Grønn omstart: Fossillobbyen har overtaket - Energi og Klima

Grønn omstart: Fossillobbyen har overtaket

Olje- og gassbransjen sitter på alle sider av bordet i trepartssamarbeidet. Det hindrer effektiv klimapolitikk, sier Ketil Raknes.

Regjeringen Solberg med sin nåværende sammensetning, fotografert 24. januar i år. Så lenge Høyre eller Arbeiderpartiet er representert i en regjeringskoalisjon, vil oljelobbyen ha større gjennomslagskraft enn lobbyistene til den grønne industrien, hevder Ketil Raknes.

Søndag 31. mai skrev Raknes en kommentar i Aftenposten der han gjør rede for teorien om «Det karbonindustrielle kompleks». Det er den amerikanske samfunnsforskeren Matto Mildenberger som står bak teorien, som han beskriver i detalj i boken «Carbon Captured: How Business and Labor Control Climate Politics».

Mildenberger snakker der om det han kaller «den doble representasjonen til karbonforurenserne» og bruker blant annet Norge som case: Tette bånd mellom LO og Arbeiderpartiet på arbeidstakersiden og Høyre og NHO på arbeidsgiversiden, gjør at petroleumsindustrien er representert på alle sider av bordet i trepartssamarbeidet, uansett regjeringskoalisjon. Denne konstellasjonen «holder energi- og miljøpolitikken i et jerngrep, og effektivt forhindrer miljøtiltak som påfører industrien kostnader», skriver Raknes i Aftenposten. Han bruker krisepakken til den norske fossilindustrien som eksempel.

Grønn omstart

Koronakrisen gir sterk økonomisk nedgang. Samtidig rammes Norge ekstra på grunn av det store oljeprisfallet. Hvordan skal vi komme ut av krisen? Gjennom en serie artikler og ekspertintervjuer med forskere og andre eksperter vil vi belyse krisen – og veien ut av den.

Energi og klima: – Finnes det noen måte å bryte dette jerngrepet på?

Raknes: – Det er to scenarier der det kan skje. Det ene og minst sannsynlige er at grønne partier får tilstrekkelig oppslutning til at de får statsministeren i en norsk regjering. Med «grønne partier» mener jeg da dem med en overvekt av medlemmer og tillitsvalgte som er opptatte av klima, og da regner jeg både SV, Venstre, MDG og muligens KrF.

Det mer sannsynlige scenariet, er at Arbeiderpartiet eller Høyre får en tilstrekkelig sterk klimavennlig fløy i partiet som overtar hegemoniet. Vi kan se antydninger til dette i begge partier i dag – den yngre fløyen i både Høyre og Arbeiderpartiet er grønnere. Dette er jo mennesker som en gang skal bli ledere i disse partiene og lose dem gjennom den grønne omstillingen. De ser klimaengasjementet hos de yngre velgerne og erkjenner at dersom partiet ikke beveger seg i klimaspørsmålet vil de få problemer på sikt. Jeg tror imidlertid sjansen for at en slik fløy skal bli dominerende er større i Høyre enn i Arbeiderpartiet.

Vi støtter Energi og Klima:

Oljeforbundene utfordres ikke i LO

– Hvorfor?

– Fordi det er lite som vil bremse en slik grønn bølge internt i Høyre. Båndene mellom Høyre og NHO er ikke så tette som de en gang var, og de er blitt mer uformelle. I Arbeiderpartiet, derimot, vil en slik bølge bli bremset kraftig av LO. LO sitter i partiets sentralstyre, og de jobber formelt sammen i Samarbeidskomiteen. Derfor vil en fremvoksende grønn fløy møte mye motstand fra fagbevegelsen også internt i Arbeiderpartiet. Denne konflikten ser vi allerede tydelig i de stadig mer kreative kompromissene om oljeutvinning i Lofoten/Vesterålen. I Høyre er det lite NHO kan gjøre om en grønn fløy tar makten i partiet, selv om det nok ligger minst 10 år frem i tid.

– Hva med interesseorganisasjonene selv? Kan ikke de bevege seg i en mer klimavennlig retning?

Ketil Raknes er doktorgradsstipendiat og tidligere SV-politiker og statssekretær (SV) i Miljøverndepartementet i Jens Stoltenbergs andre regjering. Han har også skrevet boka «Jakta på makta – 12 råd for effektiv påvirkning» sammen med Bård Vegar Solhjell.

– Det kan skje. Men slik jeg ser det er sjansen større for at de politiske partiene forandrer seg. For å ta LO først: Noe av innvendingene mot analysen min i Aftenposten gikk nettopp på at fagbevegelsen var mer sammensatt i klimaspørsmålet. Det er uenighet internt i LO om hvor grønn organisasjonen skal være. Og om hvor sterkt man skal tilrettelegge for grønn omstilling.

For eksempel har blant andre Fagforbundet, Unio og El og IT nylig undertegnet et opprop om flere klimajobber.

På den andre siden har du Fellesforbundet og Industri Energi. De har et sterkt interessefellesskap med olje- og gassindustrien og har en kraftig felles lobbyorganisasjon gjennom KonKraft. Internt i LO er det forbundene som står nærmest en gitt sektor som får styre politikken på det feltet. Selv om Industri Energi og Fellesforbundet ikke har flertall på LO-kongressen, blir de derfor ikke overkjørt på oljepolitiske spørsmål. Hvis det skjer, risikerer man at disse forbundene går ut av LO, og da kollapser hele frontfagsmodellen.

Problemet med den norske modellen

– Hva med NHO da?

– Det er nok andre som kjenner situasjonen internt i NHO bedre enn meg. Når man ser programmet på NHOs årskonferanse er det lett å tro at NHO er rammet av en grønn bølge. Men det er vanskelig å si hvor mye som er kommunikasjon og hvor mye som er substans. Det er bare å studere skattepakken LO og NHO nå lobber inn for norsk oljeindustri, hvor industrien sannsynligvis får alt den peker på. Samtidig er det også kryssende interesser mellom ulike forbund i NHO når det gjelder klimaspørsmålet. Vi ser det for eksempel når det gjelder elektrifisering av sokkelen som i Utsirasaken der Energi Norge og Norsk olje og gass sto på hver sin side. Men jeg fastholder uansett at det scenariet som er mest sannsynlig, er en grønn bølge innad i Høyre.

– Er dette systemet virkelig så rigid at kun en palassrevolusjon i Høyre kan endre på det?

– Norge er et konsensusdemokrati, det er tette, velorganiserte bånd mellom politiske partier og interesseorganisasjoner. Det gjør oss spesielt flinke til kollektiv handling. Det var slik vi skapte oljeformuen, slik vi fikk oljefondet, slik vi fikk kontroll på pandemien under koronakrisen. Vi gjør det så godt blant annet fordi vi er så flinke til å ta vare på de som rammes hardest når krisen kommer.

Vi er blitt så gode til det fordi den norske modellen ivaretar alle grupper, og ikke forrykker maktbalansen. Ironien er at i møtet med klimaspørsmålet er den norske modellen like mye et problem som en løsning. Dersom vi skal redusere verdens og Norges klimagassutslipp vesentlig, må det skje en viss maktforskyvning. Både mellom partier og mellom interessegrupper.

– Må innrømme at omstillingen vil ramme noen grupper

– Men formodentlig uten at hele den norske modellen går ut med badevannet?

– Jeg må for ordens skyld understreke at jeg setter pris på absolutt alle sider ved den norske modellen. Bortsett fra at den er uegnet til å løse klimaproblemet. Den handler om å finne kompromisser som alle kan leve med. Men nettopp derfor peker Mildenberger på et ømt punkt i den norske klimadebatten.

Klimaproblemet setter det politiske systemet under et så voldsomt press at de beslutningssystemene vi vanligvis bruker for å håndtere kriser, ikke er gode nok. Det er vanskelig å se at dette lar seg løse uten at vi får skarpere konflikter der karbonforurenserne vil komme tapende ut.

Vi må være ærlige og innrømme at den grønne omstillingen vil ramme noen grupper arbeidstakere spesielt, og vi må heller diskutere hvilke ordninger vi skal bruke for å hjelpe dem.

– Men hva kan vi gjøre i Norge for å komme lenger?

– Det Norge trenger, er alternative maktsentra i energipolitikken. Hvis Norge hadde hatt et grønt selskap som kunne vært sammenliknbart med Equinor med tanke på skatteinntekter til staten og sysselsetting, ville beslutningstakere lyttet. Da ville vi hatt en alternativ bransje som hadde tjent masse penger og tiltrukket seg masse flinke folk, som olje- og gassindustrien gjør i dag. Og som kunne sendt flinke lobbyister til Stortinget som sa at «vi tror det er dumt å støtte en solnedgangsindustri som uansett vil fases ut. Bygg heller ny industri, sats på sånne som oss».

Savner en norsk Ørsted

– Men norsk energibransje har jo både inntekter, sysselsetting og gode utsikter. Kan ikke de påta seg en sånn rolle?

– Jo, om noen kunne det, var det de norske fornybarnæringene. Men de speiler samtidig problemet godt. Vi har per i dag ingen børsnoterte fornybarselskaper som for eksempel danske Ørsted som er store og har lobbymuskler. Statkraft er for små, de har ikke klart å ekspandere vesentlig, og det vi har på sol og vind er foreløpig småplukk der sysselsetting og omsetning er for liten i forhold til oljen.

– Og det måtte vært utrolig mange vindmøller for å konkurrere på slike vilkår?

– Nettopp, der er det andre problemet. Slik debatten er nå virker velgerne mer skeptiske til vindmøller på land enn nye plattformer i Barentshavet. Men noe av problemet er altså at Norge – i den grad vi har satset på fornybart – ikke samtidig har bygget opp sterke fornybarnæringer som kan bli reelle konkurrenter om hegemoniet i klimadebatten slik man for eksempel har klart i Tyskland med Energiewende. Så kan vi diskutere om nøyaktig hvor vi burde gå inn og satse. Der har jeg ikke løsningene.

– Men som lobbyforsker vet du kanskje hvordan de som mener de sitter på løsningen bør gå frem?

– Det beste rådet da er å gå knallhardt etter de yngre stortingsrepresentantene i Høyre og Ap. Og de viktigste aktørene i LO og NHO. Dette er kjernen i det norske maktsystemet. Skal du endre noe så grunnleggende i norsk politikk, må du få med deg de to viktigste partiene og de to mektigste interesseorganisasjonene. Klarer du det, følger resten etter. Frp og tidvis Sp er ikke i stand til å stå mot en så formidabel kraft. Og de grønne partiene er jo der allerede.

– Fossillobbyen suger til seg politisk talent

– Så det er liten vits i å lete etter allianser der?

– Og nettopp det vet de store, seriøse aktørene på feltet. Oljebransjen vet at så lenge Arbeiderpartiet og Høyre holder sammen i oljepolitikken er de trygge. Uavhengig av hvilken regjering Norge får. Det er det all god lobbyisme er basert på: En grundig og detaljert analyse av maktforholdene man skal forsøke å påvirke. Når en har identifisert de viktigste aktørene, kan man skreddersy og lansere politiske pakker. Det som er salgbart i Arbeiderpartiet er jo ikke nødvendigvis det i Høyre, og omvendt.

Problemet til de fremste lobbyistene til grønn industri er imidlertid at de nettopp ikke er industrilobbyister, de er miljøvernere. De har medlemmer og samarbeidsorganisasjoner i ryggen, men de har ikke trygge jobber og store skatteinntekter. Og for politikere er det stor forskjell på faste, trygge jobber knyttet til olje og gass og teoretiske grønne jobber som ingen helt vet hvor skal komme.

Og så må man hele tiden ha øynene åpne for et siste dilemma: Det karbonindustrielle komplekset suger til seg enormt med politisk talent. De fleste av de flinkeste lobbyistene jeg kjenner jobber innenfor dette komplekset, og det er her de mest spennende og attraktive jobbene for politisk interesserte mennesker tilbys. Dermed går mye politisk talent med til å bevare systemet fremfor å utfordre det og forandre det i grønn retning.

Ad

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.