyskland vil være lønnsom på lengre sikt. I Norge har regjeringen vært rask med å tone ned muligheten for bygging av flere kabler enn de som er vedtatt. Én grunn kan være frykt for at kablene vil få skylden for eventuelle prisøkninger på strøm. Beregninger har vist at strømprisen muligens vil øke noe, men her er forutsetningene mange og usikkerheten stor. I sin konsesjonssøknad for de planlagte kablene kommer Statnett til at den samfunnsøkonomiske lønnsomheten i utenlandskablene er «høy og robust».

Tyskland står med sin «Energiewende» overfor utfordringer med lagring av strøm og behov for balansekraft som landet må finne svar på. Norsk vannkraft kan ikke dekke hele dette behovet, men Norge kan bli en del av løsningen om vi er villig til å ta en sterkere rolle, framholder Hverven. Ellers vil andre løsninger som er dyrere og muligens dårligere måtte finnes for det behovet vannkraften kunne dekket, og mulighetsvinduet vil lukke seg for Norge. En rekke forsknings- og utviklingsprosjekter er i gang, som innenfor «Power to gas», og batteriparker er allerede i bruk som leverandør av balansekraft.

Hverven viser til Norges betydning for Danmarks energistrategi som eksempel på hvordan det kan gjøres.

— Flere kabler til Tyskland og Storbritannia burde allerede vært bygget. Her kunne vi ha lært av historien med Danmark hvor nå den fjerde mellomlandskabelen bygges. Danmark kunne aldri hatt bygd ut så mye vindkraft om landet ikke hadde hatt tilgang på balansekraft fra Norge, sier Hverven.

Norge har bygd ut kapasiteten etter hvert som Danmark har trengt det, legger hun til.

FoU-satsing på fornybar

Norge bør utrede flere fremtidsscenarier og ikke lukke øynene for en utvikling der gassen blir mindre viktig, mener Hverven. Som ledd i en slik alternativ strategi bør det satses bevisst og stort på forskning og utvikling for å skape en industri som ikke er avhengig av olje og gass.

— Norge har store mengder fornybare energiressurser og teknologisk kompetanse. Vi har muligheten til å kombinere dette for å bygge en bærekraftig industri og næringsliv som er etterspurt i fremtiden. Jo større og mer bevisst vi satser, jo raskere og bedre posisjonerer vi oss i energitransformasjonen som allerede har startet, sier Hverven.

Et konkret eksempel er havvind, der Norge enn så lenge har et teknologisk fortrinn, mener hun. Her kan Norge ta viktige posisjoner i et marked med stort potensial, men etter en satsing med utvikling av de flytende vindmøllekonseptene Hywind og Sway for noen år siden, har det skjedd lite fra norsk side, sier Hverven.

— Vi har et laboratorium utenfor vår kyst som vi må mate med kompetanse for å bygge ny fornybar kompetanse for fremtiden. Mange steder i verden er havet rett utenfor kyststripen brådypt slik at det er flytende vindmøller som egner seg, for eksempel utenfor Japan som sårt trenger fornybar energi etter nedstengning av kjernekraftverkene, og utenfor USA. På grunnere steder i Nordsjøen egner bunnfaste møller seg bedre, sier hun.

Hvilken rolle tar Norge?

I tre scenarier tar DNV Kema for seg Europas energiutvikling mot 2030: (Last ned rapporten som pdf).

• Et ambisiøst Europa: Europa på sporet mot avkarbonisert energisystem innen 2050. Økt utbygging av fornybar energi, redusert bruk av kullkraft. Betydelig økning av nettkapasitet, smartere overførings- og distribusjonsnett, bruk av smarte sluttbrukerløsninger. Sterk økning i solenergi i Tyskland. En rekke sjøkabler knytter landene rundt Nordsjøen sammen og balanserer sol- og vindkraft. Norge nyter godt av kraftutveksling både med Tyskland og Storbritannia.
• Forsinket nettutbygging: Fornybar-utbyggingen lykkes og kullkraft reduseres, men nettsatsingen henger etter. Flere land får problemer med å håndtere sol- og vindenergien. Enda større mulighet for Norge som leverandør av balansekraft. Alternativt vil EU og medlemslandene sette i verk en rekke tiltak for å fremme innovasjon, bruk av smarte etterspørselsløsninger, energilagring, effektivisering og nye markedsmekanismer.
• Et mindre fornybart Europa: I dette scenariet klarer ikke Europa å følge opp sine fornybarmål. Konvensjonelle løsninger beholder en større rolle. Gassforbruket øker på bekostning av kull og fornybar, og er hele 75 prosent høyere enn i det første scenariet. Etterspørselen etter overføringskapasitet er betydelig mindre, mens betydningen av karbonfangst og -lagring øker.