Under klimatoppmøtet i Glasgow i fjor ble det enighet om artikkel 6 i Paris-avtalen, som blant annet handler om etablering og styring av et globalt system for handel med karbonkreditter der både stater og private selskaper kan kjøpe utslippskreditter.

Tanken bak er at handel med karbonkreditter – og direkte samarbeid mellom land – skal bidra til utslippskutt. Et viktig prinsipp er at utslippskutt ikke skal telles to ganger.

I Sharm El-Sheik var målet å avklare en rekke tekniske spørsmål knyttet til innføringen av systemet for handel med karbonkreditter. Flere av disse sakene ble imidlertid utsatt under COP27. En av dem var spørsmålet om hvordan karbonfjerning skal håndteres: Hvilke aktiviteter skal telle som fjerning av karbon, og hvordan kan disse generere karbonkreditter som kan selges? Arbeidsgruppen som har fått ansvar for dette, fikk forslaget sitt til anbefalinger i retur og må prøve på nytt neste år.

Det er fortsatt ganske langt frem til FN-systemet er oppe og går. Karbonmarkedsanalytiker Maria Kolos i analysebyrået Refinitiv tror ikke handelen vil være i gang før 2025. En av de viktige oppgavene som gjenstår, er å opprette et register over kredittene.

Virker inn på frivillig marked

Parallelt med arbeidet i FN-regi utvikler det globale frivillige – og uregulerte – markedet for klimakreditter seg. Dette markedet nær firedoblet seg i verdi i 2021 til rundt 2 milliarder dollar. I det frivillige markedet kan selskaper kjøpe kreditter. Ofte ønsker de å bruke dem til å kompensere for egne klimagassutslipp, og for eksempel hevde at de er blitt «klimanøytrale». Det finnes flere konkurrerende standarder for kredittene.

En klimakreditt tilsvarer utslipp av ett tonn CO₂-ekvivalenter, og utstedes når et prosjekt eller tiltak kan dokumentere at utslipp er redusert, unngått eller fanget fra atmosfæren (les mer om begrepene i en rapport fra Zero om klimakreditter).

Det frivillige markedet blir stadig kritisert for å åpne for grønnvasking. Senest denne uken kom Bloomberg med en kartlegging av markedet, der de finner at mange store, globale selskaper har kjøpt noen av de billigste og minst effektive karbonkredittene.

Det er ikke FNs oppgave å regulere dette markedet, men det påvirkes av hva som skjer i FN-regi.

I forkant av COP27 hadde markedsaktører håpet på mer veiledning fra FN, forklarer Maria Kolos.

– Selskaper som vil kjøpe, vil ha kvalitetskreditter. Frivillige standarder og frivillige initiativer ønsker å operere i tråd med FN-reglene, så i realiteten venter alle på hva FN bestemmer seg for, sier Kolos til Energi og Klima.

Paris-avtalen sier at det ikke skal være dobbeltelling av utslippskutt, og selskapene ønsker ikke et lavere nivå: Hvis de skal handle, må de kunne stole på prosessen, og da ønsker de garantier for at kredittene ikke brukes to ganger, påpeker Kolos.

For å unngå dobbeltelling i det kommende FN-systemet skal det gjøres «korresponderende tilpasninger» i utslippsregnskapene. Et land som selger en kreditt til et annet land eller et selskap, må legge til tilsvarende utslipp i sitt regnskap.

Det frivillige markedet var rolig med lav etterspørsel etter kreditter fra selskaper i måneden før COP27. En grunn var at selskapene avventet hva som ville skje på klimatoppmøtet, ifølge en månedsrapport fra Refinitiv. Mangelen på avklaringer fra FN får ikke det frivillige markedet til å stoppe opp, men dette skaper usikkerhet, fremholder Kolos.

– De som likevel kjøper, vil gjøre det de kan for å få garantier for at de kjøper kreditter av høy kvalitet. De vil bruke ratingbyråer og kjøpe naturbaserte kreditter, som har høyest kvalitet, sier Kolos.

Anbefaler strenge krav til kreditter

Mange selskaper setter seg mål om netto nullutslipp eller klimanøytralitet. Under COP27 la en FN-ekspertgruppe frem en rapport som kritiserte grønnvasking. Samtidig la denne gruppen frem anbefalinger, blant dem om hvordan selskaper bør bruke det frivillige markedet.

Først og fremst må selskapene prioritere raske og dype kutt i utslipp i egen verdikjede, sier ekspertene. Karbonkreditter av høy kvalitet kan bli brukt for utslippskutt utenfor verdikjeden.

Og hva er høy kvalitet? Minstekrav er kredittene oppfyller kriteriene om addisjonalitet (at utslippskuttet ikke ville ha skjedd hvis man ikke hadde fått inntektene fra kreditten) og varighet, slår rapporten fast. Ekspertgruppen peker også på at flere initiativer er på gang for åpnere og bedre standarder i det frivillige markedet.

Vil du lese mer om hva som skjedde med artikkel 6 under COP27? Carbon Brief har en god oversikt.